Med Gud i ryggen og en bison i skapet

Foran publikumsinngangen på Torshovteatret som vi må gjennom for å gå trappa opp til den runde scenen, står en gammeldags

Den skinnende byen

Tekst og regi: Espen Klouman Høiner

Komponist og musiker: Camilla Vatne Barratt-Due

Scenograf og kostymedesigner: Signe Becker

Lysdesigner: Ida Klevstul Burdal

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg: Oda Radoor

Nationaltheatret, Torshovteatret, urpremiere 21.januar 2022

fotoportrettbakgrunn med malte draperier. Dette er en bakgrunn vi kjenner igjen fra utallige Amerika-bilder utvandrere fikk tatt av seg i den nye verden. Foran denne ønsker Stine Fevik og Espen Klouman Høiner i store skjørt med rysjer, og Camilla Vatne Barratt-Due med trekkspill, oss velkommen. De synger en enkel sang om sannhet, tro og Den Store Fortellingen før den munnbindkledde publikumsgjengen følger etter dem opp trappa.

Det funklende dunkle

Stine Fevik, Espen Klouman Høiner og Camilla Vatne Barratt-Due er på scenen gjennom hele stykket. De har alle en svært musikalsk og fintfølende tilstedeværelse på scenen. Fevik og Klouman Høiner starter ritualistisk med å brenne røkelse som viftes utover mot publikum med fuglefjær og med å henge opp små klokker i snorer som henger fra taket. De er begge kledd som kvinner fra 1800 og den tid. Fevik har cowboyhatt og Klouman Høiner har svart parykk og knallrød leppestift. Vi skimter et stort fløyelsaktig forheng bak på scenen før det blir helt mørkt. Stillheten er stor og fylt. Det er stille lenge. Over oss ser de selvlysende tapebitene som hører til teaterteknisk utstyr, nesten ut som stjerner i ei svart natt. Den mørke stillheten gjør oss lydhøre og mottakelige. Det er sjelden vi opplever å sitte stille sammen med andre i mørket på denne måten. Det er meditativt og mykt. Et utgangspunkt for Den skinnende byen er en preken pilgrimen John Winthorp holdt da han med sitt følge var på vei til Amerika. De skulle til det bibelske lovede landet. I stillheten og mørket i teatersalen nærmer vi oss kanskje litt av følelsen av å sitte på en båt over Atlanterhavet i nattemørket uten å vite hva som ville komme. Fottrinn høres etter hvert, og noe som minner om rennende vann, det lukter behagelig av røkelsen. Vi er renset av mørket, vi er klare til å lytte. «Vi er her. Nå er vi endelig her i mørket sammen», sier Klouman Høiner med behagelig, rolig stemme, «vi – et stort vi – og flere vil følge etter, her kan vi begynne på nytt». Fra dette punktet er det ordet som råder i Den skinnende byen. Teksten framføres med en blanding av inderlighet og distanse. Det gjør den åpnende og flertydig.

Det mytologiske Amerika

I 2019 lagde Klouman Høiner stykket Vi, folket (anmeldt på shakespearetidsskrift.no i april 2019). Her jobbet han også sammen med Camilla Vatne Barratt-Due og Signe Becker. I Vi, folket falt han gjennom et imaginært hull ned på scenen ikledd en kanindrakt med Elvis-snitt og fortalte en dokumentarisk historie med utgangspunkt i sine erfaringer som utvekslingselev i en liten by i Midtvesten. Tittelen Vi, folket – «We the people» på engelsk – er de første ordene i den amerikanske grunnloven. Klouman Høiner brukte historien om vertsfamilien sin, med vertsmoren Rose i sentrum, til å fortelle en historie om Amerikas Forente Stater. Han viste at Den Amerikanske Drømmen ikke er hva den var. Foreldrene til Rose og vertsfaren John kom til USA for å få et bedre liv. En viktig del av landets mytologi er basert på at du kan skape deg et liv, du kan bli hva du vil bare du jobber hardt nok. Det viste seg at dette ikke lenger er en realitet. Den sosiale mobiliteten i USA er blitt liten. Er du født i arbeiderklassen, eller i middelklassen, er det nesten umulig å få den utdanningen som kreves for å kunne jobbe deg ut av relativt fattige kår.

Den skinnende byen går inn i selve urmyten om Det lovede land. Nettopp den bibelske konteksten er viktig for å kunne forstå hvorfor amerikanerne så – og kanskje fortsatt ser – på seg sjøl som Guds utvalgte folk. Og hvorfor de med en så stor selvfølge kunne kolonialisere et landområde. Dette er ideen om den amerikanske eksepsjonalismen.

Gud, Gud, Gud

Med en tanke ekko på stemmen insisterer Stine Fevik lett messende: «Tro! Så vil det åpenbare seg! Vi er de troende! Her vil drømmene fullbyrdes! Sånn skapes den virkeligste virkelighet». Hun går på galleriet over hodene på oss. Vi formanes til å tro på at Gud er med oss. Gud, Gud, Gud: «Gud er med deg, Gud er med han og han, hun og hun, hen og hen».

Teksten er litterær og fungerer godt scenisk. Den er poetisk, den åpner opp flere lag av bilder for oss. Gjennom ordene får vi presentert det amerikanske landskapet med sine sletter, skoger og fjell. «Se på denne naturen!», sier Fevik og viser med ei lommelykt rundt i den svartmalte teatersalen. Teksten gir oss akkurat nok informasjon til at vi får historien om de første europeiske kolonistene som begynner å dyrke amerikansk jord. Videre åpner teksten opp det moderne amerikanske landskapet: «Lyden av fabrikker, akademier, bordeller, fengsler, jernbaner, stål og glasskonstruksjoner». Fevik og Klouman Høiner henger opp det som ligner på ametyster i karabinkrokene som henger sammen med de små bjellene som henger rundt på scenen. De er vakre, skinnende fiolette steiner. Hvorfor henger de der? Er det som «Aladdins frukt» i Henrik Wergelands dikt «For trykkefriheten», en metafor for vakre edelsteiner som bare er vakre å se på, men som ikke har noen næring og dermed får begrenset verdi? (I eventyret Aladdin og den vidunderlige lampen blir helten innestengt i en hule med trær som bugner av frukter laget av edelsteiner).

En bison i skapet

Med den grunnleggende troen på å være Guds utvalgte folk legger kolonistene landet under seg. Men det er noe som skurrer. Det er jo noen der fra før. Disse er flyktige. Kolonistene får ikke helt taket på hvem de er. Og det er ikke bare andre mennesker i det lovede landet. Bak det store forhenget på scenen dukker det fra tid til annen opp noe som ligner på en skinnfell – Eller er det høy? Det er vanskelig å se i det sparsomme lyset. Fevik og Klouman Høiner er borte og dytter litt på det i ny og ne. Klouman Høiner frakter det opp på galleriet på et tidspunkt – opp på «loftet». De prøver liksom å få det ut av veien. Men så plutselig står den der: En naturtro bison i full størrelse. Naturen kan ikke lenger skjules. Her utvider historien seg. Fra å handle om kolonister som inntar Amerika, kommer det til å handle om hvordan mennesket legger jorden under seg som om de/vi har en guddommelig rett til å herske over alt liv. Stykket setter søkelys på det vi i dag kaller den antroposcene tidsalder på en åpnende måte ved å knytte den til denne moderne skapelsesberetningen.

(Publisert 22.01.2022)