Lune erindringer

Publikum setter seg på gulvet foran en stabel av fargerike esker i plast, sånne som brukes til å frakte melkekartonger eller

HOME MOVIE

av Wee

Konsept og koreografi: Francesco Scavetta

Medskapende dansere: Carl Aquilizan, Anika Edström Kawaji, Robin Haghi, Gry Kipperberg, Thomas Vantuycom

Dramaturg: Sasa Bozic

Musikk: Kim Myhr

Scenografi: Francesco Scavetta, Luciano Goizueta

Lysdesign: Stefano Stacchini

Kostymer: Maren Saedi

Kostymeassistent: Mari Ballangrud

Snekker: Anders Hamre

Dansens Hus, 27. oktober 2022

brusflasker. Plasteskene fungerer som byggeklosser. Byggverket er vinklet mot et hjørne av scenegulvet og fremstiller fasaden til et hus, inngangsporten til den hjemlige intimsfære. Bakenfor fasaden skimter vi noen brettbare skillevegger som står oppstilt i midten av scenerommet. Langs to av rommets kanter finnes det sitteplasser – en tydelig indikasjon på at vi kommer til å flytte på oss i løpet av forestillingen.

Gjemt bak scenografien et sted hører vi noen som gurgler. Søppelsekker kastes plutselig over den Lego-lignende husveggen. Morgenritualet til husets hittil usette beboere er åpenbart i gang. Fra baksiden av veggen flytter en utøver på en av byggeklossene, trekker opp et lite leketøy og sender det i retning publikum med et skilt der det står «keep out!». Etter få minutter er forestillingens grunntone satt. Distansert, men vennlig ertende. En behersket form for leken hverdagslighet.

Grunntonen til forestillingen Home Movie er vel så beskrivende for den kunstneriske signaturen til Wee, ved koreograf Francesco Scavetta og medskapende danser Gry Kipperberg, særlig hva gjelder bevegelsesspråk og visuelt uttrykk. I Home Movie har de med seg de medskapende danserne Carl Aquilizan, Anika Edström Kawaji, Robin Haghi og Thomas Vantuycom, og det virker som disse utøverne har funnet seg godt til rette i det estetiske universet til Wee.

Kjølig sentimentalitet

Fenomenet home movie, det å feste familiens store og små øyeblikk til film og bevare dem for tilbakeblikk senere i livet, hører til en annen tid enn den kontinuerlige selveksponeringen som kjennetegner Insta-generasjonen. Som tittel er Home Movie talende for den lettbente, impresjonistiske nostalgien som preger forestillingen estetisk og tematisk. Bevegelsesspråket er mykt, rolig og ledig. Danserne veksler mellom bevegelse som fungerer som fysiske utbroderinger i rommet og praktiske gjøremål. Lunt, humoristisk og distansert er også stikkord når de gjelder bevegelsesmaterialet og relasjonene mellom utøverne. Det abstrakte, kroppslige uttrykket ledsager tematikken snarere enn aktivt å behandle den. På lignende vis hører danserne til det samme universet; de ledsager hverandre, samhandler med hverandre, men på en slags emosjonell avstand. Scenografien er snedig og funksjonell i sin enkelhet og er løst på en fin måte av Francesco Scavetta og Luciano Goizueta. Maren Saedi har gitt kostymene et hverdagslig snitt, og de er like barnlig fargesterke som scenografien. Musikken til Kim Myhr er smått karikert og overdrevent munter. Den skaper assosiasjoner til en bekymringsløs tid med fruktige paraplydrinker og hagefest.

Etter at hjemmet er blitt etablert som forestillingens visuelle ramme og overordnede tema blir publikummet ledet til den andre siden av rommet og sitteplassene langs veggene. Den koreograferte ferden over scenegulvet opplevde jeg som påklistret og langdryg, men forflytningen er viktig. Den markerer et perspektivskifte fra utsiden til innsiden av boligen og bringer oss tettere på fragmenter av minner som jeg oppfatter som forestillingens kjerne. Skilleveggene er nå brettet ut og fremstiller med duse farger og myke linjer utsnitt av rom og en hage med svømmebasseng. Bruddstykker av tekst som er fremført av utøverne, skildrer en scene fra barndommen. Beskrivelsens karakteristikker av mor og far slår meg som sjablonger som tilhører en forgangen tid. Likefullt oppfatter jeg disse tekstfragmentene som vesentlige. Jeg merker meg særlig omtalen av naboen som ifølge fortelleren ligger på magen ute på plenen. Gjenfortellingen er ordknapp og tørr, og gir inntrykk av internaliserte sosiale koder som handler om å ikke gjøre seg til bry. Naboen blir liggende uforstyrret. Mer får vi ikke vite.

Uutforskede muligheter

Med fargepaletten, byggekloss-estetikken, tekstfragmentene og musikken er det flust med antydninger om at forestillingen kretser rundt barndomsminner som fremkalles gjennom sløret av den voksnes sentimentale, men kjølige blikk. Spørsmålet er om forestillingen vil oss noe mer enn å male frem bilder og inntrykk.

Spørsmålet melder seg sterkere etter hvert som forestillingen skrider frem. Bevegelsesspråket, scenografien, teksten og musikken bekrefter hverandre ved å holdes langt på vei i samme toneleie. Man kan på den ene siden argumentere for at dette skaper et helstøpt estetisk uttrykk, men på den andre siden kan man hevde at det gjør forestillingen underlig flat og tam. Det åpnes ikke i nevneverdig grad for vendinger eller brudd som kan egge til ettertanke og erkjennelse.

Barndomsscenen med naboen er etter mitt syn et eksempel på en uutnyttet mulighet til å pløye dypere i tematikken. Fordi fortellerens observasjon av det ensomme fellesskapet i naboskapet og egen husstand sto så tydelig frem, lurte jeg lenge på om den kom til å utløse en mer mangefasettert undersøkelse av sosialt samhold eller mellommenneskelige bånd. Slike brytninger kunne ha kontrastert de nostalgiske skildringene og spisset de artige påfunnene som ble brukt til å poengtere hjemlige sysler og sosiale vaner.

Forestillingens avsluttende scene ga meg en viss forhåpning om større dybde. Vi har allerede blitt invitert til å studere hjemmets fasade og betrakte det fra innsiden. Nå blir vi introdusert for et tredje perspektiv: å beskue hjemmet ovenfra og innenfor en større sammenheng. Utøverne går i gang med å bruke de anvendelige skilleveggene til å bygge et lite hus. Innenfor huset finnes det en miniatyrmodell av barndomsscenen som ble beskrevet for oss tidligere. Miniatyrmodellen er skjult for publikum og projiseres isteden på husveggen slik at vi møter den gjennom kameralinsens vinkel. Kameraføringen gir oss nærbilder med forseggjorte detaljer – der finnes svømmebassenget, der ligger naboen, og der passerer flyet vi ble fortalt befant seg over nabolaget den dagen. Gradvis blir vinkelen utvidet og avdekker naturlandskapet som omringer huset. Årstider kommer og går, vi merker tidens tann. Til slutt fanger kameraet utøverne som manipulerer modellen.

Scenen er fint utført, i likhet forestillingen som helhet. Selv om den tilføyer en ny synsvinkel, påfører den samtidig enda et lag med mer av det samme. Home Movie byr bokstavelig talt på flere vinkler med dertil hørende muligheter for videre utforskning enn de som blir benyttet. Som kunstneriske grep kunne de tre perspektivskiftene fungere som ansats til dypere utgraving, løfte blikket til samfunnsnivået eller tøye fantasien for hva tilsynelatende alminnelige og trivielle minner og erfaringer kan romme av betydning. Forestillingen holder seg til en begrenset tematisk omkrets og nøyer seg med å sjarmere gjennom lune, og lure, sceniske grep. Den går dermed glipp av anledningen til skarpere bearbeiding av hva «hjem» kan bety og muligheten til å berøre publikum med større slagkraft.

(Publisert 03.11.2022)