Motkulturen som komedie

Anarkisten og musiker Henning Dahl ydmyket USA gjennom å snike seg inn på utenriksminister Henry Kissinger på Slottsplassen i Oslo

Cirkus Verdensteater

Av Røde Emma produksjoner

Tekst/Manus: Chris Erichsen/Tor Arne Ursin

Regi: Tor Arne Ursin

Scenografi: Kjersti Posti Høgli/Lars Løberg

Musikk: Henning Dahl, og en rekke musikksitater.

Lyddesign: Chris Erichsen

Lysdesign: Lars Løberg

Video: Chris Erichsen

Konsulenter: Siri Senje, Ole Johan Skjeldbred

Masker: Marie Hafnor

Skuespillere: Svend Erichsen, Marie Hafnor, Jon Vegard Hovdal, Anne Wiig, Arnt Christian Teigen

Grenland Friteater, 28. februar 2019

i 1976, forkledd som en skadet Vietnamveteran. Stuntet var en politisk handling som konkret og uforutsigelig og virkningsfullt gikk ut fra motkulturbevegelsene i Oslo på 70-tallet og fotografiet fra begivenheten gikk verden rundt.

Henning Dahls teaterstunt er utgangspunktet for Cirkus Verdensteater og manusforfatterne Chris Erichsen og Tor Arne Ursins historie om den moderne, urbane norske motkulturen fra 70-tallet. I programmet nevnes det et mangfold av spillestiler og sceniske virkemidler som skal synliggjøre den grenseløshet som anarkisten Henning Dahl selv skal ha vært en representant for. Åpningsbildet i åpningscenen introduserer de nevnte virkemidlene. Vi ser et dokumentaropptak i sort/hvitt av rivningen av en større bygning i Oslo projisert mot tre vinkelrette settstykker av hvitt stoff, på hjul og som skyves til side og åpner opp for fem skuespillere som modulerer settstykkene i nye scenografiske muligheter og som med dette skaper en dynamisk scene hvor musikk og fysisk kraft og bevegelse og skiftende lys gir noen sekunders teater-magi. Man blir positivt forvirra og glemmer i et øyeblikk seg selv og de forventingene man måtte ha, og senker den analytiske garden for ganske enkelt å oppleve maskenes underliggjørelse, skuespillere i stiliserte positurer og musikken og det ordløse i dette, som i noen øyeblikk blir virkelig spennende teater.

Hvem var Henning Dahl?

Som vi kan lese i teaterprogrammet, er det historien om Henning Dahl og den urbane motkulturen basert rundt miljøet i den gamle bygningen i Hjelmsgate i Oslo, og anarkistbladet Gateavisa, som er det sentrale i stykket. Programmet informerer ingenting om Dahls personalia, hverken fødselsår eller dødsår, eller annet som kan gi en antydning av hans bakgrunn og liv, og på scenen blir han fremstilt i 70-talls kostyme, i likhet med de andre skuespillerne, à la bohem, med gitar. Skuespilleren har forresten en forbløffende likhet med den Henning Dahl jeg sjøl traff i Oslo på 70- og begynnelsen på 1980-tallet.

Henning Dahl skal ha oppfordret forfatteren Jens Bjørneboe til å skrive skuespillet Røde Emma, etter anarkistpioneren Emma Goldmann. Og forfatteren Jens Bjørneboe introduseres som en sentral figur, fremstilt av en skuespiller med maske, ikledd en kamelhårsfrakk, må det vel være, og hvor Bjørneboe er i dialog med Dahl som pådriver for å få en skeptisk forfatter til å skrive dette skuespillet. Ingen av disse scenene forteller noe vesentlig om hva Dahl måtte være for en karakter, og det blir ikke forklart eller fortalt i noen dramatisk form hvorfor han var den opprører han var, og hva som kan ha vært hans personlige drivkraft - og hvorfor denne grenseløsheten? Er det frihet? Er det trass? Er det poengtert opposisjon mot maktas grenser og forbehold?

Det er også en gåte hvorfor Jens Bjørneboe blir fremstilt uten mål og mening. Hans tilstedeværelse er uten analytisk eller fortellermessige substans, og understreker på en paradoksal måte at manusforfatterne ikke har fått grep om sine intensjoner og premisser for å fortelle denne historien om Henning Dahl og motkulturen. Det finnes ikke antydninger til noe som helst som peker på en klar analyse av mennesket Dahl og fenomenet motkultur.

Og jeg skjønner ikke intensjonen med hvorfor man har konstruert dette intetsigende og platte forholdet mellom Dahl og Bjørneboe.

Dårlige replikker

Manusforfatterne mangler liksom troa på det de selv har skrevet i programmet, hvordan mangfoldet av spillestiler og sceniske virkemidler hos truppen postuleres å være det bærende, mens de isteden lar anstrengte replikker og forklarende ord få en betydelig plass. Det er replikkvekslinger som i en dårlig komedie og de har heller ikke brodd eller nerve eller dramatisk funksjon til å si noe som helst om det vi hadde en forestilling om at skulle bli fortalt oss på denne premierekvelden i Grenland Friteaters scenerom i Porsgrunn. Motkulturen blir fremstilt som naiv og barnslig i en kanskje formildende humor, og det kan godt være det er en sannhet i nettopp det, at motkulturen var naiv og romantisert. Men blir publikum (født etter 1980) klokere på hva motkulturen måtte ha hatt av politiske og kulturelle og kunstneriske visjoner på 70-tallet, etter de drøye to timene forestillingen varer? Eller på hvem mennesket og aktivisten Henning Dahl kan ha vært og hvilken eventuell betydning han kan ha hatt, om hva som drev ham, hva som motiverte ham (ut over forfatterskapet til Jens Bjørneboe)?

Det slår meg under forestillingen, at historien kunne ha blitt fortalt uten ord, replikker eller realistiske tablåer, og at de kunne basert hele oppsetningen og regien på den teatermagien som innimellom glimter til når spillerne får agere uten ord, med groteske masker, som stiliserte figurer og karakterer, som vi syns er karikerte, morsomme og underfundige, inkludert video og de visuelle rekvisitter vi ser i bruk, og som jeg analyserer intuitivt og «forstår» på en annen måte enn alle de orda som skal forklare det vi allerede vet og som vi forsåvidt kan lese i programmet. Motkulturen hadde jo en bakgrunn fra 60-tallet og hippiebegelsen og Flower Power, og vi som var der da var alle mer eller mindre berørt og aktive på hver vår måte i et trassig og nærmest pubertalt opprør mot alt som representerte makt og autoriteter. Et opprør og en opposisjon som vi nå vet blei kvalt via «forbruk og konsum» og sluset inn i en superliberalistisk kapitalisme som overtok både ånd og kropp til det engang progressive opprøret. Opposisjon eksisterer egentlig ikke lenger, og kunstnerne er heller profesjonelle, enn opposisjonelle.

Borgerlig teater

Det borgerlige teater slik vi kjenner det (og slik det faktisk fortsatt spilles) hadde som misjon å oppdra og moralisere for sitt publikum hvordan saker og ting henger sammen. Det være seg hykleriske ekteskapelige eskapader som i Molières farser og Holbergs komedier eller Ibsens samfunnsanalyser et par århundrer seinere. Med introduksjonen av modernismen i teatret, ikke som hos Beckett, men i den andre enden, hvor Artaud og Grotowski eksperimenterte og utviklet teatrets såkalt primitive kraft og spontane uttrykk i kroppens (The Poor Theater) og stemmens nakne poetiske ekspressjonisme, og gjenintroduserte poesien og magien til en kunstform som trengte til fornyelse, fikk vi faktisk et anti-autoritært og inkluderende teater som nådde bredt ut i alle lag av befolkningen. Alt dette er erfaringer Grenland Friteater har fronta i Norge gjennom mange år via egne produksjoner og festivaler med utenlandske gjestespill, og på den måten har de vært en korreks til de borgerlige institusjonsteatre (slik som Grusomhetens teater, Verdensteatret, Bak-truppen, Odin Teatret, m.fl.), og derfor forundrer det meg at de her velger komedien i en lettere stilisert form. Scenene er (frivillig eller ufrivillig?) gymnasiale, og når anarkisten Dahl på scenen forteller at det skal skapes et teater hvor skillet mellom teater og virkelighet skal opphøre, at teateret skal gripe inn i den virkelige virkelighet, slik som Odin Teatret er representanter for, så fortoner det seg merkelig at vi her presenteres for teater i en høyst ordinær teaterform hvor vi sitter på rekke og rad og blir vitne til ordvekslinger og banale misforståelser, som jeg ikke finner morsomme eller underholdende. Vi får glimt av Dahls private konflikter med en kjæreste, om pengenes nødvendighet, også for en «fri» anarkist, og vi får en scene som skal forestille et opphold på Kreta, hvor det røykes vannpipe, og selvsagt var det tjall på pipa i virkelighetens verden, men her fylles teaterrommet av søt frukttobakk. Skuespillerne er skuespillere, replikkene replikker, det er teater som vi har sett det tusen ganger før.