Metabok blir enkelt scenedikt

Debutantforfatter Eirik Willyson har skrevet «andreromanen», først som sist. Nyutgitte Odalen fra Tiden Forlag er en

Odalen

Tekst: Eirik Willyson

Lyddesign: Martine Lie

Lysdesign: Oscar Udbye

Lydteknikk: Bård Ingebrigtsen

Dramaturgi: Saila Hyttinen

Kostyme: Signe Becker

Black Box teater, 16. februar 2022

Neste forestillinger: 18.02. og 19.02.22

bok om det å gi ut sin første bok. Vi møter et jeg - ikke langt ifra Willyson selv - som har skrevet og gjemt bort en 300-sider lang fortelling. Den uutgitte debutromanen handler om et kjærestepar som er opp til ørene forelsket, men som vil leve litt før de slår seg til ro med hverandre. Hun drar på backpacking i Asia. Han tar jobb som assistent for passasjerer i rullestol på Gardermoen. Dette kjæresteparet som ikke er komfortable med idéen om å forenes for resten av livet, minner mistenkelig mye om forfatteren som ikke er klar for å gi ut fortellingen om dem.

Lyd(meta)bok

Det er denne metaboken om boken som har blitt lydbok på Black Box teater. Altså en scenisk lydmetabok om boken. Men fremføringen er rimelig rett fram, og enklere løst enn man kunne forventet. Eirik Willyson leser utdrag fra Odalen med musiker Martin Lie ved siden av seg. Mens Willyson tar oss gjennom nesten hele romanen på 2 timer, spiller Lie en repeterende og stemningsfull melodi på banjo. Det hele er sjarmerende og overraskende nedpå til konseptglade Black Box teater å være. Det er hyggelig og krever ikke så mye av publikum, da Willyson har en behagelig og friksjonsløs stemme. Han har øvd inn teksten som om han leser fra et ark. Det hele blir derfor underspilt og underbygger den lett erlend loeske og introverte fortellerstemmen fra boken.

Man tar seg kanskje i å lure på hvorfor det ganske normale livet til denne odølingen har blitt til en romlig lydbok på scenen. boken går ingen lang vei i noen spesielle retninger, hverken som et spark til forlagsbransjen, i å grave dypt i forholdet mellom Oslo og Odalen, eller i forholdet mellom jeg-et og hans kjæreste. Til det er den både for kort og for konkret. Og det lille som finnes av mystikk rundt den faktiske utgivelsen forsvinner i iscenesettelsen av boken. Det potensielle meta-metalaget fordufter når utdragene fremføres som en analog lydbok.

Barndommens dal

Det fine med denne lydboken (og naturligvis med boken) er den løse tematiseringen av stedsnavnet i tittelen. Det hoppes fram og tilbake mellom nåtidige opplevelser, minner fra jeg-et sitt liv i Oslo hvor han prøver å skrive debutromanen til barndomsminnene fra han var guttunge i Nord-Odal. Og Willyson er god med ord, så det er ikke vanskelig å følge med når teksten plutselig bytter tid og sted. I sceneversjonen av Odalen er hoppene enda enklere å følge. Lysdesigner Oscar Udbye har lagt et pulserende og drivende teppe av effekter over opplesningen. De både eksemplifiserer og engasjerer.

Sammen med et bakteppe av sammenknyttete trepinner, gir den sjablongmessige lysdesignen assosiasjoner til sollys gjennom løvverk. Det gir følelsen av å befinne seg i en hvilken som helst «barndommens dal». Når dette treteppet begynner å bevege seg som i en storm i andre akt, får de medvirkende maksimalt ut av det stiliserte scenerommet. Det som derimot er synd med siste akt, i kontrast til den første, er at den inneholder for mange lyd- og lyselementer til at man får med seg teksten. Selv om raslingen i treteppet pent underbygger det indre sjelelivet til fortellerstemmen, underminerer det den videre fortellingen da teppet ikke faller til ro igjen, og effektene og teksten krangler om oppmerksomheten.

Ikke akkurat Artaud

Fallgruven med å gå ut såpass lite tilgjort i starten av sceneversjonen er at publikum enten har savnet en mer multimodal og romlig opplevelse, før den endelig kommer, eller at de sitter og lengter tilbake til den enkle fremføringen i begynnelsen. For min del likte jeg det enkelt. Og når Willyson og Lie tar på seg kamuflasjedrakter laget av samme trepinner som bakteppet, oppleves det som lett ironisk og heller jålete. Det er synd da fortelleren snakker om staffasjen som ofte kommer mellom teksten og leseren. Grepene slo dessverre hull på mange av bildene i teksten.

Det refereres i boken til blant annet Antonin Artaud og Lars Øynos oppsetning av Teateret & Vitenskapen på Grusomhetens teater i 2007. Både Artaud og Øyno hadde som mål å «slå i stykket språket» som jeg-et så fint forklarer det, og skape et total-teater hvor gestene blir likeverdig med replikkene for å ha en «magisk» virkning på publikum. I sceneversjonen av Odalen har de gått i den andre retningen, og sparker mot avantgarden. Den tilbakeholdne tilstedeværelsen fra duoen gjør det tydelig at de ikke følger Artauds dogmer. Duoen har valgt en lettbeint og underholdende vri, isteden for å gå inn på de litt mer alvorlige og umiddelbare tematikkene i boken. Det gjør at latteren sitter løst. Men det gjør også forestillingen til en litt forglemmelig opplevelse. Det blir ikke «besvergende» nok, som Artaud ville sagt.

Willy(son)

Romanen forteller nemlig også om faren til jeg-et, som blir sykere og sykere. I boken skildrer fortelleren om farens påbygging av familiehytta ved Storsjøen - samtidig som han skranter. Trangen til å skrive om faren som sniker seg inn i de siste kapitlene gir romanen en større side til den litt navlebeskuende opptatthet av å gi ut bok. I sceneversjonen er dette familiedramaet nedskalert til én enkel replikk: «Jeg er lei av å forholde meg til sjukdom som ikke er min egen.»

Den andre referansen romanen nevner er det ufullendte verket Mannen uten egenskaper av Robert Musil. Ikke bare er den refleksive formen lik. Hovedpersonene i hver av bøkene spinner på potensielle hendelsesforløp og slipper aldri helt de forskjellige fantasiene og alternative narrativene som åpenbarer seg. Odalen er, som Mannen uten egenskaper, et fragmentert verk. I sceneversjonen har Willyson vært nødt til å bestemme seg for én av de mange veiene i romanen. Det blir til en morsom fremføring, men han avslutter før vi kommer til det jeg opplever som kjernen i historien.

Odalen på Black Box teater er en sjarmerende vri på trenden med å dramatisere romaner. Jeg hadde det gøy med sjangeren «romlig» lydbok, før effektene gjorde krav på oppmerksomheten. Det enkle var det beste i denne sammenhengen. Alkoholservering og tiki bar på scenen i pausene skapte en lavskuldra stemning og minnet om en rolig fest med open mic. Men selv etter to timer med «høytlesning», var det lite friksjon i fortellingen. Utover det at forfatteren ikke klarer å skrive, var det ikke mye som stod på spill. De artige betraktningene ble ikke nok til å la seg rive med. Det hele kunne gjerne vart lenger, hvis vi hadde fått innblikk i det såre familiedramaet som utspiller seg på slutten av boken.

(Publisert 18.02.2022)