Mellom glassvegger og økosorg

Det er en synkronitet over denne fredagskvelden. Mens publikum finner plassene sine på Studioscenen hos Trøndelag Teater for premieren på Jean-Paul Sartres For lukkede dører, preges nyhetsbildet av et etterlengtet intervju med kronprinsesse Mette Marit. Her må hun svare for sin tidligere relasjon til den avdøde Jeffrey Epstein – en fortelling om fortidens skygger, om desperate forsøk på forklaringer og, ikke minst, om det nådeløse blikket fra en dømmende offentlighet.

Denne saken er bare én av mange i en presset verden, der handlinger som for få år siden ville blitt sett på som usiviliserte, nå er blitt en del av hverdagen. Sartre kunne knapt ha regissert en mer passende kulisse for sitt eksistensialistiske idédrama. Da han skrev stykket i 1944, var Frankrike under tysk okkupasjon. Selv om konseptet om «helvete» alltid er relevant for oss mennesker, gjør dagens virkelighet med krig og miljøkollaps at Sartres visjon føles særlig aktuell.

I For lukkede dører beskrives helvete som følelsen av å stå naken foran andres blikk, uten mulighet til å kontrollere narrativet om seg selv. Dramaet hviler tungt på Sartres filosofi om at mennesket alltid er ansvarlig overfor andre og med dette tegner han et bilde på avhengighetsforhold mellom mennesker. Samtidig viser stykket imidlertid det motsatte: tre karakterer som kun er opptatt av sitt eget selvbilde og av å bruke hverandre som speil. Dette er en advarsel mot den borgerlige individualismen Sartre foraktet politisk – en tilstand hvor man er «låst» fordi man ikke klarer å handle kollektivt.

Jeg personlig er jungianer i hjertet og vil alltid vende fokuset innover. Jeg tror på avdekking av det ubevisste i en selv, og en slags uavhengighet – noe jeg mistenker at Sartre ville funnet problematisk. Men – Sartres beskrivelser av spenningen mellom individualisme og fellesskapets beste, maktstrukturer og undertrykkelse, er høyst brennbar og ikke til å unngå å måtte forholde seg til og håndtere i verden i dag. Jeg vil påstå at vi lever i en brytningstid der disse problemene må løses for at både vi og jorden skal ha en fremtid i det hele tatt.

Et laboratorium av menneskelig forfall

På Studioscenen sitter vi tett på begivenhetene. Det klassiske sceneteppet, som vanligvis er rødt, er for anledningen blått og lader rommet med forventning. En skikkelse, tjeneren, med hvitmalt ansikt og svarte klær beveger seg rolig i grenselandet mellom oss og scenen. Skikkelsen, tjeneren, spilles av Thomas Jensen Tkyi, ser direkte på oss – et første, ubehagelig hint om «blikket» som preger Sartres tekst. Over scenen tennes et skilt med «NO EXIT», og idet teppet trekkes til side, faller også den tradisjonelle forventningen om et historisk drama fra 1944.

Vi blir ikke møtt av en borgerlig stue, men av et glassbur. Rollefigurene Garcin (Hans Petter Nilsen), Inès (Ingrid Bergstrøm) og Estelle (Sunniva Du Mond Nordal) er plassert i et trangt rom av glass som markerer en tydelig avstand til oss i salen. Forestillingen markerer regidebuten til Lea Fedida Claussen, som i 2024 ble valgt ut til talentprogrammet Regiløftet ved Trøndelag Teater. Hun har med seg et ungt team fra Den Danske Scenekunstskolen; scenograf Maya Livingstone og lyddesigner Thordis Ivarsdottir. Sammen har de skapt et gjennomsiktig laboratorium av menneskelig forfall, der vi som publikum blir de bødlene karakterene frykter mest: Vi er de som ser, mens de er de som blir sett.

Scenografien som moralsk kompass

Scenografien er enkel, men bærer på en kraftfull symbolikk som peker direkte mot vår tids miljø- og klimakollaps. Her ligger skittent papir, skumgummi og en ødelagt plaststol plassert på steiner som representerer fjell, et par utstoppede fugler som minner om det som en gang var levende. Bak de tre karakterene henger et tapet med fjell og hav – en flik av den norske nasjonalromantikken som her fremstår som en hån.

Jeg kommer ikke unna min eget økosorg – tapet av den uberørte naturen vi ser på tapetet, kontra det fysiske avfallet karakterene vasser i. Det er i denne scenografien jeg føler Sartres begrep om ansvar sterkest; det er vi mennesker som har det overveldende ansvaret for at miljøet og klimaet er der det er i dag. Ved å plassere karakterene – og oss – i denne konteksten, gjør regissøren stykket til en konfrontasjon med vår egen «onde tro». Vi sitter i våre egne glassbur og ser naturen dø, mens vi klamrer oss til restene av vår komfort.

Inne i dette buret går alt i oppløsning. Dette er ikke bare et bilde på karakterenes indre kaos; det er en visualisering av den moderne økosorgen

Høyt intensitetsnivå

Sartres tre karakterer – Garcin, Inès og Estelle – er hos Trøndelag Teater tegnet med grove penselstrøk. Garcin fremstår som en ynkelig svekling, en mann hvis feighet ikke bare er en handling, men en identitet han ikke kan flykte fra. Inès er den iskalde og tøffe motpolen, mens Estelle er overfladisk og forfengelig

Det er skapt en merkelig mismatch mellom Sartres tekst og selve spillestilen i forestillingen. Der teksten insisterer på at karakterene er totalt avhengige av hverandres blikk for å eksistere, virket rollefigurene på Studioscenen mer låst inne i seg selv som en slags karikaturer. Hele veien savnet jeg å oppleve et oppriktig samspill mellom disse tre, selve motoren i Sartres helvete.

Et annet moment ved denne regidebuten var selve tempovalsen og toneleiet. Skuespillerne la seg på et svært høyt intensitetsnivå helt fra teppet går opp, og denne spenningen vedvarte uten store endringer gjennom hele forestillingen. Det er et overraskende valg av spillestil som tidvis grenset mot det komiske. I enkelte partier virket karakterenes fakter og timing mer inspirert av farse eller absurd komedie enn av det dype, eksistensielle ubehaget teksten legger opp til.

Denne dragningen mot det komiske skapte en merkelig og distanserende kontrast til det alvorstunge glassburet og den underliggende økosorgen. Når alle skriker like høyt hele tiden, og det i tillegg flørtes med det komiske, mister vi de små nyansene av menneskelig sårbarhet og de gradvise erkjennelsene som gjør Sartres filosofi så smertefull. Resultatet ble at man som publikum ble usikker på om man skulle le av karakterenes absurditet eller gråte over deres skjebne. Ved å legge seg så tett opp mot komedien, mistet forestillingen noe av den råheten som kreves for at Sartres konfrontasjon med ansvaret skal føles virkelig farlig.

Beredskap og den norske individualismen

For lukkede dører treffer en nerve i dagens Norge, et land der individualitet settes høyt og et velfungerende fellesskap ofte ses på som en samling av sterke enkeltindivider. Vi lever også i en tid preget av fokus på sikkerhet og beredskap. Vi læres opp til at den enkelte skal klare seg selv i en nødssituasjon – først og fremst for ikke å belaste fellesskapet. Men denne dyrkingen av «egenskapt trygghet» har en mørk bakside som stykket berører: Vi mister evnen til å handle kollektivt når krisen, som miljøkatastrofen eller krig, krever at vi setter fellesskapets behov foran individets ønsker.

Da døren – i form av en heis – endelig åpnet seg, ble dette poenget tydelig. Karakterenes valg om å bli værende i glassburet fremsto ikke primært som en avhengighet av hverandre, men som en lammende frykt for det ukjente. Det er lettere å bli værende i et kjent helvete av søppel og plaststoler enn å ta steget ut.

Et uforløst potensial

Trøndelag Teater har med denne oppsetningen skapt en visuelt virkningsfull refleksjon over vår tids største kriser gjennom en dristig blanding av idédrama og installasjonskunst. Men som anmelder sitter jeg igjen med en følelse av at forestillingen ikke turte å gå hele veien. Den hinter til de store koblingene mellom økosorg, fremtidsangst og det moderne menneskets isolasjon, men klarer ikke å koble disse trådene helt sammen slik at vi som publikum faktisk føler det.

Det er i de visuelle elementene – glasset, søppelet og den ironiske fjellveggen – at ansvarsfølelsen virkelig brenner. Men for at Sartres budskap om at «helvete er de andre» skulle truffet med full kraft i 2026, hadde vi trengt å se mer av den nådeløse gjensidige overvåkningen og mindre av den isolerte skyggeboksingen og den komiske distansen. Likevel står forestillingen igjen som et modig forsøk på å vise oss at vi alle sitter i hver vår heis, livredde for å trykke på knappen som tar oss ut av vår egen, komfortable undergang.