Litt av hvert i Ibsenland

For to år siden var Ibsen Scope-festivalen fortsatt preget av pandemien. Men i år hadde en god representasjon av både det norske teaterfeltet og

ibsen scope

Ibsen Scope Festival 2024

In every soul there is a dark stain (Chile)

Av Juan Pablo Troncoso, fritt fra Samfundets støtter

Regi: Nico Espinoza Bastías

Produksjon: Coté Durán

Lys og scenografi: Catalina Devia

Video: Pablo Mois

Musikk: Federico Palma

Lyd: Daniel Marabolí

støtteapparatet rundt tatt veien til Skien for å møte de internasjonale gjestene. Det kunne man godt merke på de muntre samtalene i foajeen. Samarbeidet mellom Teater Ibsen, Dramatikkens hus og Kunsthøgskolen i Oslo la til rette for en god blanding av forestillinger. Samfunnsengasjementet som fra begynnelsen har preget Ibsen Scope gikk som en rød tråd gjennom alle produksjonene. Og til tross for varierende kvalitet, ble det en levende og engasjerende festival.

In every soul there is a dark stain (Chile)

Tre av de tidligere vinnerne av Ibsen Scope Grants viste de ferdige produksjonene sine. Den chilenske In every soul there is a dark stain var den første som ble vist. Juan Pablo Trancoso har skrevet en virkelig god tekst som er inspirert av Samfunnets støtter, men går sine egne veier. Det er ikke så lett å presentere en historie om en korrupt borgermester (Bernik) som forårsaker en naturkatastrofe uten at publikum får følelsen av å ha hørt den tusen ganger før. Men Trancoso lar folk i bygda fortelle sin versjon av hendelsene til en slags ekspertkommisjon som vi aldri ser. Personene blander rykter og egne minner med både vitenskapelige og mytiske forklaringer som etter hvert gir oss et godt bilde av hendelsene. Alt i alt danner det en engasjerende beretning med store doser humor og et svært lekent språk, godt forankret i Chiles politiske samtid.

Regissøren Nico Espinoza går denne gangen bort fra videokameraet som preget hans tidligere En folkefiende(2014) og Et dukkehjem (2019). Nå er iscenesettelsen helt enkel, scenografien er redusert til noen treplater som til slutt vil danne gulvet i gymsalen der likene hoper seg opp. Espinoza stoler helt og holdent på teksten og de tre skuespillerne Verónica Medel, Rafael Contreras og María Paz Grandjean. Det er særlig Verónica Medel, i rollen som hushjelpen hos borgermesteren, som leverer på høyt nivå med sine genuine og folkelige talemåter, og et nyansert følelsesspekter. Forsto du språket, var det umulig å ikke høre etter når hun snakket. Det er naturligvis vågalt å bygge en hel forestilling på tre skuespiller som beretter og bare tidvis kommuniserer seg imellom, men faktisk fungerte det, og jeg satte stor pris på øyeblikkene da det hele gled over i absurdisme, med bablende krabber og ville bilder.

Dramatikkens hus og KHIO

Ibsen Scope har funnet fram til en velfungerende struktur: Produksjonene som har fått Ibsen Scope-stipend blir vist side om side med en del kortere forestillinger som er produsert i Norge. Festivalen åpnet med en slags dugnad-forestilling regissert av en gjeng med nåværende og tidligere deltagere, For those who couldn’t come. Flere dramatikere knyttet til Dramatikkens hus fremførte egne tekster, med varierende hell.

The unwritten scene av Mette Edvardsen skulle egentlig flyte naturlig inn programmet da hun plutselig begynte å lese opp der hun satt blant publikum. Men det fungerte ikke helt bra, siden halvparten av publikum hadde forlatt salen da hun satte i gang, noe som svekket framføringen. Kathrine Nedrejord leste opp All stories begin with a gaze into fire. Det var en fin tekst: Ved å fortelle om sin oldefars forhold til Ibsen, utforsker Nedrejord relasjonen et kolonisert folkeslag (samene) har til kolonimaktens litterære kanon. Men teksten er også forsonende: Den samiske oldefaren kjenner seg igjen i Terje Vigen og gjennom hans lidelser kan han bearbeide sine egne. Nedrejord framførte teksten ved bredden på Skienelven. Hun sto der ved et bål, akkompagnert av Ruth Mari Hansen Brinis’ joik. Lukten fra bålet og den fine joiken ga en god opplevelse til tross for kulden og en litt naken lesning.

Mest begeistret ble jeg for Julian Karengas Thærie, Thy Kingdom come. Også han tar utgangspunkt i Terje Vigen, for så å skrive om traumer, fangenskap, psykoser og misbruk. Både teksten og Karengas følsomme framføring rørte noe inni meg, selv om det hele virket noe uferdig. Dette er en tekst jeg tror det er verdt å jobbe videre med. Som avslutning på den første dagen på festivalen, klatret vi tusen trappetrinn opp til en ildstove hvor Lisa Lie og Ole Johan Skjelbred sang et ganske vilt Fullmånekvad. Jeg fant Lies lange kvad ganske morsomt, selv om de utenlandske festivaldeltagerne virket forvirret i møtet med norsk middelalder-kultur og Lies humor.

Det har også blitt tradisjon at studentene fra KHiO lager en egen forestilling. I år presenterte åtte studenterIbsenisland, hvor de ifølge dem selv utforsket «the paradox of cooperative competition». Dette gjorde de ved å iscenesette en rekke løp, der åtte Ibsenkarakterer løp for bare livet og konkurrerte seg imellom. Studentene hadde gjort en god jobb med kroppsspråket og det ble mange morsomme øyeblikk. Den forenklede tilnærmingen til karakterene vitnet nok først og fremst om studentenes manglende interesse for Ibsen. Det er naturligvis helt greit at ungdommen ikke brenner for Ibsen, men da hadde det kanskje vært bedre om de så helt bort fra ham også.

Rosmer’s Syndrome (Iran)

rosmer’ syndrome

Tekst og regi: Davoud Zare

Produksjon: Noureddin Heidarimaher

Teknisk regi: Aminreza Bagheri

Musikk: Pouya Ehsaei

Den iranske 2021-mottakeren av Ibsen-stipendet Davoud Zare presenterte sin adaptasjon av Rosmersholm. Det som gjorde størst inntrykk på meg var at Rebekka var spilt av en mann. Og det gjorde Iman Sayad Borhani med stor verdighet, han var både sober og elegant. Ifølge mine kilder har det tidligere vært akseptert og vanlig med kvinnelige skuespillere i Iran. Men i den siste tiden, som følge av kvinneopprøret mot hijab, har det blitt mye strengere. Dette preget forestillingen. Og enten det var tilsiktet eller ei, åpnet det også for mange divergerende tolkninger. Til å begynne med er Borhani bare så vidt karakterisert som en kvinne gjennom et slags hvitt forkle, og det er fullt mulig å tenke seg at han har et homoseksuelt forhold til Rosmer. Senere kommer det en scene der Borhani sminker seg lenge og omhyggelig, og det ga meg assosiasjoner til både transkvinner og dragqueens. I det hele tatt fant jeg skuespillerne overbevisende, og jeg følte flere ganger at jeg var kommet inn i et iransk hjem.

At jeg opplevde Zares tekst som ambisiøs og komplisert kan muligens skyldes mine egne språkbegrensinger, siden jeg bare har lest den engelske tekstingen. Det er heller ikke uvanlig at en tekst blir intrikat i samfunn der det er farlig å snakke åpent.

Av alle festivalens forestillinger var det denne som lå nærmest Ibsens stykke, men sceneteksten var spettet med løse utdrag fra Guy Debords La société du spectacle, Hamlets kjente monolog, og det jeg antar var Zares egne refleksjoner. Handlingen er lagt til dagens Iran, og det passer naturligvis godt at Rosmer er en prest med nær tilknytning til makten. Og at han så gjerne vil «skabe det sande folkedømme» gir Zare et naturlig rom for å reflektere rundt demokrati. Likevel mener jeg forestillingen ble for teksttung, og at det hadde vært bedre om den hadde valgt å drøfte færre saker. Blandingen av Rosmersholm (som er et komplisert stykke i seg selv), kjønnsidentitet, kapitalismens fremmedgjøring og kroppsdiversitet (på grunn av Asghar Pirans uvanlige kropp), ble litt for mye for meg. Men det var en del bra å ta tak i, og det endte ikke så verst, med Rosmer (Alireza Bagheri) liggende på gulvet, men ikke død, mens publikum velvillig tok selfies med ham.

Årets Ibsen Scope Grants-vinnere

Årets jury besto av Torkil Sandsund, Mariken Lauvstad og Jon Tombre. De fem stipendvinnerne var som vanlig invitert til å presentere prosjektene sine på festivalen. Libanesisk-hollandske No Man’s Land skal ta opp grenseproblematikken mellom Israel, Egypt og Palestina. I Mineral Ibsen skal en temmelig frisk og ung gjeng fra Brasil, med stor entusiasme for Augusto Boal, jobbe med konsekvensene av gruvedriften i sin hjemmeregion Minas Gerais. Britiske Breach Theatre går tilbake til Noras modell i virkeligheten, Laura Kieler. Hennes historie har blitt iscenesatt flere ganger før her i landet, både I skyggen av Nora (Nord-Trøndelag teater, 2003) og Jeg er ikke Nora (Hålogaland teater, 2009). Dette lot, merkelig nok til å være ukjent for et jurymedlem, som på scenen omtalte Laura Kieler som en ny oppdagelse. Det blir ikke desto mindre interessant å se om denne produksjonen kan tilføre historien noe nytt.

Det var en glede å se at de sørafrikanske veteranene Empatheatre får støtte til å fortsette med sin forskning på lokale samfunn. Ved hjelp av «afrikansk kritisk feminisme» skal de i Isitha Sabantu sette søkelyset på kvinnelige miljøaktivister og utforske hvordan liberalismen setter tradisjonelle matriarkfigurer på hodet. Til slutt presenterte den kubanske dramatikeren og regissøren Agnieska Hernández Díaz sitt prosjekt Leviathan, ved å lese en gripende tekst om en mor og en datter som prøver å krysse en grense. I det hele tatt var det et interessant spenn av prosjekter og det blir spennende å se hva som kommer ut av dem.

Instinct (Brasil)

instinct

Tekst: Giuliano Zanchi, fritt fra Brand, i samarbeid med ensemblet

Regi: Camila Bauer

Scenografi: Álvaro Rosa Costa og Paola Kirst

Dansregi: Carlota Albuquerque

Scenografi: Elcio Rossini

Video: Elcio Rossini og Maurício Rossini

Kostymer: Daniel de Lion

Lys og video: Ricardo Vivian

24. og 25. april, Teater Ibsen, Skien

Regissør Camilla Bauer og GOMPA Project har fått Ibsen Scope-stipend to ganger. I 2019 fikk de støtte til An Enemy in the Doll’s House. I år viste de Instinto, som fikk stipend i 2022. Forestillingen er løst basert på Brand, og reflekterer over hvorfor vi følger fanatiske ledere, og hvorvidt vi skiller oss fra dyrene (særlig apene) når vi velger å gjøre det. Dette er naturligvis relevant for en teatergruppe som operer i et land som i tre år ble styrt av en høyreekstremist-fanatiker som Jair Bolsonaro, støttet av nærmere 58 millioner brasilianere i 2018-valget. Men forestillingen ville for mye på en gang. Den brukte både teater, dans, musikk og projeksjoner for å iscenesette en vaklende tekst som lå nærmere agitprop enn refleksjon.

Jeg kan jo ikke helt bedømme hvordan dette blir mottatt av et publikum med en såpass annerledes bakgrunn enn min, men på meg virket forestillingen litt rotete. Den hadde dessuten et uforløst forhold til Brand: sitatene fra Ibsen-stykket fant ikke helt sin plass og framsto i en noe merkelig versjon, uten at jeg klarte å avgjøre om det var med hensikt eller på grunn av en upresis oversettelse. Likevel hadde forestillingen sine gode øyeblikk. Jeg satte pris på musikken og videoene som ble vist i bakgrunnen. Og det var gjort en god innsats i arbeidet med å finne fram til apenes bevegelser, og med dansen i det hele tatt, som ofte var blandet med capoeira.

Under festivalen slo det meg at Ibsen Scope i praksis er et stort, internasjonalt produksjonsselskap. I snart tjue år har Ibsen Grants støttet bortimot 50 prosjekter fra 30 forskjellige land. Det kommer ofte gode produksjoner ut av ordningen, men i år var kvaliteten ujevn. Vi får stole på at festivalen klarer å rette det opp til neste gang.

(Publisert 02.05.2024)