Meditativ langdistanse

Allerede i det første minuttet av White Heart blir det tydelig at forestillingen legger opp til en aktiv tilskuerposisjon gjennom å appellere til og fremkalle

White Heart

Av og med: Kristin Ryg Helgebostad, Magnus Sparsaas, Sunniva Fliflet, Ingerid Frang, Johanna Karlsson, Jovitha Songwa og Michaela Vyskočil Gettwert

Musikk: Sebastian Biong og Magnus Bechman

Verkstedhallen, Teateret, Kristiansand, 28. februar

vår forestillingsevne. Vi sitter i en mørklagt sal, på scenen kan jeg så vidt skimte fire kropper. Fremst på scenekanten er det et todimensjonalt bilde av ett øye, to meter langt og montert på en påle, slik at iris er på høyde med hodene til utøverne. Over øyet projiseres det en setning: «Forestill deg at flere mennesker entrer scenen».* Jeg gjør som teksten ber om, og ser for meg at rommet fylles av en mengde kropper. Men i det jeg har manet frem et bilde for meg selv, projiseres en ny setning som ber meg om å forestille meg en helt annen gruppe mennesker på scenen - mennesker som ikke vanligvis representeres i teaterrommet. Tankeeksperimentet er enkelt og effektivt, men teksten utvikler seg snart til å bli mer utfordrende.

Det konstruerte blikket

Setning for setning tematiseres blikk, sosiale klasser, og teateret som offentlig rom. Det er en tekst som navigerer oss gjennom tankeeksperiment, hvor vi blir bedt om å forestille oss handlinger og personer på den nokså tomme og mørke scenen foran oss. Litt etter litt lokaliserer jeg hvor det «lugger» hos meg selv, hvor jeg blir møtt med hvordan mitt blikk er konstruert. Til tross for at vi sitter plassert i våre seter, på trygg avstand fra scenen og utøverne, kreves det en høy tilstedeværelse av meg som tilskuer. For det er gjennom min egen forestillingsevne at White Heart insisterer på at jeg skal bli utfordret på mine forutinntatte måter å se på.

White Heart fremkaller denne virkningen på en finurlig og underlig måte. Store deler av forestillingen tar form som en ledet meditasjon. Etter en halvtime blir vi guidet opp på scenen av tre hvitkledde figurer med tildekte ansikter. Bak øyet er et flatt dynelandskap, som vi trår forsiktig på i sokkelestene. I midten av dette landskapet er det et avgrenset område, også formet som et øye, fylt av diverse objekter som ved første inntrykk ligner kasserte gjenstander. Her sitter den fjerde utøveren, Kristin Ryg Helgebostad, iført truse og en collegegenser med et brodert øye. Stemmen til Ryg Helgebostad lyder myk gjennom høyttalerne. Hun ber oss om å legge oss til rette på dynene. Tonefall og tempo gir assosiasjoner til de ledende meditasjonene man opplever i yogaklasser. «Forbered deg på at du skal bli med på en reise» forteller hun uten snev av ironisk distanse. Så jeg dedikerer meg til de nye tankeøvelsene som skal komme. De er vekselvis somatiske og mentale. De er insisterende og krevende, på samme tid som de er rolige og ikke-konfronterende. Denne merkverdige balansen utgjør det jeg opplever som den største kvaliteten ved dette formatet. Det bidrar til at White Heart i stor grad er en forestilling om indre forestillinger.

Inn i det langsomme og ukjente

Reisen som formidles gjennom det meditative er en reise fra det kjente til det ukjente, gjennom et globalt statushierarki der vår hvithet særlig tematiseres. Mer konkret er det en fortelling der «du» reiser fra ditt vestlige liv til et land som beskrives som eksotisk og nytt. Jeg opplever at det hvite ikke eksplisitt er et uttrykk for rase, men for privilegier som har oppstått gjennom global skjevhet og hvordan denne har formet våre måter å se på. Denne reisen starter med nysgjerrighet, men avdekker etterhvert fordommer som forsøkes å kompenseres med skyld og skam. «Hvis du er den mest skamfulle hvite kan du bidra til å bygge andre fremtider». Noen deler av reisen er provoserende, og det hvite blir en slags byrde jeg av og til kan kjenne meg igjen i og andre ganger ikke.

Den eksperimentelle meditasjonen er formgivende for store deler av forestillingen. Men den blir flere ganger brutt opp av bevegelsessekvenser med de tre hvitkledde figurene og Ryg Helgebostad. I en stakkato bryting med hverandre og objektene som befinner seg i «øyet» blir jeg som tilskuer plutselig overlatt til mine egne tanker og assosiasjoner. Denne tilskuerposisjonen står i kontrast til de ledede øvelsene hvor man blir guidet gjennom indre bilder. Utøverne knuffer og kjemper blant bobleplast, hockeykøller, treningstøy og pepsiflasker. Gestene og kroppsspråket gir assosiasjoner til det ritualistiske og det primale. Disse sekvensene fremstår for meg som skisseaktige, og jeg leter etter et tilkoblingspunkt. Jeg blir usikker på om den meningsløsheten jeg kjenner på er en tiltenkt virkning av det jeg ser foran meg.

Meditasjon som kraftanstrengelse

Langsomheten og det repetitive som White Heart utøver er i seg selv utfordrende. Den hyperaktive tilstedeværelsen som jeg opplever at den legger opp til er også tappende. Av og til kan øvelsene deres være så krevende at det føles som min egen forestillingskraft svikter. Det gjør at jeg ikke alltid har kapasitet til å være med på det den fremførte teksten forlanger – de indre bildene raser sammen som korthus. Her kunne teksten muligens ha hjulpet med å tilføre en større tilgjengelighet.

Der White Heart tematiserer makten som ligger iboende i vårt blikk og globale skjevhet, utøver også forestillingen en form for makt. Det gjør den ved å påkalle forestillingsevnen vår i det de kaller et «langvarig tankeeksperiment sentrert rundt vestlige individers muligheter og vilje til å endre sin posisjon som materielle vinnere og moralske tapere i et globalt statushierarki». White Heart er ambisiøs i å ville så mye med sine tilskuere. Det er en meditativ maraton hvor din innsats og kondisjon i stor grad avgjør hvor mye du får ut av opplevelsen. Du må være villig til å gjøre en mental investering som krever hardt arbeid. Det ligger som et premiss i det formmessige og ved teksten som tiltaler kontinuerlig deg gjennom forestillingen.

White Heart er eksperimentell scenekunst av unge kunstnere i et kompani orientert mot tverrestetiske og teateroverskridende virkemidler. Agder Nye Teater består av Sunniva Fliflet og Magnus Sparsaas, i samarbeid med Kristin Ryg Helgebostad og Ingerid Frang. Arbeidet som jeg deltar i gjennom deres meditasjonsøvelser gjør at jeg får utforsket tematikken på en kritisk distanse, men jeg skulle gjerne hatt anledning til å få utforsket det samme gjennom flere opplevelser av kritisk nærhet. Forestillingens styrke ligger i skjæringspunktet mellom det somatiske og mentale, men det formmessige eksperimentet kunne ha vært strammet opp tidsmessig og gjort mer tilgjengelig for å gi oss større tilgang til den utforskende reisen kunstnerne ønsker å ta oss med på. (Publisert 01.03.2020).

*Sitert etter hukommelsen