Menneskelighet i brutale tider

Det er et overveldende og mangfoldig teaterstykke der menneskelige verdier står mot systemtro

Det åttende livet (til Brilka)

Etter en roman av Nino Haratischwili
Regi: Mina Salehpour
Dramatisering: Emilia Linda Heinrich, Julia Lochte og Jette Steckel
Oversettelse: Ute Neumann
Dramaturg: Kristoffer Spender
Scenografi: Andrea Wagner
Kostymer: Maria Anderski
Musikk: Sandro Tajouri
Lys: Eivind Myren
Trøndelag Teater, gamle scene 30. september 2023

brutalitet. Eventyrlyst støter mot lydighet, fri vilje bendes mot autoritet. I motsetning til mange historiske fortellinger er hovedpersonene kvinner. De er sterke og stolte, og det er deres perspektiv som bærer historien. Men det tar sin tid før forestillingen får det nødvendige drivet. Først er det mye som skal forklares. Det tar tid og det er ikke lett å holde styr på alle frempek mot det som skal komme.

Intense skjebner

Den store familiekrøniken favner over det meste av 1900-tallet, det som georgierne selv gjerne kaller «det røde århundret». Bakteppet er den russiske revolusjon, borgerkrig, Stalins terrorvelde, to verdenskriger og til sist uavhengighet da det sovjetiske imperiet raknet. Mer enn elleve hundre sider roman er blitt til fire timer teater. For en som ikke har lest denne «mursteinen» er det ikke godt å vite hvor dekkende adapsjonen er blitt. Det er uansett en halsbrekkende øvelse å skulle skape en forestilling som fungerer, gitt det store konglomeratet av intense skjebner som alle berøres av sterke ytre hendelser.

Dramatiseringen har løst dette ved å bruke mange monologer, til tider minner det om fortellerteater. Heldigvis brytes det opp av scener der skuespillerne samhandler om fremdriften. Stort sett er fortellingen kronologisk, selv om vi får en rekke tilbakeblikk som setter hendelser i sammenheng.

Blomster som liv

Det som i begynnelsen kan virke som et virvar av løse tråder får mer mening i løpet av forestillingen. Og i siste scene får vi en slags konklusjon: Vi er alle preget av slektens tidligere generasjoner og deres valg, i tillegg kommer historiens gang, skjellsettende begivenheter rundt oss og erfaringer fra møter med andre. Likevel, gitt alle forutsetninger, må vi finne vår egen vei.

I første akt er scenerommet mørkt og nakent, en «stoffhimmel» som etter hvert faller ned, blir det mest iøynefallende. I alt dette mørket plantes det blomster, som et symbol på livet som tross alt skal leves i kaotisk skiftende tider. Mot slutten av akten fylles scenegulvet av trillebårlass med jord som skuespillerne kaver med.

Kontrasten til andre akt er voldsom. Nå er vi i hagen til storfamilien, i et hav av blomster. Stadig mer av hendelsene spilles også, i stedet for å bli fortalt.

Første akt har en del transportetapper for å gjøre publikum kjent med personer og posisjoner. I andre akt er både hendelser og konfliktlinjer mer direkte tilgjengelige.

Det åttende livet (til Brilka) ble første gang fremført av Thalia Theater i Hamburg i 2017. De har også gjestet både St. Petersburg og Tbilisi med forestillingen. Trøndelag Teater bygger på den tyske dramatiseringen. Regien er ved Mina Salehpour og hun har med sine faste samarbeidspartnere Sandro Tajouri (komponist), Andrea Wagner (scenografi) og Maria Anderski (kostymer).

Innestengt

Alt begynner altså med Stasia (Maria Pontén) som blir født i år 1900, mens Georgia var en del av tsarens Russland. Hun drømmer om en ballettkarriere, men slik blir det aldri. Hun faller for «Den hvite løytnanten» som reiser til det som da het Petrograd under den russiske revolusjon. Etter hvert blir han offiser i Den røde armé og en overbevist kommunist. Georgia blir en del av Sovjetunionen, og Stasia får ingen sjanse til å reise til Paris for å bli ballerina.

Stasias to barn, Kostja (Arturo Scotti) og Kitty (Madeleine Brandtzæg Nilsen), er motsetninger. Han er glødende partitro og vil gjerne ha en slags patriarkstatus. Kitty forelsker seg i Andro (Isak Holmen Sørensen). Han går med tyskerne under andre verdenskrig, i håp om at hjemlandet kan få selvstyre om tyskerne vinner krigen. Andro forsvinner, Kitty er blitt gravid og partikommisær Allade (Synnøve. Fossum Eriksen) sørger for at det ufødte barnet dør. Kostja bruker sin innflytelse og får sendt Kitty i eksil, der hun gjør suksess som sangerinne.

Overgrep og opprør

Stasias lillesøster Kristine (Emma Caroline Deichmann) får også en grim skjebne, selv om hun tilsynelatende gifter seg inn i eliten. Sjefen for det hemmelige politiet (NKVD), Lavrentij Berija, er sammen med sin sjef Josef Stalin en av to virkelige personer som nevnes i stykket. (Begge var for øvrig georgiere). I stykket blir Kristine voldtatt av Berija under en operaforestilling og blir senere tvunget til å være hans elskerinne. Ektemannen vansirer ansiktet hennes som hevn. Det er i ettertid kommet frem flere beretninger om at Berija brukte posisjonen sin til å begå en lang rekke seksuelle overgrep*.

Kostjas datter Elene (Fossum Eriksen), blir presset til å flytte til ham i Moskva. Men hun gjør opprør, skaffer seg to såkalt uekte barn, døtrene Daria (Marianne Meløy) og Nitsa (Brandtzæg Nilsen). Den siste generasjonen, Brilka (Deichmann), er Darias datter. Hennes tante Nitsa er den viktigste fortellerstemmen i forestillingen. Og nå er historien fremme ved Sovjetunionens sammenbrudd.

Solide skuespillere

Er så denne forestillingen bare dyster? Langt i fra. Kvinnene holder på verdigheten, steller hagen og tar vare på de som trenger det. Komikk er det også rom for. Seansen der søstrene Daria og Nitza lister opp sovjetiske merkevarer fra oppveksten, er en fortettet beskrivelse av det stusslige livet bak jernteppet. Meløy skaper i det hele tatt mye liv med Daria-figuren.

Maria Pontén og Arturo Scotti er solide som motpolene og gjennomgangsfigurene Stasia og Kostja. Pontén har en aura av ballerina midt i sin rolle som matriark. Scotti utstråler makt og autoritet, han bevarer en maskulin pondus i all sin servilitet til systemet.

Men mye står og faller med Brandtzæg Nilsen som spiller både Kitty og Nitsa. Hun skaper en fin kontakt med publikum, er trygg og troverdig i rollene sine.

Romanens forfatter, Nino Haratischwili, selv født og oppvokst i Georgia og bosatt i Tyskland. Hun har hatt en formidabel suksess med sin monstrøse roman. Den er oversatt til en lang rekke språk, har fått ekstatiske anmeldelser, og det skal være en filmatisering underveis.

(Publisert 03.102.2023)

Fotnoter:

Simon Montefiore: Stalin. Court of the Red Tsar. Random House 2003. Martin Sixsmith: Russia. A 1,000-Year Chronicle of the Wild East. Random House 2005.