Mektig avskjeds-forestilling

Eggen gestalter en lang rekke figurer fra Duun-universet, med hovedvekten på Anders fra tidlig 1800-tall og

JUVIKFOLKET

Etter Olav Duuns romaner

Dramatisert av Hildegunn Eggen og Elisabeth Matheson

Regi: Elisabeth Matheson

Scenografi, kostymer, maleri og videodesign: Bård Lie Thorbjørnsen og Stein Jørgen Øien

Lysdesign: Tommy Geving

Musikk: Marte Belsvik Stavrum

Lyddesign: Eskild Johansen

Trøndelag Teater, Gamle scene,

upremiere 11. mars 2023

oldebarnet Odin som står sentralt i overgangen til et nytt århundre. Hun veksler uanstrengt mellom det karslige og kvinnelige, mellom ungdom og elde, mellom godhet og dævelskap, mellom forelskelse og sorg. Hendelsene er brutale, personene viljesterke og sammensatte. Prøvelsene er mange, fra hungersnød til spanskesyken. Og Eggen er knivskarp i portretteringen av alt fra undrende unggutter til tvisynte voksne kvinner og menn.

Eleganse

Juvikfolket er intet kostymedrama. Eggen bærer en dress, av og til uten jakke. Som oftest med vanlige sko, av og til berrføtt, av og til i sjøstøvler, alt tilpasset de hurtig skiftende situasjonene. Rekvisittene er få: en stor stein, en liten trebåt, en spikket trefigur og de seks bøkene i en stabel som bok for bok flyttes fra venstre scenekant til høyre, etter hvert som forestillingen beveger seg gjennom romanene.

Bak på scenen videoprojiseres glassmalerier av Bård Lie Thorbjørnsen. Et stilisert kystlandskap varierer i farge og uttrykk slik den værharde Namdals-kysten også kan svinge fra mild skjønnhet til rasende uvær. Projeksjonene understreker de svingende stemningene og er elegant tilpasset handlingen.

Lydbildet føyer en ekstra dimensjon til forestillingen. Komponist Marthe Belsvik Stavrums bidrag er stillferdige og virkningsfulle. Tonene er skapt med glass, keramikk og fløyter og bygger nennsomt opp under det som utspiller seg på scenen. Instrumentvalget gir en form for naturlig skjørhet som kler stykket.

Fortsatt aktuell

Eggen har sammen med regissør Elisabeth Matheson komprimert Olav Duuns serie på seks romaner (til sammen 800 sider) til en tretimers forestilling. Det er en stor jobb; hver og en av de seks bøkene inneholder stoff som kunne ha fylt en helaften i teateret. Eggen og Matheson må ha gjort en rekke tøffe valg. De har tatt godt vare på dualismen i Duuns diktning – og personene for den del. Ondskap og godhet, humor og alvor, natur og sivilisasjon, lys og mørke.

Hundre år er gått siden Duun avsluttet serien om Juvikfolket. I Eggen og Mathesons utvalg er Duun fortsatt friskt aktuell. De har konsentrert seg om tema som ha fulgt menneskelig eksistens til alle tider.

Duun skrev på nynorsk med sterke innslag av dialekt. Eggen følger språket i bøkene. Men dialogene leveres på rotekte ytternamdalsk, ofte med referanser som trolig vil gå tapt for dem som ikke kjenner dialekten eller har en viss innsikt i kystkulturen.

Dessuten tar replikkene opp i seg den trønderske tradisjonen med å si ting halvveis – for så å regne med at tilhøreren selv er i stand til å fullføre perfiditetene, ut fra sammenheng og rådende fordommer. Det er slik ondsinnede rykter og halvkvedede løgner vokser til en malstrøm de rettskafne martres av.

Nettopp slike ødeleggende rykter løper gjennom handlingen. Sladder og folkesnakk påvirker valg og handlinger hos sentrale profiler i Juvikfolket, ofte med sørgelig resultat. Her er forestillingen forbilledlig aktuell.

Slektstraume

Over hele Juvikfolket hviler dessuten en forbannelse etter at brødrene Per og Jens helt i starten av krøniken jager korntyven Morten så han faller utfor Svarthammaren og dør. Det hjelper ikke at de søkker ham til havets bunn da han senere flyter opp, som skrømt hjemsøker han juvikingene i generasjoner. Denne skjebnetunge klippen ved sjøen skal bli åsted for flere bitre hendelser. Drapet på korntyven blir som et slektstraume som trer frem igjen og igjen, med fatale konsekvenser.

I tillegg baler folket med seiglivet overtro og en dyp skepsis til magiske evner de tiltror samer, eller «finner» som det heter hos Duun. Folkesnakket påstår blant annet at en inngiftet «finnekone» skaper seg om til en ulv og river ihjel andres sauer, men sparer sine egne. Mannen Anders begynner å tro på det og jager både konen og sønnen vekk. Hans bror Petter sørger deretter for å ta livet av dem. Ved Svarthammaren. Å få «finneblod» inn i stamtavlen er farlige greier, ifølge folketroen. Og konsekvensene er brutale.

Født med ondt hjerte

Fordommer og mistro er velkjente fenomener, også i vår tid. Så heter det da også hos Duun at mennesket er født med et ondt hjerte.

Et par trekk er påfallende med profilene i denne sagaen. Det ene er evnen til å tjene det onde når meningen i grunnen var å gjøre noe godt. Det andre er de unge klarfolkenes evne til å trekke seg når de møter den store kjærligheten. De forspilte mulighetene er mange. Dette får Eggen fint frem gjennom de mange enkeltscenene.

Rivningene mellom godt og ondt får sitt klimaks da den positive Odin ofrer seg selv for at hans ondskapsfulle fiende Lauris skal overleve et dramatisk forlis. En nøkkelscene i Juvikfolket, gnistrende formidlet av Eggen, og med strålende bruk av lyd, lys og video.

Det store hamskiftet

I tid spenner handlingen over vel hundre år, fra starten på 1800-tallet. Dermed favner den det som historikere kaller «Det store hamskiftet», overgangen fra naturalhushold til pengeøkonomi, fra ættesamfunn til det gryende moderne samfunnet med sine nye strukturer, institusjoner og fremveksten av industri. I den fiktive Juvika, ytterst på Namdalskysten, mot Folla og storhavet, ble også både folk og samfunn preget av de store endringene. Odin er en drivkraft i denne utviklingen. Han blir både banksjef og ordfører og setter i gang en lang rekke fremtidsrettede tiltak. Slik blir også forestillingen en påminner om nasjonens relativt nære historie.

Og selv om hendelsene er dystre og skjebnene mørke, lar Eggen og Matheson stykket tone ut med Duuns konklusjon: «Livet er stort og herlig. Men det er få som vet om det».

Stort og herlig kan man også si om denne forestillingen.

(Publisert 13.03.2023)