
Lyden av kroppen som faller
(Sandvika): «Sonoma» er en overveldende danseforestilling bygget rundt et kvinneunivers som rommer både pietistisk ydmykhet og buldrende kraft. Ville idéer formidlet presist og uforutsigbart.
For tredje gang besøker det anerkjente, Barcelona-baserte kompaniet La Veronal Bærum kulturhus. Ni kvinner, fire
bevegelige lyslerret, flightcaser på hjul, et kors, hatter, masker, kjoler, lyskuler, store blomsterdekorasjoner og tradisjonelle, store trommer presenterer en rekke slående scenebilder som til sammen skaper en engasjerende, men ubegripelig helhet.
Soma + sonum, kropp & lyd
Sirener setter Sonoma i gang, og vi løftes inn i et 75 minutters omskiftelig og dypt fascinerende eventyr. Det er visuelt variert, usannsynlig presist, bråkete, nært og uendelig fjernt på samme tid. En rekke surrealistiske tablåer utspiller seg uavhengig av hverandre, med brodd, humor, frykt, hysteri, sorg, hengivenhet og sinne. Det er kantete, pumpende, duvende og svaiende. Uavhengig om det er én eller ni som beveger seg, gjør de akkurat det samme, helt likt, helt presist. Det er rytmisk imponerende og scenisk fascinerende.
Surrealistisk estetikk
Verket er en hyllest til surrealisten og filmskaperen Luis Buñuel, som Marcus Morau både beundrer og deler felles erfaringer med. Begge vokste opp i strengt religiøse omgivelser på landsbygda i Spania, men kom seg ut av det rigide og tradisjonelle rurale livet for å skape kunst under større og friere forhold. Det er også en utvidelse av koreografien Le Surréalisme au service de la Révolution fra 2016 og ble skapt under nedstenging og pandemirestriksjoner.
Om Sonoma sier Morau selv:
«In all my creations I try to express my life and my thoughts. Sonoma is about surrealism, so obviously there will be this idea of ‘how crazily can the world change in two seconds?’»
I følge Store norske leksikons beskrivelse vektlegger den surrealistiske estetikken iscenesettelsen av absurde, sjokkerende og tilsynelatende urelaterte episoder med sterk assosiativ kraft. Forestillingen består nettopp av «tilsynelatende urelaterte episoder» hvor overgangene enkelte ganger er så brå at jeg oppfatter dem som for lettvinte.
Det er dans, men ikke som jeg er vant til å se den. Det er presist og innstudert. Danserne er like presist innstudert som alle svanene i andre akt av Svanesjøen. Alt er unisont og nøyaktig ned til aller minste detalj, og det tidvis høye tempoet, med alle synkrone, små bevegelser, imponerer stort.
Selve bevegelsesvokabularet oppleves nokså begrenset og befinner seg trygt innenfor en ramme av ulike måter å forflytte seg på, løpe, skli, gå, sammen med en rekke variasjoner av armbevegelser, hvor fingre, torso og nakke vris, vinkler seg og «knekker». Bevegelsene knyttes sammen som maskene i et hekletøy, og sendes ofte fra en danser til en annen.
“Blessed are those too broke to live”

Ni kysekledde kvinner i krinoliner løper som på hjul i sirkler, buer og diagonale drag før de ender rundt en sørgende kvinne som bærer på et enormt kors. I dette tablået starter snakkingen. Det begynner som bibelske påstander som «Blessed are those …», utvikler seg gradvis til mer absurde velsignelser som inkluderer meteorer, dinosaurer og gorillaer. Det går fra å være poetisk, føles viktig, til å bli uforståelige, sarkastiske rop. Buldrende mannsstemmer, during fra trommer og tale, bokstavene som lyser fra tekstmaskinen, bevegelsene og scenografien gjør det umulig å få med seg alt, man må fokusere konsentrasjonen.
Nytt tablå dukker opp. Krinoliner og kyser byttes ut med nonneliknede kjortler hvor det svarte hodetørkleet også dekker øynene og hele ansiktet. Bevegelsesmønstret konsentrerer seg unisont og uhyre presist rundt små forflytninger, før større bevegelser igjen kastes fra person til person. Det pumper, bølger og hulkes. Før – endelig – all oppmerksomhet samles rundt en danser som med stor kraft utfører en vakker solo med spennende dynamikk. Et øyeblikks nytelse før alderdom og død.
To damer med monsterstore gammel dame-dukkehoder kreker seg inn i kvinnefellesskapet, før de raskt pakkes ned og «begraves». Kirkeklokker klinger sorgtungt, og plutselig føles dette surrealistiske universet som en hyllest til kvinneliv, kvinneansvar og kvinnearbeid, hvis noe sånt fortsatt finnes? For det kommer mer, en fødsel, før det hviskes, hveses og nynnes, og plutselig vasker alle gulvet med en flik av kjolen sin. Det er fascinerende, men også helt meningsløst, surrealistisk.
Beroligende kostymer og vakre rekvisitter
Bærum kulturhus beskriver Sonoma som et allkunstverk, og kompleksiteten er overveldende. Forestillingen følges av et sammensatt lydbilde, med fragmenter av ulike kjente musikkstykker, trommende rytmer, sang og tale. Her er referanser og sitater som jeg ikke klarer å fange, men både det bulgarske pikekorets særegne sang og Debussys Faunens ettermiddag er lette å gjenkjenne. Silvia Delagneaus’ kostymer er like for alle utøvere hele tiden. At alle er kledd likt, forsterker effekten av de unisone bevegelsessekvensene og gir samtidig scenebildet en slags ro i den evig foranderlige scenografien.
De fniser og ser direkte på oss. Kledd i uskyldshvite blondekjoler gir de seg fnisende hen i en ny kvinnelivsvirvelvind av en dans. De lener seg, støtter seg, vrir, holder, peker og hysjer, før lenkene av presise bevegelser igjen danser fra kropp til kropp. Tablåene fortsetter å veksle helt til de tradisjonelle trommene hentes fram. Den eskalerende trommingen og de intense skrikene sender meg rystet, ettertenksom og utslitt ut i fredagskvelden.
For mye av en god ting?

Bærum kulturhus´ lokale, regionale og internasjonale satsning på dansekunst er viktig og imponerende. Forestillingen ble solgt som del av «En helaften med europeisk dansekunst» hvor man kunne se den tsjekkiske forestillingen WHOMAN på biscenen Underhuset, i forkant av Sonoma. Hvor mange som benyttet seg av dette tilbudet, vet jeg ikke, men etter den overveldende og intense Sonoma var jeg så fylt opp av inntrykk og opplevelse at det absolutt ikke var plass til mer i mitt opplevelsessenter den kvelden.
Kilder:
https://bachtrack.com/interview-choreographers-against-coronavirus-marcos-morau-june-2020surrealisme – film – Store norske leksikon (snl.no)
La Veronal – Sonoma | Bærum Kulturhus (baerumkulturhus.no)
(Publisert 08.05.2023)