Mitt barn, mitt barn

 Pinar Ciftci har en historie å fortelle. Som assistent for en norsk kunstner som setter opp en forestilling i Wien, møter hun en østerriksk skuespillerstudent. De forelsker seg, hun blir gravid, forhodet tar slutt og det starter et mareritt av en barnefordelingssak. Underveis kommer både rasisme og nazistisk ideologi i spill – og mye menneskelig lidelse. Tematikken er litt i slekt med den i Prima Facie av Suzie Miller. I begge stykkene blir virkelige hendelser kvinner er blitt utsatt for, satt opp mot jus og juridisk praksis. Det er det lille mennesket mot makta. Miller er i tillegg til å være dramatiker også jurist som har jobbet med menneskerettighetsspørsmål. Det er nok grunnen til at vi i Prima Facie kommer på innsiden av rettsvesenet. I Wonderland er vi på utsiden, og rettspraksisen kvinnen møter oppleves som smått overraskende og absurd. Suzie Miller brukte egne erfaringer som grunnlag da hun skrev stykket. Det gjør Pinar Ciftci også, hun forteller sin egen historie på teatralt vis.

Under det rosa täcket

På scenegulvet ligger et skinnende teppe. Underveis i forestillinga farges det av lyset, slik at ulike stemninger oppstår. Det kan også krølles sammen. Pinar Ciftci som er den eneste aktøren i stykket, kan krype under det og skape dynamikk og variasjon i sceneuttrykket. Det er fra under dette teppet hun kryper fram når forestillinga starter. Teppet er glinsende rosa. Jeg kommer til å tenke på boka til den svenske journalisten og forfatteren Nina Björk Under det rosa täcket som er tjue år i år og er blitt en feministisk klassiker. Her presenterte Björk ulike strategier for frigjøring fra faste kjønnsidentiteter. Wonderland åpner i høyeste grad opp for en feministdiskusjon. Dessverre, nok en gang. Hvilke rettigheter har du som ung mor når du føder barn i et annet land enn ditt eget? Pinar Ciftci blir motarbeidet av sin egen svigermor, som er både feminist og advokat. Det er smått absurd. Flere kvinnesyn får plass i fortellingen. Den mest groteske er når svigermor åpner et smykkeskrin og viser fram en utmerkelse mormoren hennes hadde fått fra Adolf Hitler: et stort hakekors i gull som premie for at hun var et fremstående eksempel på Die deutsche Mutter, en kvinne som hadde født hvite, tyske barn.

Kraftfullt scenespråk

Pinar Ciftcis sceneuttrykk er fysisk og energisk. Det er teatralt. Bevegelsene hennes understreker, mer enn illustrerer, fortellingen. Det fungerer godt, synes jeg, det tilfører en god og kraftfull dynamikk. Pinar Ciftci er selv dramatiker og det kan av og til være en litt vanskelig dobbeltrolle når dramatikeren selv står på scenen. Jeg synes det fungerer ganske godt her. Tekstelementene skaper en troverdig historie som drar oss med. Historien tar oss gjennom en lykkelig tid som ung og forelsket, til å oppleve å bli dumpa mens hun var gravid. Videre – med god driv – forteller Ciftci om et liv som ung skuespiller på audition som ganske plutselig opplever en dramatisk og traumatiserende prematur fødsel. Hun og barnet som heldigvis overlever, må være i ni måneder på sykehus i Wien etter fødselen. Samtidig er forholdet til barnefaren mildt sagt krevende. Et sted i stykket spiller Ciftci barnefaren som vi ikke får vite navnet på. Eller jeg tror at det er barnefaren hun skal framstille, for dette blir for uklart og det fungerer ikke så godt. Det virker for lite kunstnerisk bearbeidet og kunne nok vært utelatt eller blitt gitt en annen form.

Barnekonvensjonen

På et tidspunkt i fortellingen bestemmer Ciftci seg for å dra tilbake til Norge med barnet, hun holder ikke ut å leve i Wien. Da får hun beskjed fra advokaten sin om at det kan hun absolutt ikke gjøre, for da kan hun bli fengslet og miste omsorgsretten for barnet sitt. Det fører til at hun må bo i Østerrike i åtte år mot sin vilje. Og hvorfor er det sånn? Under forsnakken før premieren på Vega Scene forklarer Bror G.T. Pike dette for oss. Han er advokat og jobber i Barneadvokatene med barnefordeling- og barnevernssaker. I saken i stykket kommer Haagkonvensjonen fra 1980 i spill. Mor kunne dratt hjem til Norge med barnet sitt, men bare om foreldrene var enige, og det er de ikke her. Pike forteller at dette er såkalt myk jus – her er det mye skjønnsmessige vurderinger. Jussen blir forskjellig fra sak til sak, det som er grunnleggende er å sørge for det som er barnets beste. En ting av det han sa som går inn i stykket, er at du stiller mye sterkere i en rettssak om du tilhører landets kultur. Og det gjorde ikke Ciftci. I tillegg til å være norsk har hun kurdiske røtter og opplevde flere ganger rasisme på grunn av dette. Hun opplevde å gå fra å være sett på som en norsk privilegert ung kunstner til å bli «hun gravide tyrkiske dama». Fordommene hun møtte blir satt i en grell kontrast i stykket når den grumsete østerrikske historia møter samtiden.

Virkelighetsteater

Flere har i det siste sagt og skrevet at man ikke lenger er så opptatt av virkelighetslitteraturen. Dokuteatret har nok også hatt sin storhetstid. Wonderland er et stykke virkelighetsteater – og hverken form eller innhold virker utdatert eller uaktuelt. Her fortelles en reell historie, riktignok bare fra den ene siden av saken, men med et sterkt behov for å formidle. Ciftci spiller karakteren Pinar Ciftci. Spillestilen hennes skaper en distanse til privatpersonen. Det gjør at stykket kommer til å ligge nærmere Prima Facie – og virkelighetslitteraturen til Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth – enn dokuteateret. Wonderland med sin historie om smertefulle konflikter i barnefordelingssaker tangerer jo også klassiske urhistorier, både fra religiøs litteratur og dramatikk – kanskje dramatikeren Ciftci også kunne hektet seg på noen av disse i stykket?