Mennesker i samfunnets kryssild

Hva ser du når du ser på meg? spør Clyde Barrow (Sondrey) et godt stykke ut i forestillingen. Det er full fart mot den spektakulære avslutningen der

Bonnie&Clyde

Av Belinda Braza, Clemet Irbil og Cici Henriksen

Tekst: Belinda Braza, Kristofer Blindheim Grønskag og Hanna Asefaw

Idé, regissør og koreograf: Belinda Braza

Scenograf og lysdesigner: Clement Irbil

Kostymedesigner: Ingrid Nylander

Komponist, lyddesigner og musikalsk ansvarlig: Myrna Braza og Thomas «TomTom» Haugland

Dramaturg: Cici Henriksen

Riksteatret, urpremiere 26. januar 2024

Clyde og hans makker Bonnie Parker (Siri Black) skal møte sitt endelikt i politiets kuleregn. Vendt mot publikum snakker han om blod og blekk, og arr som ikke forsvinner. Det er et sårt øyeblikk. Han berører de tatoverte armene sine. Ordet «blekk» får bokstavelig og poetisk betydning, ladet som tatoveringer kan være med både positive og negative fordommer om tilhørighet til en sosial gruppe eller personlighetstrekk. Blekk peker også mot den omfattende pressedekningen av virkelighetens Bonnie og Clyde som herjet med ran og drap i USA under de harde trettiårene. Selv oppfordret paret i noen grad til offentlighetens interesse. For noen var de kjeltringer, for andre rebelske antihelter som kjempet mot samfunnssystemet, eller kanskje et romantisk gangsterpar som visste hvordan å ikle seg rollen som «samfunnsfiende» i en periode med økende kriminalitet.

Først og fremst var de mennesker, er imidlertid budskapet til Bonnie & Clyde på Riksteatret. I et intervju i den informative programteksten forteller regissør og koreograf Belinda Braza om opphavet til forestillingen og hvordan hun ønsket å komme bakenfor den glorifiserte fasaden til paret. Målet har vært å vise hvordan de var mer enn bare avisoverskrifter og forsidebilder, mer enn bare etterlyst av myndighetene og gjenstand for en underholdningsføljetong der avislesere kunne heie på eller fordømme dem. Monologen til Clyde hører til forestillingens hovedgrep, altså å gjøre det beryktede paret til hele mennesker som levde og drømte i og var påvirket av en spesifikk samfunnskontekst.

Hvorfor denne historien?

Virkelighetens Bonnie og Clyde gjorde opprør mot et samfunnssystem som virket å være rigget mot dem. Særlig Clyde kom fra ekstremt fattige kår og møtte motgang tidlig i livet, men også Bonnie befant seg på den nedre delen av den sosiale og økonomiske rangstigen i en tid med utbredt fattigdom, ekstreme klasseforskjeller, snevre kjønnsroller og fastgrodd diskriminering. Tross forsøk på å unnslippe et liv av undertrykkelse, nedverdigelse og kriminalitet ble de innhentet av stempelet storsamfunnet allerede hadde satt på dem. De var fanget i det amerikanske samfunnets kryssild, like mye som politiets.

Historien til det beryktede paret har rikelig med spennende, tragiske, romantiske og eksistensielle elementer. Den har blitt fortalt gjennom fiksjonsfilmer, sanger, en musikal og så vidt jeg kan se minst én serie, i tillegg til memoarer og andre bøker. Som bakgrunnsinformasjonen i programteksten viser, er det åpenbart noe ved dette paret, enten det dreier seg om deres oppvekst, personligheter, ugjerninger eller samtid, som fenger og fascinerer. For Braza er det altså å se hva som finnes når de undersøkes som mennesker. Erfaringen av å bli drevet til eller fanget av elendige kår og dårlige valg, og hvordan veien tilbake til samfunnet etter å ha falt utenfor virker uendelig lang, kan gi gjenklang i vår tid mener hun.

Tilløp til fornyet aktualitet

Gjennom en blanding av nyskrevne monologer og dialoger kommer vi tettere på Bonnie og Clyde og deres erfaringer og ambisjoner. Tekstforfatterne Belinda Braza, Hanna Asefaw og Kristofer Blindheim Grønskag har i tillegg til tittelpersonene skrevet foreldrene til Bonnie og Clyde (Chris Masters og Heidi Gjermundsen Broch) inn i fortellingen sammen med en energisk forteller (Jakob Stabell) som loser oss gjennom forestillingen. Teksten fôrer oss med og dikter videre på biografiske opplysninger, hendelsesforløp og samfunnsskildringer som understreker hvordan hovedpersonene fant hverandre i en felles frihetssøken og lengsel etter litt av den materielle velstanden og berømmelsen de så i andre deler av samfunnet.

Bonnie og Clyde er neppe like levende som kulturell referanse nå som i tidligere tiår, i hvert fall ikke for yngre generasjoner. Dermed er det forståelig av forestillingen skal gi oss en innføring i deres liv og hvordan de ble fremstilt og forstått av sine omgivelser. Ulempen er at dette tenderer mot det overforklarende og forestillingen rekker ikke å gå i dybden på en selvstendig og skarpere tolkning av denne historien, selv om det finnes tilløp. Både den nevnte monologen til Clyde og en gripende monolog av faren hans Henry er eksempler på det. Siri Black spiller Bonnie som handlekraftig, smart og viljesterk, mens Sondrey viser oss en sårbar side av Clyde. Monologene til Masters og Broch målbærer også noe av den vonde samfunnsanalysen som setter livene og skjebnene til Bonnie og Clyde inn i et relevant og virkningsfullt lys. Replikkvekslinger mellom hovedpersonene har ikke alltid samme kraft.

Var parets frihetssøken og drømmer også uttrykk for et ønske om å bli sett og husket som mennesker med verdighet og fri vilje? Dette spørsmålet ligger under forestillingen og kunne med hell blitt løftet frem og undersøkt i større grad. Det ville ha tilført historien om Bonnie og Clyde fornyet aktualitet ved å utforske hvordan mennesker internaliserer og samtidig kjemper mot samfunnets fortelling om dem.

Hybridsjangerens utfordringer

Bonnie & Clyde er omtalt som en konsertteaterforestilling, en sjangerblanding der musikk, rom, tekst og bevegelse henter estetisk, dramaturgisk og fremføringsinspirasjon fra konsert- og musikkteaterformater. Dette er ambisiøst, og produksjonen er påkostet, men stilistiske elementer fra disse formatene kjemper mot hverandre.

Musikk er en viktig del av forestillingen. Musikk- og lydansvarlige Myrna Braza og Thomas «TomTom» Haugland har laget nye arrangementer til poplåter og andre sanger og i tillegg skrevet en ny låt sammen med Belinda Braza. Låtene knytter an til handlingen og stemningen i forskjellige scener, men graden av relevans og tematisk forankring varierer. Noen av sangene glir inn i fortellingen og poengterer den, mens andre har en mer overfladisk, stikkordspreget tilknytning. Den nyskrevne låten, «Vinn eller forsvinn», setter livssituasjonen til Bonnie og Clyde på spissen og fanger dessuten popestetikken forestillingen bygger på.

Lydproduksjonen er likevel fet, rett og slett av høy kvalitet, mens dynamikken som trengs for at sangene i større grad skal fungere dramaturgisk, paradoksalt nok, er jevnet ut. Med noen unntak – Black og Broch må trekkes frem, ikke minst duettene deres – blir det jevnt over nesten for polert.

Clement Irbils heftige, påkostede lysdesign og scenografi tilfører forestillingen konsertpreg samtidig som lysdesignen skaper spektakulære sceneskift. Scenen er omringet av stående lysrigg på tre sider. I midten er en dreiescene med bil, Ford-modellen som Clyde var besatt av. Handlingen foregår i og rundt bilen. Lysdesignen er imponerende og presis, men når nesten hver scene får en pangstart, mister forestillingen noen nyanser som hadde tilført større dynamisk variasjon.

Kostymene til Ingrid Nylander peker mot tidsepoken og klassebakgrunnen til familiene Barrow og Parker, uten å overdrive. Mens kostymene deres har et dempet preg på grensen til det anonyme, er derimot kostymet til fortelleren spektakulært. Han er fargesprakende og eksentrisk, dels sirkusdirektør, dels konferansier à la musikalen Cabaret. I tillegg til oppgaven som forteller, er rollefiguren kanskje tenkt som en representant for offentlighetens glorete søkelys som gjorde Bonnie og Clyde til forsidestoff.

Høyt ambisjonsnivå

Målet om å løfte frem Bonnie og Clyde som hele mennesker, er en interessant og relevant idé. Men i sum bidrar de kunstneriske valgene til at forestillingen dras i forskjellige retninger på bekostning av en mer poengtert og slagkraftig fortelling. Balansen mellom de spektakulære grepene og historien som fortelles kunne med fordel vært mer finstemt. Der noen elementer tilfører poetiske bilder, er andre symboltunge og statiske.

Bonnie & Clyde er like fullt en ambisiøs forestilling. Belinda Braza og dramaturg Cici Henriksen er dyktige og dedikerte når det gjelder å ta kunstneriske og tematiske valg som målbærer erfaringer og perspektiver som ofte er oversett av majoritetssamfunnet. På sitt beste er Bonnie & Clyde på vei mot å forene en skildring av paret som mennesker med en større samfunnsanalyse som har relevans for vår tid.

(Publisert 31.01.2024)