Middelmådighetens skytsengel

Scenen er gjort til en blanding av et diskotek og et platestudio. Gulvene er plysjkledde rosa og et mosaikkmønster dominerer de store

amadeus

Av Peter Shaffer

Oversettelse: Øyvind Berg

Frie gjendiktninger av tekster fra libretti: Mads Bones

Regi: Mads Bones

Scenografi: Katja Ebbel

Kostymer: Christina Lovery

Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Koreografi: Tor Ivar Hagen

Musikalsk ansvarlig: Åsmund Flaten

Trøndelag Teater, 12. mars 2022

veggene. Over dørene på hver side lyser skiltene røde, Recording. Fra mørket utenfor scenen kommer Salieri inn og påkaller framtidens spøkelser – altså publikum. Han forteller så om sin vei inn i musikken og fram til keiserhoffet i Wien, som hoffkomponist. Salieri griper til gitaren og begynner å synge en rockesang, mens orkester og hoff kommer inn, iført syttitalls fløyels- og glitterkostymer. Amadeus er blitt en farse.

Salieri og Mozart

Det burde være vel kjent, men alltid greit å gjenta: Peter Shaffers Amadeus er fiksjon og ikke historie. Historiens Salieri og Mozart var både rivaler og kolleger. De deltok i konkurranser mot hverandre og de samarbeidet med hverandre. Stykket Amadeus hadde premiere i London i 1979, ble filmatisert av Miloš Forman i 1984 og har siden ofte blitt spilt. Trøndelag Teater satte det opp i 2001, med Terje Strømdahl som Salieri og Anders Baasmo Christiansen som Mozart. Siden premieren i 1979 har Shaffer fram mot 1999 gjort ulike versjoner av teksten (inklusive filmmanuskriptet). Min tekstutgave bygger på forestillingen i New York i 1980 (Penguin Plays, 1980). Hva som er forskjellene er mellom disse versjonene vet jeg ikke, og hvilken utgave som ligger til grunn for Øyvind Bergs oversettelse, er ikke klart.

Wolfgang er Amadeus – elsket av Gud

Den fiksjonelle Antonio Salieri har lovet sin kropp, sine dyder og bønner til Gud i bytte for evnen til å komponere musikk til Guds ære. I møte med Mozarts musikk hører han noe guddommelig, til sin store forbauselse og smerte. Og enda mer sjokkerende for ham er det at Mozart er en vulgær tølper. Salieri er ærbar og Mozart skamløs. Mozart er som menneske og komponist et gudommelig angrep på Salieri. At han kan både være en gudbenådet komponist og et motbydelig menneske, blir for Salieri til slutt et bevis på Guds ondskap – å knuse Mozart blir hans hevn over Gud. Middelmådige Antonio Salieri blir den mest berømte og suksessfulle komponisten i Europa, men for et middelmådig publikum. Som avslutning proklamerer Salieri seg som middelmådighetens skytshelgen og byr oss, det ynkelige publikummet, tilgivelse for vår middelmådighet.

Fis og død med samme glød

Regissør Mads Bones har boltret seg i glitter, farger og farse. Ensemblet er kledd i kostymer som skal peke mot et ekstravagant syttitall. Hovedscenen er et platestudio og sentrum for alle stykkets forskjellige steder, som hoffet, hos Salieri, hos Mozart, på operaen. Lyset ligger ganske dempet over scenen hele tiden, med spotlys på Salieri de gangene han henvender seg direkte til publikum. Bakveggen åpner seg fra tid til annen, mot rom i sølv og gull og plysj for å vise glimt av operaene. Orkester og sangere er åpenbart dyktige, men Mozarts musikk er redusert fra wienerklassisk til en slags musikalform eller som et Melodi Grand Prix-innslag, og sangtekstene er gjort på engelsk, med kiss my ass som en gjentakelse. I denne framføringen er det ikke mulig å forstå hva Salieri snakker om når han forklarer Mozarts musikk som gudbenådet til forskjell fra sin egen. I hovedsak er det visuelle anmassende statisk, med det samme rommet og lyset, og glitterkostymer til det hele. Det er festen og farsen som har satt hovedtonen i forestillingen, og det gjør forestillingen flat og hindrer utviklingen av stykket.

Spill trenger rom

Salieri er kledd i svarte, moderne klær, mens keiseren og hoffet ser ut som de er på kostymeball. Når så Mozart kommer snøftende inn i glitrende og blått fløyelsantrekk ser han ut som og ter seg som de andre i hoffet. Det er som han har kommet hjem, mer enn å være malplassert og fremmed. Salieri er den som er hjemme i hoffet, med sin status og kunnskap om korrupsjon, manipulering og hykleri, men i forestillingen blir han den som skiller seg fra de andre.

I det statiske scenebildet blir Øyvind Brandtzæg som Salieri, har han ingen hjelp i scenografi og lys når han skal uttrykke sin misunnelse og sjalusi, sitt hat. I andre del sliter Emil Olafson med det samme når hans Mozart er i ferd med å gå under. De gjør så godt de kan, men får lite støtte, for det ikke gjort et rom for de dystrere delene av forestillingen. Amadeus er en komedie, men en svart komedie. Regissør Mads Bones’ Amadeushviler i forelskelsen til «fest og fyrverkeri», for sitere keiser Josef, men det virker nesten som om Salieris anliggender blir et haleheng.

Som Solieri sier, om publikum skulle elske det, finnes tilgivelsen.

(Publisert 14.03.2022)