Mange klimaks, men få våte seter

Kunstnerduoen Simen Formo Hay og Oda Radoor har stått bak nyskapende og uredde prosjekter som Døden på Oslo S, Oslospelet og Europavisjoner. De har tidligere vist kontakt med tidsånden og treffer godt med materialvalg som når bredt ut og gir kunstnerisk friksjon.

Det ser ut som Isfolket-iscenesettelsen har en viktig fellesnevner med disse tidligere suksessene: Det føles som et overskuddsprosjekt. Gjengen som har skapt en så stor og tverrfaglig produksjon må ha hatt det gøy, skapt sammen, og strukket seg til det produksjonsteknisk ytterste. Det står det respekt av. Dette er en produksjon som dundrer løs i et høgganes kjør, fra soundtrack i foajeen til satansymboler i taket. I kjent stil krediteres kunstnerisk team her, men dette er en forestilling hvor egentlig alle skuespillere og hele produksjonslaget burde navngis.

Red light district

Inne i salen står to stillaser over tre etasjer oppe på scenen. Noen publikummere er flyttet opp dit. Tekstiler med eventyrlige motiver henger over balkongene. Allerede i andre scene rulles ti meter høye printede draperier ned over losjeområdene, slik at kongelosjen kan blir verandaen på en herregård, og røde fløyelsportierer bølgende dekker spillscener som ender i jukking og stønning. Fire skjermer veksler mellom å vise livevideo, 3D -animerte abstrakte mønstre og 2D-animerte digitale spillunivers. Skuespillerne løper rundt i salen, ber publikum flytte seg og balanserer over seteradene. Forscenen er bygd ut. Både dreiescene og hev-senk-funksjonaliteten i orkestergraven er i spill. Det er mye bruk av rødt filter. Fra start er det klart at det ikke skal stå på kvantitet når det kommer til virkemiddelbruk.

Mangfoldige interesser i samme forestilling

Tekstarbeidet er interessant når 47 bøker som spenner over 700 år med historietung føljetongdramaturgi skal reduseres til tre timer og førti minutter med spillbar tekst for scene. I tillegg til kutt er materialet jammet sammen, slik at århundrer av slektsagaen er borte, karakterer har skiftet posisjon i historien og mange forløp er lagt på toppen av hverandre. I første akt følger historien i noen grad de første bøkene i serien, med historien om Silje (Jenny Mueni Ndunda), Tengel den gode (Håkon Ramstad) og deres barn Sol (Hanna-Maria Grønneberg), Dag (Jacob Jensen) og Liv (Nora Frølich.) Dette teamet greier å etablere noe varmt og gjenkjennbart fra Sandemos eventyrlige univers.

Historiens mystiske spilleregler introduseres i Isfolkets dal, kroppslige finurligheter er realisert med god hjelp av maskeavdelingen, symboler og magisk språk etableres, og flukten fra heksejakt driver dramaet. Hver skuespiller i det 14 personer store ensemblet står oppført med minst fire forskjellige roller.

I en scene mot slutten av første akt løftes materialet ut av den liksom-realistiske bygdelogikken og i en overgangsscene dundrer musikk, spillcollager og visuelle effekter oss igjennom 300 år, som i en grotesk musikkvideo. Andre akt følger opp ved at spillet er løsere koblet til bokmaterialet. Man tillater seg mer absurde brudd og dyrker enkeltbilder. Det kler materialet. Dette er fantasy. Jeg trenger ikke å forstå alt. I det store og hele fungerer forestillingen bedre jo mindre realistisk den gir inntrykk av å være.

.

Wow-faktor

Forestillingen har mange fete øyeblikk: Ibrahim Fazlic skinner som hvit fallen engel med gigantiske fjærvinger, i g-streng og gjennomsiktig trikot med strass og stor glitrende silikonpenis.

Anna-Maria Grønneberg eier Sol med sin fabuløse, frekke og freidige kåtskap.

Nora Frølichs Tamlin penetrerer den rullestolsittende Ulvar (Sebastian Warholm) oralt med sin demonhale, mens hun dingler fra taket, i orkmaske, neongrønn glitretrikot, bunadsjakke og pelsdekkede grønne moonboots.

For ikke å forglemme Ingjerd Egeberg, som gestalter den mytiske roten til alt ondt: Alrunen, med tilhørende vortekostyme som en menneskelig rotfrukt.

Festlig er det! Det er frekt, fyrrig og fantastisk i den forstand at jeg har det gøy mens jeg ser på alle påfunnene. Alle skuespillerne kjører på med en vilje og kraft som gir latter i salen.

.

Magien til bøkene er at den tente sine lesere. Det ser ut som om hovedprosjektet her har blitt å underholde, som om magien i teaterforestillingen ville vært om den greide å trekke et publikum som ellers ikke gikk i teater, slik som Sandemos slektskrønike fikk unge kvinner til å sluke tre bøker i døgnet, under dynene, selv om bøkene var for eksplisitte til at bibliotekene ville ha dem i samlingene sine.

.

Lavmælt megaloman magi

Men når prosjektet velger å være tilsynelatende tro mot Margit Sandemos eventyrunivers, og samtidig skal være et allkunstverk av høy og provokativ kvalitet en hovedscene verdig, er det mye som skurrer.

Det virker synlig på spillet at denne dramatiseringen er bedre egnet for sexparodier, fest og feiring, og sliter i møtet med erotikk og intimitet. Spørsmålet er jo ikke om en klassisk trent skuespiller i demonkostyme kan knulle på hovedscenen, men hvorvidt vi synes det er sexy. For det er vel ingen som har oppnådd dyp intim (eller underjordisk) kontakt ved å rope høyt?

Risikoen kjennes litt påtatt når det er mengden silikonstøpte kjønnsorganer in motion, enten i form av utstilling av demonkostymer, eksplisitte fødsler, eksplisitt knulling eller eksplisitt voldtekt som er det overraskende elementet. Eller det at man dramaturgisk pøser på med dem som var det revynumre.

.

Historiefortellingen blir spelaktig heseblesende, lineær. Persongalleriet, symbolspråket og all den innforståtte informasjonen fra det intrikate slektsuniverset fyller for mye. Det overlater mer spillerom for gjøgling enn skuespill. Forsøkene på å mane frem fantasiuniverser rekker ikke å etableres slik at min fantasi aktiveres. En suksessfaktor for et fantasy-univers er at spillereglene for det fantastiske er konsekvente, og helst litt enkle, ble det sagt på en av teaterets lesesirkler i høst. I Isfolket er grunnregelen at ett individ i hver generasjon er rammet av den onde arven. Og rundt dette premisset durer den evige (unyanserte) kampen mellom de gode og onde. Men universet bryter sine egne regler, og for å avslutte forestillingen er det så mange løse tråder som må nøstes opp at den på et vis har tre slutter, og en omstendelig mengde forklarende monologtekst. Påstanden om innhold og mening à la:  Å elske det onde, er å tro på det gode, kjennes nettopp påstandsaktig, og gjennomsyrer ikke nok kunstneriske valg.

.

Nationaltheatret goes Disney World

Jeg beundrer arbeidet regi- og dramaturgiduoen gjør når det ser ut som de har greid å holde på en arbeidsform hvor mange kunstfaglige retninger har medbestemmelsesrett. Allikevel lurer jeg på om de egentlig har lyttet nok til hverandre denne gangen. Visuelt og estetisk spriker det på måter som stjeler oppmerksomhet. At teamet har landet på at den estetiske frekvensen til dette materialet matcher trashy videospillestetikk, scenografi à la Dovregubbbens hall på Hunderfossen lekeland paret med et immersivt/totalopplevelses-design à la Disney world-attraksjoner, er ikke så vanskelig å følge, men det virker faktisk ikke som om man helt har tatt materialets gjennomslagskraft på alvor. Samtidig, lysdesigner Oscar Udbye designer lys som gjør det altfor sprikende videomaterialet bedre. Det er sjeldent rått! Alva Walderhaug Brosten briljerer med sine kostymer og løfter skuespillere og univers gjennom tidsepoker og enkeltscener hvor idérikdommen og håndverk spiller på lag. Intimitetskoordinator Kristin Ryg Helgebostad må ha spilt en hovedrolle for å få dette til å gå i hop.

Jeg hadde store forventninger til at nettopp svart metall kunne treffe bøkenes megalomane, emosjonelle indre liv i grunnfrekvens, når de først skulle settes i scene. Men til det er lyduniverset og musikken, slik den ble spilt på premieren, dessverre ikke metall nok.

.

Helgardert?

At teateret er klar over de åpenbare risikomomentene i Isfolket-prosjektet virker tydelig basert på alle arrangementer og tekster som har blitt publisert i forkant og rundt forestillingen. Mengden og måten teateret har valgt å skrive om prosjektet, tyder på at man har ønsket å forsikre seg mot all kritikk og potensielle negative anmeldelser. I den ånd føles dette som et pre-definert-høyrisiko-prosjekt for teateret, forsøksvis bardunert i gode intensjoner, der teateret vil være det første til å si at dette materialet i all sin folkelighet kan kalles husmorporno (sagt på første salong), lavkultur (skrevet på nett), og kiosklitteratur (skrevet i nyhetsbrev). Hva er det de er så redd for? Men med slik innramming får en anmelder som meg, fryktelig lyst til at prosjektet skal overraske og lykkes. Ville det ikke vært deilig om de tok oss med storm kunstnerisk, på tross?!

Det er som om det største allerede er gjort ved at dette materialet er programmert av Nationaltheatret, og at arbeidsformen til Simen Formo Hay og Oda Radoor har virket som intervensjon i institusjonen og fått fylle hovedscenen. I forestillingen er det mye som skurrer. Men mest vil jeg at teamet og deres arbeidsform skal få flere kunstneriske sjanser!