
Melodramatisk vri på sterk poesi
Sweatshop Aleppo var opprinnelig skrevet som hørespill og har ennå ikke funnet en scenisk form som fanger opp tekstens sterke performative potensial.
For et par uker siden var jeg med på lanseringen av bok-publikasjonenTeater som betyr noe (Vidarforlaget, 2019), et samarbeidsprosjekt mellom
teaterviter Siren Leirvåg og litteraturviter Drude von der Fehr, med fokus på kraften i den dramatiske teksten, både som litteratur og iscenesettelse, og samspillet mellom dem. Med begrepet performativt potensial, viser de begge til hvordan dramatisk tekst kan aktivere både sitt publikum og vekke opp aktuelle tema fra ulike samfunns- og kulturkontekster, på en måte som også skaper det de kaller en fornemmelse av nærvær i det aktuelle uttrykket (se forfatternes essay og introduksjon av boka i NST nr. 1 2019, red. anm.).
I møte med førestillinga Sweatshop Aleppo, som i høst er å se på Vega Scene, blir disse begrepene slående aktuelle – dessverre først og fremst på grunn av et stort gap mellom det jeg opplever som tekstens sterke performative potensial, og en oppsetningsform som ikke evner å fange opp og uttrykke dette.
Hørespillet, skrevet av dramatiker Tale Næss, kom i følge henne selv som følge av en reaksjon på nyhetsstrømmen rundt angrepene på Aleppo og krigen slik den foregikk her, med spørsmål om hvordan vi kan forholde oss til virkeligheten i disse ekstreme situasjonene, og generelt i liv som utspiller seg langt utenfor vår egen virkelighet, og kanskje fatteevne. Basert på en artikkel i The Independent om to søstre som etter sin flukt fra Syria nå sitter i en Sweatshop i Izmir og syr redningsvester til andre flyktninger, fylt av skumgummi – som gjør at de ikke vil flyte – har Næss skrevet en tekst som beveger seg på mange nivåer, mellom drøm og virkelighet, tragedie og hverdagsdrømmer, og ropene, riftene og sammenhengene mellom dem. Det er en tekst som gjennom poetisk språk og simultane dramaturgiske nivåer kan evne å skape sterke bilder i leseren/lytteren, så vel som en performativ kraft; et rom hvor vi trekkes inn i en eksistensiell desperasjon, og samtidig viser glimt av en mulig utvei, eller kanskje rømningsvei.
Overspilt ikke-spill
På scenen på Vega Teater er det vanskelig å leve seg inn i de bildene og performative rommene teksten innbyr til. At det er lagt ned mye arbeid og innlevelse i prosessen bak prosessen er jeg ikke i tvil om, men uttrykket som møter publikum lander på et underlig sted, på grensen til det provoserende. For her blir de tre stemmene/karakterene fra teksten, som lever i en eksistensiell krisetilstand, fremstilt gjennom en nærmest melodramatisk spillestil – riktignok satt inn i en episodisk dramaturgi, men det tilsynelatende metafiksjonelle grepet som er intendert, hvor aktørene på scenen skal være synlige som iscenesettere av historien og karakterene som omtales, og står i dialog med hverandre, blir her overkjørt av en melo-dramatisk, karakterbundet replikkføring som ikke kler uttrykket i teksten – eller som muligens bare passer bedre for radio enn teaterscenen?
Forestillingen er også eksplisitt presentert som en auditær opplevelse, i kraft av at karakteren her også uttrykker seg gjennom ulike former for instrumentering (lydbord, gitar, akvarium med undervannsmikrofon som fanger opp lyd av objekter som slippes ned i det/spilles med av aktørene, lekepiano/tangenter). Her fins det fine elementer, men som også blir fanget inn i det litt for enkle og lekeaktige uttrykket i forestillingen som helhet, som ikke matcher alvoret i virkeligheten den utgir seg for å skulle røre ved, romme noe av. Kanskje er det et forsøk på å komme inn i det hverdagslige og gjenkjennelig menneskelige elementet som også spiller inn i en krisesituasjon, men jeg opplever at de sceniske grepene og spillestilen skaper større avstand enn nærhet til tema her.
Jeg opplever det også i dette tilfellet (altså ikke på generell basis) som direkte forstyrrende at aktørene står for langt identitets- og utseendemessig fra den virkeligheten som skisseres – nettopp fordi spillestilen inviterer oss inn i et form for realistisk drama hvor utseende og dialekt blir mer fremtredenede enn den antagelige intensjonen er. Slik oppstår et stor sprik mellom sceneuniverset, hvor tre norske, voksne mennesker i litt tilfeldig, vanlig bekledning, går inn og ut av tablåer som ikke bringer oss inn i, men nærmest bort fra den virkeligheten de refererer til. Her ville en ren tekstlesning sannsynligvis evnet å åpne tekstens poesi og virkelighetsrom i sterkere grad for publikum. Stilen kler rett og slett ikke tekstens mer avanserte dramaturgiske og poetiske form – og vipper i beste fall over i et litt for enkelt fokus på det poetiske, men hvor den melodramatiske framtoningen i regi/spillestil, undertrykker mer enn fremhever de lingvistiske spenningsrommene.
De tre skuespilleren gjør her sitt beste i en regi som mangler noen omdreininger for å yte teksten, og bakgrunnen for den, større rettferdighet, og blir slik sett et godt eksempel på hvordan spillestil og regigrep alltid står i fare for å kvele, heller enn å fremheve det performativ potensialet en dramatisk tekst kan bære på.
Virkelighets-brudd
Det skal trass denne opplevelsen av et uttrykk som ikke helt er kommet i mål, igjen understrekes at intensjonen bak oppsetningen og det å sette tema i teksten på agendaen i seg selv utvilsomt er en god ting. Den dagen jeg så forestillingen var dette også forsterket gjennom en Ettersnakk direkte etter forestillingen, hvor Lindis Hurum, lege og forfattar av boka Det finnes ingen de andre, var til stede, med salg av boka, til inntekt for Leger uten Grenser sitt arbeid med flyktningar over Middelhavet, og en presentasjon av sine erfaringer herfra.
Hurum har vært nært på en rekke ekstreme humanitære kriser, og snakket her om sin deltagelse og erfaring fra redningsaksjoner for båtflyktninger i Middelhavet.
Hennes nærvær på scenen er sterkt, og i det hun begynner å fortelle, rammer det som et lynnedslag inn et virkelighetsklimaks på scenen som overgår teaterforestillingen vi nettopp har sett. Den personlige og dokumentariske kraften Hurums fortelling bærer på, bringer oss direkte inn i hva det vil si å være menneske i en krisesituasjon, og hva de direkte møtene med mennesker i disse situasjonene betyr.
Det oppstår en resonans med tematikken i forestillingen, samtidig som det sterke nærværet i Hurums helt nedstrippede, men klokkeklare og kraftfulle fortelling fra det samme scenerommet, forsterker følelsen av at det mangler noe vesentlig i oppsetningen avSweatshop Aleppo. Slik oppstår det for så vidt noe sterkt, kanskje mer uintendert mellom forestillingen, tematikken og ettersnakken, nemlig nettopp en synliggjøring av gapet mellom våre forsøk på å leve oss inn i vår tids menneskelige kriser, så nært, men så fjernt, som Næss i programteksten uttaler at hun ønsker å røre ved, og det å faktisk krysse grensen til å røre ved erfaringen av disse krisene på individnivå, slik Hurum presenterer.
Slik sett, blir kvelden som totalforestilling en opplevelse til dyp ettertanke i forhold til våre (manglende) evner til empati og handling utover våre hverdagslige komfortsoner som kanskje også så altfor lett blir til fiksjonssoner.
Redningsvester som ikke flyter, og menneskesinn som likevel gjør det, er et bilde som står sterkt igjen etter denne kvelden, i møtet mellom teater og virkelighet, i urovekkende mange lag. Tematikken i tekst og forestilling er også viktig nok til at det her er verdt en tur i teateret, tross mitt ønske om en form som bedre møter tekstens kraft. Kanskje kan vi håpe på en enda mer nedstrippet versjon som i større grad slipper gjennom poesiens performative kraft, noe som nok viste seg bedre under Norsk dramatikkfestival /Hedda-dagene da teksten ble fremført som iscenesatt lesning. Noen ganger er det enkleste, det sterkeste. (Publisert 29.09.2019)
Se også Svante Aulis Löwenborgs omtale av Norsk dramatikkfestival 2019, i NST 2-3 2019, red. anm.