Livet på vent

Jeg foreslår at vi våkner ble Beate Grimsruds siste roman, utgitt like før hun døde av kreft sommeren

Eg føreslår at vi vaknar

av Beate Grimsrud.

Dramatisert av Charlotte Frogner og Toril Solvang-Kaiyambakis. Til nynorsk ved Gunnhild Øyehaug.

Med: Heidi Gjermundsen Broch, Karl-Vidar Lende, Thea Lambrechts Vaulen, Ellen Birgitte Winther, Marianne Krogh

Regissør: Charlotte Frogner

Scenograf og kostymedesigner: Christina Lovery

Komponist og musiker: Michalea Antalová

Lysdesigner: Oscar Udbye

Dramaturg: Anna Albrigtsen

Det Norske Teatret, Scene 3, 11. oktober 2024

2020. Den handler om dramatikeren Vilde som får påvist brystkreft, og den påfølgende tiden med undersøkelser, prøvesvar og behandling som hun opplever som en langsom og endeløs rekke av håp og skuffelser, skuffelser og håp. Hun lengter etter å bli friskmeldt så hun kan begynne å leve igjen, men oppdager at når hun endelig blir friskmeldt er det ikke noe som heter endelig, kreften kan alltid komme tilbake. Det er nært og bevegende skrevet, så vel som fantasirikt og fabulerende, om umuligheten i å skulle forsone seg med døden når man er midt i livet.

Boken fikk strålende kritikker og ble tildelt Brageprisen samme høst. Charlotte Frogner oppdaget romanen da hun skulle lese den inn som lydbok, og ville til forfatterens store begeistring lage teater av den. Sammen med Toril Solvang-Kaiyambakis har Frogner dramatisert og tilrettelagt romanen for scenen, og hun har også regi på forestillingen. Forfatter Gunnhild Øyehaug har oversatt manuset til nynorsk.

Grimsrudske vendinger

Oversettelsen er knapt merkbar, synes jeg. Grimsrud skrev selv bøkene sine to ganger, både på norsk og på svensk, og mente at innholdet nødvendigvis måtte endre seg noe med språket. Alt kunne ikke skrives på begge språk. Men det umiskjennelig «grimsrudske» – som betegner et helt eget (elastisk, bevegelig) perspektiv på tilværelsen og en måte å ordlegge seg på – preger bøkene på begge språk. Kanskje er Øyehaug beslektet, for det grimsrudske flyter utmerket også på nynorsk.

Rotta og Reven

Samtidig er det gjort relativt store endringer i teksten fra roman til dramatikk. Det er ikke helt den samme historien vi ser på scenen som vi leser om i boka. Det vil si, overordnet er historien den samme, men grunntonen er forskjellig. Det skyldes særlig ett av grepene som er tatt for å korte ned de 530 sidene romantekst, eller nesten atten timene lydbok, til en to timer og femten minutter lang forestilling. For å redusere et ellers ganske omfangsrikt persongalleri har karakterene Reven (Thea Lambrechts Vaulen) og Rotta (Karl-Vidar Lende) fått en ny og utvidet funksjon: I boka følger de handlingen fra en parallell og relativt usynlig tilværelse i Stockholms brokete underverden av rennestein, kloakksystem, søppelkasser, bakgårder og parkbuskas, som Vildes (Heidi Gjermundsen Broch) en gang levendegjorte fantasifostre. I stykket og forestillingen har de fremdeles denne funksjonen som Vildes sidekick (og kanskje alter ego?). I tillegg gestalter de en rekke mer eller mindre upersonlige roller som lege, sykepleier, parykkmaker, en forlagssjef (som ikke er med i boka) og så videre. Dette gjør de på en karikert, overdreven, skjødesløs og fremfor alt morsom måte. De to øvrige karakterene fra boka som har fått bli med over i stykket er Vildes stoiske livsledsager O (Ellen Birgitte Winther) og den 90-årige moren (Marianne Krogh).

Vellykket grep

Rotta, som i boka fremstår liten, sympatisk og sårbar i sin grenseoverskridende og ganske håpløse forelskelse i Reven, er ikke til å kjenne igjen. Kostymedesigner Christina Lovery har gitt henne en fysisk fremtoning til forveksling lik den avskyelige Petter Pittelpytt fra Harry Potterfilmene. Hun oppfører seg riktignok ikke som ham, krypende slesk, men er brautende, grådig og høylytt, og tråkker stadig i salaten med sin uforstand. Reven er til gjengjeld sminket og kostymert spot on i tråd med sitt litterære forelegg, i en generøs, fyldig og bølgende rød og hvit revepels. Hun er ganske uimotståelig, og vet det godt selv.

I begynnelsen irriterer jeg meg over den nye Rotta og den stereotypiske rollen hun inntar som comic relief. Men det viser seg å være et veldig godt dramatisk grep, som sammen med Reven og Rottas veksling mellom roller, replikker og fortellerstemmer skaper en dynamikk på scenen som det virkelig svinger av.

Å spole tiden

Scenografien til Lovery viser et venterom med skranke, svingdører, lysegrønne plaststoler og brusautomat i hjørnet. En Picasso-plakat og en stor tikkende klokke henger på veggen. Vilde og Rotta bruker klokka til å spole tiden når noe blir for langtekkelig, eller det er på tide å gå videre. Vi har jo ikke atten timer på oss heller.

Den slovakiske komponisten, fløytisten og perkusjonisten Michalea Antalová har laget musikk til forestillingen, som hun fremfører plassert oppe på gesimsen til høyre for scenen og publikum. Antalová spiller på den tradisjonelle slovakiske fløyten fujara, som har en nydelig hes og litt sår lyd som står svært godt til forestillingen. Det er også partier med heftig slagverk, ledsaget av blinkende farget lys fra lysdesigner Oscar Udbye. Det oppleves ubehagelig og forstyrrende, som brutalt å bli vekket når man helst skulle fortsatt å drømme.

Fiksjon og virkelighet

Til høyre for venterommet, i utkanten av scenen, henger det en boksesekk. Grimsrud var som alle vet en aktiv bokser, det samme gjelder Vilde. Det er i det hele tatt så mange paralleller mellom Grimsrud og Vilde at det er vanskelig å fri seg fra forestillingen om at det er henne, og hennes liv med en kreftdiagnose, som beskrives i boka. En passasje fra romanen som også er tatt med i stykket minner oss om at det ikke er slik:

«Ofte får ho spørsmålet om ho sjølv har gått den vegen eit drama tok før ho skreiv det. Nei, aldri. Det er så ulike stader. Livet og mennesket. Språket og kunsten. Viss ein trykker det eine tilværet ned i det andre blir begge mykje mindre. Eg vil ikkje forlate fantasien.»

Da er det et kjempeparadoks (om enn skuespillteknisk imponerende) at Gjermundsen Broch gestalter en Vilde som i hele sin fremtoning fremstår som snytt ut av nesa på Grimsrud. Når denne skikkelsen tar på seg sine røde boksehansker for å avreagere med noen slag mot boksesekken befinner vi oss imidlertid farlig nær klisjeen.

I forsamtalen før premieren spurte forlagsredaktør Kari Joynt om de trodde de ville ha fremstilt Vilde på samme måte om Grimsrud fremdeles hadde vært i live. Det er bare ett av flere spørsmål det er interessant å stille seg om forhandlingene mellom fiksjon og virkelighet i dette stykket, og i romanen forøvrig. På en fascinerende, nesten svimlende, måte går det liksom ikke helt opp.

Publisert 16.10.2024