Maner til kamp for kunsten

Kunst og kultur er blitt fremmed for mange, og oppslutningen om finansiering av et mangfoldig kulturliv er dalende. Dette er utgangspunktet i Mariken Lauvstads bok, Kampen om kunsten, som slippes denne uken. Lauvstad går rett inn i samtidsaktuelle saker, som Høyre- og Venstre-byrådets radikale kutt i driftsstøtten til Oslo Nye Teater i 2025, og Sløseriombudsmannens herjinger med enkeltkunstnere for noen år siden. Lauvstad mener det har «sneket seg inn en markedsliberalistisk grunntanke om kunst, som strekker seg langt innover venstresida» (s.29-30). Dette får konsekvenser for kulturen og for hvem som taler og kjemper kulturens og kunstneres sak. Det som står på spill er ikke bare infrastrukturen i feltet, men også kunstnerøkonomien og utdanningen til fremtidens kunstnere.

Kunstens rolle i demokratiet

Men hvorfor skal samfunnet egentlig bry seg med å finansiere kultur? Er det så viktig når det er så mye annet som skriker etter penger? Ja, er Lauvstads klokkeklare svar. Kunst og kultur er bra for enkeltmennesker, for folks følelse av tilhørighet, for folkehelsen og for demokratiet. Forskning viser at kunst- og kulturdeltagelse øker fellesskapsfølelsen og gjør at flere deltar i politiske valg. Lauvstad refererer til en rekke rapporter og forskningsartikler som viser dette, men påpeker samtidig at dette er relasjonelle og sosiale verdier som vanskelig kan tallfestes – og som derfor taper når markedsøkonomiske verdier rår.

 Motsatsen til dagens situasjon er etterkrigstidens Europa. Lauvstad gir et riss av hvordan politikere og samfunn i etterkrigstiden var betydelig mer visjonære på vegne av kunsten enn dagens politikere. Ordningene med statlig finansiering og armlengdes avstand kom til i tider da det var mindre penger, men mer forståelse for kunstens viktige rolle i samfunnet. Også utover 80-tallet var det sterke krefter på tvers av politikken, inkludert Høyres Roar Langslet, som anerkjente kulturens egenverdi og argumenterte for armlengdes avstand-prinsippet etter europeisk modell.

Fra allemannseie til elitistisk

Samtidig viser boken hvordan kunsten har gått fra å være allemannseie og tett knyttet til arbeiderklassens liv og kultur til 1950-tallet, til å bli mer teoretisk og intellektuell. Dette «førte til en økende kløft ikke bare mellom kunstfelt og arbeiderklasse, men også mellom kunstfelt og andre deler av befolkningen som befinner seg på utsiden av det kulturelle kapitalkretsløpet.» (s.24).

 Nettopp denne avstanden mellom arbeiderklasse (som omtrent 40 prosent av den arbeidende befolkningen i Norge regnes som) og historiene som fortelles i kunsten, er noe av det Lauvstad peker på som grunnen til at kunst kan virke fremmed og elitistisk. Hun viser til kulturkommentator Inger Merete Hobbelstads bemerkning om at man skal være forsiktig med merkelappene ‘høy’ og ‘lav’ kunst[1], og viser til statistikker om kulturbruk som reflekterer at det er store forskjeller i befolkningen. Samtidig bygges bibliotek og kulturskoler ned i et økonomisk presset kommune-Norge, og scenekunstutdanninger legges ned. Utviklingen går med andre ord i en retning som betyr større forskjeller mellom by og distrikt, og mindre kulturtilbud over hele landet.

Kapitalens makt

Parallelt med dette kommer milliardærene inn som mesener for nye kunsthaller, teaterscener og utstillingsrom. Lauvstad er innom både Kunstsilo (finansiert av Nikolai Tangen, oljefondsjef i Norge), Nye Hjorten Teater og Posten Moderne (dagligvaremilliardærene i Reitan-familien). På tross av at disse institusjonene bedyrer at de er til for folket, viser både billettpriser og kuratering noe annet, mener Lauvstad. Hun trekker frem hvordan politisk kunst mister sin kraft når den er forvist til et lite rom øverst i Kunstsilo, og hvordan Fredriksen-søstrenes utstrakte samarbeid med Nasjonalmuseet i Oslo har kommet med forsøk på direkte påvirkning av museets praksis.

 Sponsormidler fra selskaper får også gjennomgå. «Når økonomien i kunstfeltet blir avhengig av sponsormidler, får disse selskapene også en makt over kunstbransjen» (s. 85), skriver Lauvstad, og mener kunstens frihet står på spill når oljeselskaper «kunstvasker» seg og institusjoner blir stående i etiske dilemma som følger med pengestrømmene. Som en motsats argumenterer hun for en offentlig finansiert kultursektor, som sikrer at kunsten er fri og at det blir en bedre fordeling av midler mellom ulike deler av landet.

 Her vil de som har andre holdninger til private penger gjerne argumentere for at private penger trengs i tillegg til de offentlige, for at de deler noen verdier med selskapene som finansierer dem, eller for at lokale bedrifter selvsagt bør kunne sponse kulturlivet der de opererer. Dette siste er ikke et argument Lauvstad går i dybden i, men som det kunne vært interessant å dvele lengre med. Hva gjelder de større aktørene er imidlertid Lauvstads poeng høyst relevant. Private aktører og store selskap sponser oftest kunst de kan speile seg i, og prioriterer prestisjefylte institusjoner over små distrikstilbud. De mange eksemplene hennes viser også at skottene mellom giver, kuratering og kunstneriske valg langt fra er vanntette, og at dette er noe kunstfeltet må ta på alvor.

 Ytre høyre og kunsten

En stor del av boken vies til hvordan høyresiden, og særlig ytre høyre, har gjort kunsten til skyteskive. Under pseudonymet Sløseriombudsmannen tok finansmannen Are Søberg små videosnutter med opptak fra forestillinger og la dem ut på sosiale medier, med en påstand om at Kulturrådsstøtten gikk direkte til dette. Særlig mye oppmerksomhet fikk han for dette i 2019, i en julekalender på Facebook med nye luker hver dag. Grepet var effektivt, og gjorde debatten om kulturfinansering om til en debatt om rompemaling og misbruk av fellesskapets midler. Lauvstad viser hvordan Søbergs utspill ble plukket opp og gjort til en større sak, særlig av Espen Teigen i Nettavisen, og hvordan deler av riksmediene villig laget artikler for å få flere klikk. Dette er en nyttig gjennomgang av hvordan ulike deler av ytre høyre (Søberg som tidligere listekandidat for Liberalistene, Teigen som tidligere rådgiver for Sylvi Listhaug i FrP), bruker sosiale medier og en klikkstyrt journalistikk til å undergrave kunstens plass i samfunnet.

 Her er det verdt å nevne at Sløseriombudsmannen lenge var anonym, og at det var kunstfeltet selv, ved bl.a. Hanan Benammar, som avslørte Søbergs identitet før media plukket det opp.[2] Dette diskuterer ikke Lauvstad, men for kunstfeltet (som for andre deler av samfunnet) er det ekstra krevende å stå i slike stormer når motparten er en anonym konto på sosiale medier med mange tusen følgere.

 «Det er strategisk utfordrende å argumentere for kultur som fellesskapsverdi i en nyliberal samtid, mens kunst som sløseri er et takknemlig tema», skriver Lauvstad (s.45). Dette er selvsagt ikke bare Sløseriombudsmannens fortjeneste, men Søbergs utspill får stå som et eksempel på hvordan høyresiden har klart å gjøre debatten om kunst om til debatter om sløseri og identitetspolitikk.

 Lauvstad går også gjennom Høyres hamskifte de siste årene, fra å være et parti som har hatt forståelse for kunstens rolle i samfunnet, til å ville kutte 174 millioner til Norsk kulturfond i sitt alternative statsbudsjett for 2024. I både retorikk og politikk har Høyre tatt en kulturfiendtlig dreining de siste årene.

 Hvor er venstresiden?

Venstresiden får også behørig spark for å ikke prioritere eller ha visjoner for å utvikle kulturpolitikken, men disse sparkene er mer generelle enn nærlesingen Høyre og FrPs politikk får. Lauvstad nevner riktignok at særlig SV og Rødt hadde noen kritiske merknader til Nikolai Tangens kunstsilo og at de og MDG generelt vil øke støtten til kultur, men hun går ikke noe mer i dybden på dette, selv om det hadde vært minst like interessant å få innblikk i hvordan partiene som i utgangspunktet er på kunstens ‘side’ tenker og plasserer seg i ulike kamper.

 Den eneste venstresidepolitikeren som nevnes er Rødts Mímir Kristjánsson, som kastet seg inn i debatten om Leiv Eiriksson-maleriet på Nasjonalgalleriet. Ved å angripe kuratoren og museumsdirektøren for «woke» kuratering, stilte han seg på samme side som FrPs Silje Hjemdal.

 Dette er en tankegang Lauvstad (helt riktig) går i rette med, og viser at venstresiden heller ikke er immun for påvirkning fra de som vil ha kulturkrig til Norge. Hun viser også hvordan striden rundt representasjon på KHiO ser annerledes ut i retrospekt, også for henne selv, og viser dermed hvor viktig det er å hele tiden spørre seg om hvem som egentlig er utsatt og i minoritet når det stormer som verst i enkeltsaker.

Lener seg på Oslo-scenen

De aller fleste av eksemplene til Lauvstad er enten fra Oslo, eller fra europeiske land[TB6] som Tyskland og Ungarn. Strider om kunstnerstipend i Bergen og finansieringen av Rådstua teaterhus i Tromsø nevnes mest i forbifarten. Foruten mesenfinansierte institusjoner i Kristiansand og Trondheim er det oftest Oslo- og østlandseksempler som får kjøtt på beina og eksempelets kraft. Det er ikke uventet, all den tid forfatteren selv bor og virker i Oslo. Samtidig bidrar det til en skjevhet forfatteren selv påpeker i kultur-Norge, nemlig avstanden mellom byene og distriktene.

 Parallellene og vekselvirkningene hun trekker mellom utviklingen på hjemmebane og i Europa (og USA under Trump), er derimot en høyst reell påminnelse om at vi er del av en større, internasjonal virkelighet hvor mange av de samme tendensene er gjeldene. Det er også den historiske parallellen; det er påfallende mange likheter mellom ytre høyres dreiebok fra 1930-tallet og i dag.[3] Dette er i og for seg ikke noe nytt – Lauvstad henviser til et intervju med James Shapiro i Shakespearetidsskriftet[4] som underlag – men historiene bl.a. om kunstnere i Ungarn som knytter nedbygging av kultur til Victor Orbáns suksess, minner oss om at det står noe reelt på spill i Norge som fortsatt kan avverges.

En tidsånd i endring

I sin selvbiografi, utgitt i 2024, skriver Audun Lysbakken om hvordan tidsånden preger hva som er politisk mulig i ulike perioder.[5] Lauvstads beskrivelser viser en tidsånd hvor kunsten må forsvares som verdifull, tallfestes for å bety noe, og hele tiden risikerer å bli salderingspost i budsjettene. Det er derfor på høy tid at kulturpolitikk får større plass i samfunnsdebatten, men nøyaktig hvem Kampen om kunsten er skrevet for er jeg likevel litt usikker på. Den gir en bred innføring i aktuelle debatter de siste 5-10 årene, og trekker linjer som viser at det fantes en annen en vilje til å støtte kunsten for 60 og 80 år siden. Likevel bør en kjenne feltet i alle fall litt for å henge med på alle eksemplene og navnene som nevnes.

Slik må det kanskje være med en debattbok av denne typen, som gjengir diskusjoner i detalj for å kunne mene noe om den. Mange av sakene er dagsaktuelle og kommer til å se annerledes ut om 10 år, når de ikke lenger er like akutte. Det betyr ikke at en slik bok er mindre viktig, all den tid den minner om at kunsten og kulturens frihet og finansering ikke er noen selvfølge. Mot slutten av boken påpeker Lauvstad at kampen for kunsten ikke skal være kunstnernes kamp alene, fordi den angår hele demokratiet og samfunnet. Like før et stortingsvalg hvor kulturen knapt er nevnt, er det ingen liten jobb som ligger foran kunstfeltet for å synliggjøre akkurat det.

Fotnoter:

[1] Hobbelstad, Inger Merete: «Klimaet er ganske kulturfiendtlig om dagen». NRK, 13. desember 2024:

https://www.nrk.no/ytring/klimaet-er-ganske-kulturfiendtlig-omdagen-1.17167316

[2] Sibué-Birkeland, Anne-Cécile og Tømte, Oda (2021). Kunstnerisk frihet er under trussel! https://blackbox.no/nb/kunstnerisk-frihet-er-under-trussel/

[3] Shapiro, James (2024). The Playbook. A Story of Theatre, Democracy and the Making of a Culture War. SD Books. Se oversettelse av kapittel 4 «It Can’t Happen Here: Going National», Norsk Shakespearetidsskrift, nr, 1 2025

[4] Jacobsen, Rolv Nøtvik (2025): Intervju med James Shapiro. Shakespearetidsskriftet 1:2025.

[5] Lysbakken, Audun (2024). I alle dager – min historie. Vår tid. Aschehoug.