Likefullt Godot

For Nationaltheatret har virkelig prøvd seg på Samuel Beckett med Mens vi venter på no’ Godt,variert over handlingsforløpet og brynt seg på old school-absurdismens verktøykasse. Sånn sett minner det

om en teaterskoleoppsetning, hvor man har fått (eller gitt seg selv i oppgave) virkeligåta for seg ikke bare et stykke, men en historisk periode. Et bevis på at man har lest bøkene, forstår milepælene, behersker metagrepene, uten samtidig å følge dem slavisk. Det hele blir nokså sjarmerende. Det varer til og med like lenge som Mens vi venter på Godot. Det ledende grepet i forestillingen er å referere til originalverket som «det andre stykket vi ikke får lov til å sette opp.» Forestillingen befinner seg ikke lenger unna Godot enn et anagram, men allikevel erdette Godot.

Mens vi venter på no’ Godt

av Linn Skåber

Basert på: Mens vi venter på Godot

av Samuel Beckett

Regi: Catrine Telle

Komponist: Mohn/Stoesen Christstense

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Lys- og videodesigner: Oscar Udbye

Scenograf: Even Børsum
Koreograf: Jan Ivar Lund
Maskør: Ruth H. Norvik

Nationaltheatret, Kanonhallen 08.01.2022

Forfatteren og dramatikeren Samuel Beckett viser med Mens vi venter på Godot fra 1948, stor humor overfor dagligdagse banaliteter, samtidig som han gir følelsen av hvor lite mening et menneskeliv kan ha. Det handler om Vladimir og Estragon, to landstrykere som venter på en herre ved navn Godot. Derfor kan de ikke gå, og må finne trøst i hverandres selskap. Linn Skåber har,sammen med sin venninne og skuespiller Ine Jansen, skrevet sin egen versjon, da de selv ikke fikk spilleklassikeren. Det er, som noen kanskje har fått med seg, ikke lov for kvinner å spille istykket.

Kjefter på Nordiska

I regi av Catrine Telle er det en minimalistisk og humørfylt forestilling. Skåber og Jansen ser like små og uviktige ut som menneskene i Becketts univers idet de entrer det enkle scenerommet satt i stand av scenograf Even Børsum. De er kledd i sort, likt som sceneveggene i Kanonhallen. En fantastisk stor sandkasse gjør de to venninnene enda mindre. Men damene blir med ett større når de setter i gang med å kjefte høyt på teaterforlaget Nordiska - et forlag som forvalter rettighetene til diverse dramatiske tekster - og nevøen til Beckett,som sitter et sted på det irske lavlandet og passer på at folk ikke både er kvinner og Vladimir og Estragon samtidig.

Skåber og Jansen vil vise at damer også har eksistensielle kriser, som de sier. Som kunstige versjoner av seg selv tråkker begge inn på vegg-til-vegg-teppet som skal ligne sanden på i Holmestrand der de tok sine første svømmetak som barn, under en fresco-liknendesepiahimmel redigert av lys- og videodesigner Oscar Udbye. De setter seg på en parkbenk, forteller og venter.

Ventingen og hverandre

Kan være tolker jeg damenes smil om munnen og flørting med publikum for bokstavelig. Jeg klarer nemlig ikke helt å tro på at de virkelig er sure på rettighetshaverne, virkelig sinte på hva det sier om kvinnekampen eller at de er virkelig redde for å dø. Lekingen med scenegulvet som diskusjonsforum om åndsverk og teaterpolitikk, remsa av historiske,feministiske skikkelser og Jansen som etterhvert truer med å henge seg i sin egen BH, kjentes ikke helt autentisk. Jeg klarer ikke lese så mye reell angst ut av forestillingen.

Men opp av asken i det stadige trivielle avbrytelsesinfernoet fra vekselvis Skåber og Jansen, når den andre er på vei mot en virkelig eksistensiell og meningsfylt innsikt, stiger følelsen av at det ligger en vakker liten metakommentar til Mens vi venter på Godot her. Stykket er nokså likt. De to holder på med den elskverdige kranglingen lik som gutta i «det andre stykket», og Linn venter på en tekstmelding fra sønnen sin (selv om det ikke er mobildekning), slik som de to andre venter på Godot. Skåber og Jansen finner på leker for å få tiden til å gå, og drikker eplejuice, der gutta ville tygget gulrøtter, neper og reddiker. Men damene snakker sjeldent om hverandre, slik som Vladimir og Estragon.

Lofferne fra 40-tallet har bare hverandre, mens de to «dagens» damer har alt annet å stri med. Det er forstyrrelser fra enhver kant enten det er «VM i fotball eller folkemord på tv», som Jansen sier. Det er tilgjengeligheten og forventningene det skaper som gjør selve ventingen til en distansert sak for disse to moderne kvinnene. De kan alltids trekke fram mobilen. Så derfor spør jeg meg: Er det fortsatt kraft i ventingen, når samtidens mobilmenneske har et langt mindre nært forhold til kjedsomhet enn de beckettske landstrykerne i limboland? Det får meg til å undre om ikke gamle Godot møter en del potensproblem, sett med vår tids øyne. Og hva får det å si for publikum, som langt på vei befinner seg i samme situasjon som Skåber og Jansen? Vi kan ikke «å vente».

Hurumlandet og ingenting

Mens vi venter på no’Godt har likhetstrekk med Johan Harstads 1000-siders lange roman Max, Mischa og Tetoffensiven fra 2015. Ettersom første setningi boka er hentet fra den første setningi Becketts stykke: «Ingenting å gjøre med det», samt siste setning i boka er lik den siste replikken i Godot: «Så løper vi», kan hele romanen anses for å være en nyskrivingav stykket. Boka tar oss gjennom oppveksten i Stavanger til teaterregissør Max Hansen, som skriver ned sin historie. Litt som et annet stykke av Beckett; Krapps siste spole, ser han sentimentalt tilbake på sitt liv og forklarer hvordan han har havnet her.

Det Harstad og Skåber har fått til på hver sin kant, er at de har tatt begrepet Godot og gjort det til noe man finner eller lengter etter på Forus i Stavanger eller med utsikt over Hurumlandet. Det mister sin allmektighet, sin allmenngyldighet, men vinner en nærhet til oss i publikum. Om alle hadde hatt en Linn Skåber, som kunne skrevet om Becketts landskap til å likne på sin egen bakgård, så hadde iallfall hver og en fått et lite stykke Vladimir og Estragon hjem til sin egen stue, krydret med lokal gjenkjennelsesverdi utover de aller største spørsmålene om meningen med livet.

I Mens vi venter på no’ Godt snakker Jansen ustoppelig om at hun ønsker seg en flokk og en hund. Da Skåber gir henne en usynlig hund og kaller den Ingenting, blir dette et sterkt språklig bilde. Jansen har ventet på å få seg Ingenting. Jansen gjennomfører et helt pantomimeshow med den usynlige hunden i pintersk slapstickstil, før hun knekker nakken på den og alt blir som før. Det var tross alt Ingenting.

Jeg synes forestillingenviser seg fra sin beste side her. Jeg kunne sett på Jansen og Ingenting trene agility en hel kveld. Tomhetsleken får spille seg ut uten teknologiske forstyrrelser, den eksistensielle ventingen pekes ikke på direkte, men ligger i bildet av å trene opp en hund som ikke finnes, og det interageres med publikum da alle får holde på Ingenting og sende den rundt og kose med den før den blir borte.

Forestillingen fungerer som et strålende eksempel på hvordan vi som moderne mennesker venter, og hvordan vi fort blir rastløse. Noe Skåber har fått fram. Det er kanskje det mest fryktinngytende ved forestillingen – at til og med ventingen, det eneste Vladimir og Estragon forstår seg på i en ørken av absurditet og teaterlek, ligger fjernt for oss. Grøss! Det gjør i det minst no’ Godt til et like irriterende og menneskellig teaterstykke som Samuel Beckett sitt.