Mellom trash og patos

Regissør Kjersti Horn har de senere årene gjort en altomfattende bruk av direkte filming og projeksjon til

romeo og julie

Av William Shakespeare

Oversettelse: Øyvind Berg

Regi: Kjersti Horn

Videoregi: Mads Sjøgård Pettersen

Scenografi og kostymer: Svend Haraldsson

Lyddesign: Erik Hedin

Lysdesign: Oscar Udbye

Dramaturg: Idun Vik

Den Nationale Scene, Store Scene, 20. april 2023

kunstneriske signatur i sine teateroppsetninger. Det innebærer at publikum for det meste ser på direkte filmede projeksjoner av skuespillerne i aksjon – enten på scenen bak en projeksjonsskjerm eller utenfor scenen – rundt omkring i teaterbygningen eller utenfor. Kunstnerisk vellykkede eksempel på dette er Arv og miljø på DNS i 2018, Raskolnikov på Det Norske Teatret/Det Vestnorske Teateret i 2019, Sprengt i 2019 på DNS og Kristin Lavransdotter i 2022 på Det Norske Teatret. Jeg synes imidlertid ikke den konsekvente filmbruken i Romeo og Julie er like vellykket som i de nevnte eksemplene. På meg virker det litt som et oppskriftsmessig grep fra Horns side på Shakespeares klassiske kjærlighetstragedie.

Filmingen, tilrettelagt av medregissør Mads Sjøgård Pettersen og fysisk gjennomført av Michaela Vyskocil Gettwert, er meget dyktig og proft utført. Det håndholdte kameraets hurtige bevegelser gjennom korridorer, opp og ned av trapper og inn og ut av mange, for det meste små, rom rundt i teaterbygningen gjør filmprojeksjonen på den store skjermen, som er hengt opp foran scenen levende og interessant å se på. Den omfattende bruken av nærbilder bringer oss nært inn på skuespillerne og det intime samspillet. Men fordi spill og samspill i stor grad er parodisk og farseaktig, virker nærbildene mest som studier i skuespillernes utspekulerte maskeringer og kostymeringer og deres erotiske og/eller voldelige konfrontasjoner. Nærbildene bidrar i liten grad til menneskelige eller psykologiske utdypninger. Det er sikkert et helt bevisst regigrep. Men det bidrar til det jeg opplevde som en flat behandling av Shakespeares mangfoldige, dypt menneskelige og både komiske og tragiske tekst.

Degenerte og trashy typer

Romeos og Julies unge og uskyldsrene oppvåkning til erotikk og kjærlighet, slik Shakespeare fremstiller det, er her pakket inn i et dekadent og trashy samtidsmiljø. Men begge, og spesielt Julie, spilt av Ameli Isungset Agbota, er også underlagt og integrert i et familie- og samfunnsliv dominert av bad taste, vulgaritet, maktmisbruk og vold. Det virker ikke som om møtet med Romeo er Julies første erotiske erfaring. Med sitt hår, sminke og påkledning ser hun ut, og oppfører seg også som om hun er erfaren i den dekadente livsstilen som preger hennes familie. Romeo spilles av Stine Robin Eskildsen som en klassisk bukserolle (hvor en kvinnelig skuespiller spiller gutt eller mann) eller en transperson. Eskildsen spiller ham gjennomført ungdommelig-maskulin av utseende og i gestikulasjon og språk. Han er forestillingens mest sympatiske og minst parodierte figur. Tanken streifet meg under forestillingen om ikke det hadde vært mer interessant å la rollen spilles av en autentisk transperson? Det kunne kanskje ha gitt mer autentisitet og dybde til forholdet mellom Romeo og Julie? Bortsett fra Romeo fremstår alle personer i forestillingen (inklusive Julie) som parodier og karikaturer. De ser ut som halliker og prostituerte, triksere og fiksere i et samfunn dominert av kitsch, dekadanse, vold og kriminalitet.

En sentral – og komisk – figur i stykket er Julies gamle amme. Hun spilles av Svein Harry Schöttker-Hauge (alternert av Stig Amdam) som en enkel, men også utspekulert og geskjeftig kvinne. Fulgt av kameraet løper hun stadig opp og ned ad trapper og inn og ut av ulike rom, i sin streben etter å tilfredsstille og legge til rette for andre, primært Julie, selvfølgelig, men også Julies familie ellers. Rollefiguren utløser mye latter hos publikum. En annen person som også er gjort langt mer latterlig enn Shakespeare fremstiller ham, er munken Lorenzo, som hjelper Romeo og Julie til å bli sammen, gjennom å vie dem i hemmelighet og å legge til rette for deres flukt ved å gi Julie en magisk eliksir som lar henne fremstå som død overfor foreldrene hennes. Lorenzo blir spilt av Tormod Løvold som en finurlig vaktmestertype, som blander diverse gifter og eliksirer på cola-flasker i verkstedet sitt. Julies foreldre, herr og fru Capulet, spilles av Frode Bjorøy og Irene Waage som et hallikpar – sleske, løgnaktige og voldelige. Det siste gjelder især overfor Julie, når det trengs, dvs. når hun må tvinges til å droppe Romeo og gifte seg med grev Paris (spilt av Hugo Mikal Skår). Faren kaster og sparker henne nedover steintrappen, fingre knuses og blodet renner. Romeos venner, Mercutio og Benvolio fra Montagu-familien, som Romeo tilhører, blir spilt av Amell Basic og Thomas Bipin Olsen som testosteronsprengte unggutter. De er enten i treningsrommet sammen med Romeo eller ute for å slåss med fienden, som er ungdommer fra Julies Capulet-familie. Julies fetter, Tybalt blir spilt av Knut Erik Engemoen som en like testosteronsprengt fyr som de andre. Han drepes av Romeo i det blodige oppgjøret mellom ungdommene, etter at han har drept Mercutio først. Fyrsten i Verona som setter rammen omkring dramaet og stadig forsøker å dempe gemyttene og forsone de to stridende familiene, blir spilt av Pål Rønning som en «cool»og tyggegummityggende Securitas-vakt, som forsøker å holde en viss orden i kaoset som stadig bryter ut i rom og korridorer på teateret.

Konflikt mellom regi og tekst

Den erotiske tenningen mellom Romeo og Julie vises i gjentatte kyssescener, filmet i nærbilder. Forholdet deres har lite preg av ungdommelig uskyld og erotisk oppvåkning. Det fremstilles heller som en håpløs kjærlighetshistorie i et totalt dekadent og degenerert samfunn. Kontrasten mellom (skjønnheten i) den vakte kjærligheten og det voldelige samfunnet omkring det unge paret utnyttes i liten grad i oppsetningen.

Shakespeares tekst er breddfull av patos, både komisk og tragisk. Mye av den språklige patosen er bevart i Øyvind Bergs oversettelse. Og skuespillerne fremfører gjennomgående replikkene i et rytmisk og Shakespeare-nært språk. Dermed oppstår det en dramaturgisk spenning (eller konflikt, etter mitt syn) mellom den konsekvent trashy og farseaktige regien og det patosfylte språket. Denne spenningen kan muligens oppleves som interessant og samtidsrelevant. Men den spenningen som ligger hos Shakespeare mellom det komiske og det tragiske utnyttes ikke i oppsetningen. Det tragiske blir borte. Publikum humret og lo stadig under de mange blodige scenene, også i sluttscenen med Romeos og Julies død. Men jeg lo egentlig svært lite. I min forståelse fremviser forestillingen, som farse, en dypt pessimistisk samfunnskritikk – en kritikk av moderne vestlige idealer og livsstil som degenerert, løgnaktig og voldelig.

(Publisert21.04.2023)