Langsomhetens teater

Skal du overleve den drøye timen The Raven varer, er du nødt til å ta et valg ganske tidlig. Forestillingen bygger på en av

the raven

Manus og regi: Lars Øyno

Musiker/Komponist: Lars Pedersen

Lysdesign: Jan Skomakerstuen

Scenografi: Grusomhetens Teater

Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther

Maskør: Trude Sneve

Grusomhetens teater, spilles t.o.m. 26. mars 2022. Urpremiere: 2020

verdenslitteraturens mytiske tekster, den amerikanske 1800-tallsdikteren Edgar Allen Poes gjennombruddsverk med samme navn. Men selv om det er et poetisk diktverk som trekker publikum til teateret, har ikke Grusomhetens Teater og regissør Lars Øyno tenkt å gi ved dørene: Det tar rundt ti minutter før første replikk. Før det skjer har vi vært vitne til hovedpersonens små bevegelser på en knirkete stol, fremført av en skuespiller som behersker alle de fine nyansene det er mulig å få frem i dunkel belysning med ryggen til publikum.

Saktegående teater

Dilemmaet publikum må ta stilling til, er om de holder ut saktegående teater med lite fysisk handling i en sparsom scenografi. Live Noven gir kropp og liv til poeten, en ensom sjel som forvitrer på sitt enkle loftsværelse. Når poeten etter hvert snur seg mot publikum, vil de som kjenner sin illustrerte litteraturhistorie se at Noven er maskert ganske tett opp til portrettene av Edgar Allan Poe (1809–1849). Dikteren er mest kjent for sine fortellinger om det mystiske og makabre, og han har inspirert mange krimforfattere. Men han er også en sentral skikkelse i romantisk litteratur, hvor «The Raven» fra 1845 med sitt tåkelagte innhold er blitt stående som et hovedverk.

Det 18 vers lange diktet ble til etter at Poe hadde vært vitne til sin unge kone Virginias sykdom. Hun døde av tuberkulose to år etter utgivelsen av «The Raven», etter fem års ekteskap. Da var hun 18 år gammel. (Du kan selv regne ut hvor gammel hun var da de ble gift.) Ennå to år senere dør Poe selv, 40 år gammel. «The Raven» hadde gitt ham en viss berømmelse, og den førte til at han fikk gjenutgitt flere av sine tidligere verk, noe som igjen har ført til at han er blitt et historisk navn.

Kontemplativ ramme

Den tragiske rammen i The Raven er overtydelig, og regissør Lars Øyno fordyper seg i denne stemningen. Den stillestående innledningen er allerede nevnt. Men selv om den er saktegående, er den ikke innholdsløs. Poetens små bevegelser følges opp med klynking. Den innledende presentasjonen er så ladet med mening at i hvert fall jeg ble sittende å betrakte hendelsesforløpet og skuespillernes finstemte, kroppslige nyanser. Men det varte likevel så lenge at jeg sjekket klokken. I en tid som dette, med krig i Europa og en medievirkelighet som bygger på stadig hurtigere konsum, er det prisverdig at publikum gis muligheten til å fordype seg i en kontemplativ tilstand.

En annen ting publikum inviteres til å tenke over allerede i innledningen, er forholdet til kjønn og romantikkens forherligelse av kjønnslige stereotypier. I vår kjønnsmangfoldige tid er det ingen grunn til å stille spørsmål ved det at en kvinne spiller en mann. Men kjønnsombyttingen fremstår likevel ubegrunnet, selv om skuespiller Noven skal ha kreditt for sin gjennomførte fremføring, med klynkende stemme som står i stringent sammenheng med hennes kroppslige beherskelse.

Som et spøkelse

I Johanna Øynos skikkelse fremstår hun likblek. Hennes finstemte, utstuderte bevegelser understreker illusjonen av at hun skal være et gjenferd som hjemsøker poeten. Symbolikken blir overtydelig da hun et stykke ut i stykket kommer inn på scenen iført englevinger, samtidig som det projiseres en stor englefigur på veggen bak henne.

Før vi er kommet så langt er poeten blitt avbrutt i sine sakte bevegelser av at det hamres på døren. Etter en stund dukker en mørk skikkelse opp utenfor vinduet. Det skal vise seg å være ravnen, men det er det umulig å forstå fordi lyset senkes. Publikum skal (antagelig) ikke se at fuglen kravler inn gjennom vinduet og opp på en hylle over et bilde av Pallas (bedre kjent som visdommens, håndverkets og krigsguden Athene). I diktet setter fuglen seg på en byste av den greske gudinnen, og det er herfra ravnen gjentatte ganger ytrer den litteraturhistorisk legendariske replikken «Nevermore». Det blir ikke helt det samme på norsk med «Aldri mer». Men skuespiller Hanne Dieserud skal ha kreditt for de bevegelsene hun gir ravnen oppe over døren. Hun får et kostyme som ikke er spesielt vellykket til å fungere.

Teaterets røtter

Grusomhetens Teater er kjent for å forske i teaterkulturens utkanter. De har tatt sitt navn fra den franske teatermannen Antonin Artauds teori om «Théâtre de la Cruauté», som oversettes med «Grusomhetens Teater». Gjennom 30 år har de presentert forestillinger verden over. Teateret har sin base i et kjellerhull i Hausmannkvartalet i Oslo. Det har vært et episenter for alternativ- og okkupantbevegelsen i like mange år. Teatret ligger i bakgården bak nybygde Vega scene, og ankomstforholdene er ikke særlig velkommende. Før du klatrer ned vindeltrappen til den underjordiske scenen ser du rett inn i øynene til en utstoppet rev. Hele situasjonen advarer deg om å være på vakt.

Det store spørsmålet er om publikum egentlig har noe å vokte seg for i oppsetningen av The Raven? Forestillingen tilslører like mye som den oppklarer. Og du blir ikke mye klokere hvis du leser Lars Øynos tekst i programmet. Der skriver han dette: «Om tilskueren gjennom en visuell fremførelse av Poes mesterverk kan komme tettere på hva som egentlig foregår over de 18 vers er ikke godt å si. Noen vil kanskje betrakte «The Raven» som en type gotisk skrekk romantikk, men noe sier meg at det er en grunnleggende kunnskap om natur og menneske som her formidles. I dag synes dette mer aktuelt enn noensinne.» Den siste bemerkningen har han i hvert fall rett i. Men oppsetningen tilslører like mye som den forsøker å gi svar. Den fenger mer med sin mystisisme enn sin realisme. Og den gir publikum muligheten til bare å være til stede og se tiden passere. Det er en kvalitet «det store vi» ikke unnes særlig ofte i disse dager. Grusomhetens teaters The Raven hadde premiere i september 2020. Ved gjenoppsetningen er det enkelt å peke på påvirkningen fra de forholdene pandemien tvang oss til å leve under. Blir det for enkelt?

(Publisert 24.03.2022. Oppdatert 25.02.2022)