Macbeth og det som sinnet gjemmer

Det er ikke enkelt med Shakespeare. I Shakespeare: The Invention of the Human (1998) skriver

Macbeth

av William Shakespeare

Oversatt og bearbeidet av Tyra Tønnessen

Regi: Tyra Tønnessen

Scenografi og kostyme: Leiko Fuseyo

Koreografi: Kristin Hjort Inao

Lysdesign: Geir Hovland

Musikalsk ansvarlig: Helga Guren

Dramaturg: Matilde Holdhus

Rogaland teater, hovedscenen

premiere 6. september 2023

Harold Bloom at jo mer han leser Shakespeare, jo større ærefrykt kjenner han på. Dette, legger han til, står i kontrast til hvor mye dårlig som skrives om Barden. Og hvor mange elendige fremsyninger som stadig dukker opp på verdens teaterscener.

For det er ikke enkelt å skrive om den store renessansedikteren. Og det er heller ikke så lett å lage teater av disse komplekse, mangefasetterte tekstene. Samtidig er det fremdeles så mye å si. Og stykkene kjennes fremdeles så relevante. Derfor blir Shakespeare stadig skrevet om. Og derfor blir stykkene hans stadig satt opp. For Shakespeare er viktig. Og bare for å ha sagt det: Oppsetningen av Macbeth på Rogaland Teater er god. Men ikke alt fungerer.

Systemkritikk og klatrende prinser

Handlingen i Macbeth er kjent: Tre hekser (Mareike Wang, Helga Guren og Ragnhild Arnestad Mønness) spår at general Macbeth (Leo Magnus de la Nuez) skal bli den neste kongen. Dette fører til at han og Lady Macbeth (Mari Strand Ferstad) planlegger kong Duncans (Øystein Martinsen) mord for deretter å legge skylden på prinsene Macolm (Bhkie Male) og Donaldblain. Etter å ha inntatt tronen plages imidlertid det barnløse paret av en annen spådom, nemlig at avkommet til den trofaste general Banquo (Karl Bekele Steinland) skal arve tronen. Dermed vader Macbeth ut i en elv av blod som han aldri makter å stige ut fra.

Det er mye som fungerer svært bra i denne oppsetningen, ikke minst hvordan den makter å ivareta dobbelheten og ambivalensen i stykket. Leo Magnus de la Nuez gjør en god tolkning av Macbeth, som regnes som Shakespeares mest ulykkelige karakter fordi han har så god fantasi og presser forestillingsevnen til et punkt hvor han mister kontroll og oversikt. De la Nuez gjør en god jobb i å formidle nettopp dette. På kløktig vis antyder videre regissør Tyra Tønnessen i stykkets åpningsminutter at de tre heksene allerede er i sving med sine anarkistiske kaosteknikker ved at de kamufleres som en del av veggen av sandsekker soldatene har forskanset seg bak i kampen mot norskekongen. Dette er et effektivt virkemiddel som også fungerer til å signalisere at i dette stykket er det ikke bare Macbeth som er problemet, men kanskje hele samfunnsstrukturen. Da Shakespeare skrev sine tragedier var man fremdeles av den oppfatning at kongens makt var gitt av Gud og at det politiske systemet var stabilt og urokkelig, og i stykket er det utvilsomt Macbeths evne til å visualisere en annen politisk struktur som skaper kaos i landet. Samtidig ser vi altså at allerede før kong Duncan drepes er det krig, noe som også antyder at det er dypere problemer her enn bare de Macbeth symboliserer. Og denne dobbeltheten og ambivalensen er frø som altså sås fra det øyeblikket heksene reiser seg fra sandsekkene og erklærer at «fair is foul and foul is fair».

Minimalistisk tidløshet

Resten av den middelalderske maktkampen skildres med en scenografi som i utgangspunktet er preget av en minimalistisk tidløshet. Lys brukes effektivt og skaper illusjonen av mørke skyer på himmelen. Frittstående dører skaper kortvarige illusjoner av å være inne eller ute. Og kroner, sverd og dolker er alle laget av papp og papir. Alt i alt gir minimalismen et tydelig signal om at fantasien er en naturlig følgesvenn i dette stykket.

Kostymene er også med på å understreke rørelse og overskridelse. Soldatene er iført frakker, bukser og bukseseler som minner om Første verdenskrig, mens kvinnenes kjoler har mer til felles med moten som preget 1930-tallet. Og når Macduff (Espen Reboli Bjerke) og Rosse (Anders Dale) oppsøker Malcolm i eksil i England flyttes vi frem til nåtiden både i form av kostyme og teknologiske rekvisitter, noe som også preger angrepet på kong Macbeth hvor man tar i bruk stridsvogner, fly og bomber (også de i pappformat). Antydningen er at vi er fanget i en grad av menneskelig ambisjon og maktbegjær som både går inn i og overgår system og kontekst, og som vil finnes så lenge vi mennesker gjør det. Og det fungerer.

Barnløshet og ambisjon

Det er en kjent sak at Shakespeare skapte kompliserte kvinneroller, og en av de som gjerne nevnes i en slik sammenheng er Lady Macbeth, som er en skikkelse med tydelig unormale disposisjoner. Der Macbeth nøler, handler hun. Der Macbeth fremstår som svak, er hun sterk. Og hun ber allerede i sin første scene åndene om at de må «unsex me here», slik at hun ikke skal nøle på grunn av en feminin legning, men stenges av for «passage to remorse». Som tilskuer vet man ikke helt hvorfor verken Macbeth eller Lady Macbeth er så desperate etter makt. Macbeths makthunger synes å bli vekket av heksene, mens Lady Macbeth i stor grad blir egget av mannens brev. Men de underliggende årsakene blir aldri tydelige. Det er derfor stykket som helhet tolkes like mye som et karakterstudium av mennesker i kamp med maktene i og omkring seg, som et hevndrama.

I denne oppsetningen tolkes imidlertid makthungeren i stor grad for oss av regissøren. Mens Lady Macbeth – iført en rød satengkjole – leser brevet fra sin mann, spontanaborterer hun og bruker lang tid på å vaske vekk blodet med en klut, mens hun altså fremfører den kjente monologen hvor hun ber åndene om å gjøre blodet tykt slik at hun kan hjelpe Macbeth, som hun mener er «too full o‘th’milk og human kindness». Sammenblandingen av denne vaskingen av blod og påkalling av ånder fungerer til å etablere et likhetstegn mellom Lady Macbeths ambisjoner og barnløsheten, noe som får ekstra resonans når Macbeth like etterpå entrer rommet og reagerer med desperasjon og sinne når han ser den blodige kluten.

Det er riktignok lange tradisjoner for å knytte Lady Macbeths blodtørstighet opp mot barnløshet, men samtidig er det viktig å nevne at dette ikke fremheves i originalteksten. Hos Shakespeare er barnløsheten heller en del av Lady Macbeths maskuline – og unaturlige – personlighet, og bygger heller opp rundt det uforståelige og underlige mørket i stykket som helhet. Dermed er det også slik at når hele prosjektet knyttes tett opp mot en – og potensielt flere – spontanabort(er), så reduseres kompleksiteten til Lady Macbeth i en grad som synes unødvendig.

Mørke og komisk opplett

Et annet aspekt som fungerer til å svekke kompleksiteten er bruken av komisk opplett. Det er en kjent sak at Shakespeare åpnet for komikk i tragediene sine, om enn kanskje i mindre grad i Macbeth hvor det stort sett er den såkalte portner-scenen som er ment å fremkalle latter. Macbeth er stort, tungt og kaldt. På samme måte som Macbeth står så dypt i blod at han ikke kan vade lenger, er også tilskuerne fanget i en nåtid som er full av klaustrofobisk angst og kaos. Hvis man må bruke komikk, kreves det dermed noe av den. Det kreves at den skal være farlig. Overskridende. Mørk. Og slik komedie finner vi ikke her. For når hele ensemblet beveger seg til rytmen av «Dance on the Floor» av Jennifer Lopez er det bare ikke hedonistisk nok. Og når Seyton (Svein Solenes) mister tupeen sin bærer det preg av farse.

Herunder kan man også diskutere funksjonen til heksene. Gjennom hele stykket lykkes man i stor grad å ta vare på deres overskridende og anarkistiske kraft, ved at tilskuerne stadig kan se dem vandre hvileløst rundt i bakgrunnen eller ved at de bidrar med ulike former for lydeffekter, som ugletuting eller knasing. Disse grepene formidler at deres kaotiske magi hele tiden er i sving. Samtidig er det noe ved heksene som virker i overkant lett her. For eksempel er de ikke androgyne, slik Shakespeare antyder, men heller sensuelle fristerinner i fjærdekte svarte kjoler og med en type sirenesang som trekker tankene mot Cohen-brødrenes filmatisering av Homers Odysseen i O Brother, Where Art Thou (2000). Og selv om sangene begynner med å kontekstualisere stykket til Skottland i form av tradisjonelle ballader, blir det symbolske aspektet ved sangene mer utydelig når de drar igang Jennifer Rushs åttitallsballade «The Power of Love» eller Billie Eilish sin «Bad Guy». Riktignok kan Macbeth utvilsom karakteriseres som en «bad guy», men utover det virker sangvalget mer som et forsøk på å mildne intensiteten til Shakespeares tunge materie og by på komisk opplett. Det er kanskje denne konteksten som også gjør at «Tomorrow»-monologen til Macbeth ikke sitter helt.

Alt i alt er likevel Rogaland Teaters oppsetning av «det skotske stykket» helt klart verdt et besøk.

(Publisert 09.10.23)