Lærestykke om frihetens dilemmaer

Åpnings-tablået viser familien i en frontal oppstilling som kan minne om den polske scenekunstneren Tadeusz Kantors tablåer i

Catarina and the Beauty of Killing Fascists

Tekst og regi: Tiago Rodrigues

Medvirkende: António Fonseca, Beatriz Maia, Carolina Passos Sousa, Isabel Abreu, Marco Mendonca, Pedro Gil, Romeu Costa, Rui M. Silva.

Scenografi: Fernando Ribeiro

Kostymer: José António Tenente

Lysdesign ved Nuno Meira.

Produsent: Teatro Nacional D. Maria

BIT Teatergarasjen i Studio Bergen, 30. august 2022.

oppsetninger på 1950-tallet, og familiemedlemmene er tradisjonelt kledd i kontrast til fascisten de har fanget. Han er bymenneske og urban. Personkarakteristikkene er presise og godt gjennomførte spillemessig. Scenografien består av elementer i tre som kan flyttes på og settes sammen på stadig nye måter. Det spilles på portugisisk, men fungerer veldig bra med løpende oversettelse på skjerm som «over-titler». Og når det er sagt vil jeg straks hoppe til konteksten og den konkrete politiske situasjonen som har inspirert Tiago Rodrigues til å lage denne forestillingen. I dag har høyrepopulistene i Portugal 12 medlemmer i parlamentet mot ett medlem tidligere, og i 2028 har de i følge den sceniske fiksjonen i forestillingen 118.

Brecht og lærestykkene

I familien på gården sør i Portugal vekker fremveksten av fascismen gamle minner om en Catarina Eufémia som ble drept av fascistene i 1954. Portugal kvittet seg med fascismen etter Nellikrevolusjonen i 1974, og har siden vært et stabilt demokrati i Europas sydvestligste flanke, altså i nærmere 50 år. Om det er nok tid til å skape et stabilt demokrati er kanskje et underliggende spørsmål i forestillingen, men det er nå en gang slik at populistiske vinder blåser til storm i eldre demokratier. Denne politiske konteksten er så påtrengende at den må sees på som noe mer enn bare en historisk kontekst for et psykologisk drama. Den er dramaets raison d´être, dets utløser og det er de personlige dilemmaer som springer ut fra dette som tematiseres: Familien som har drept fascister i flere år, fanger en som skal skytes rituelt av familiens unge datter Catarina, noe som skal være hennes debut når det gjelder å drepe fascister. Hun spør seg om hva frihet uten verdighet er. Tvilen om dette er riktig blir sådd i henne, og hun vegrer seg og stiller spørsmål ved om det er riktig å drepe, og om det ikke er andre måter man kan drive aksjonisme på. Den faste troen på at dette er riktig er i ferd med å slippe taket.

Da blir kontrasten også stor når Catarina truer med å dra sin vei, flytte til byen og begynne på sitt eget liv. Motstanden Catarina yter er basert på overveielser i humanistisk retning, og begrunnelsen for hvorfor hun ikke vil drepe fascisten er humanismens budskap, det er opplysningsfilosofiens budskap om likhet og brorskap mellom mennesker. Underveis i forestillingen er det mange henvisninger til Bertolt Brecht og Mutter Courage. Det er nærliggende å tenke på lærestykkebe hans, slik som Der Jasager und der Neinsager (Ja-sieren og nei-sieren) hvor dilemmaer forbundet med det å ta stilling til en sak kan ha to mulig løsninger alt etter som man sier ja eller nei når man blir stilt overfor et dilemma.

Catarinas motstand skaper krise i familien, og moren prøver å overbevise henne om at det er nødvendig å drepe denne mannen som sitter i hvit skjorte og slips og frykter for livet sitt. Samtidig overhører han diskusjonene om riktig og galt. Spørsmålet er hvem fascisten er og om de alle er umennesker som har gjort seg fortjent til å bli drept, slik tradisjonen er i familien. De har til og med plantet et korktre over gravene til dem som er drept, eller foregir i hvert fall å ville gjøre dette med ham som sitter og venter på en stol. Familien har nettopp spist lunsj og maten diskuteres. Den er uadskillelig del av deres identitet.

Fra teaterkupp til fiksjonstale på randen til det propagandistisk

Familiekrangelen blusser opp på grunn av Catarinas motstand, og i ordene til den yngste sønnen er det som om alt tar fyr og bryter sammen. Sønnen brukes dramaturgisk som redskap for et coup de théâtre, et teaterkupp eller et vendepunkt om man vil, som ikke er helt godt motivert psykologisk. Men så er dette da også halvveis en komedie. Ingen forstår hvor skuddene kommer fra. Bortsett fra fascisten som styrter frem til lunsjbordet og heller i seg den vinen som fortsatt står der, før han stiller seg opp og holder en tale rettet mot publikum. Denne talen er forestillingens mest kontroversielle element og den varer lenge, nesten som en forstillingens andre akt. Med en glimrende retorikk forklarer fascisten nødvendigheten av å innføre en ny republikk i Portugal som skal ivareta de tradisjonelle verdiene, og forhindre at homoseksualitet og dekadanse sprer seg. Kvinnene må behandles med fasthet av menn og straffes når det er nødvendig.

Det var 1930-tallets kapitalistiske samfunn og den unge demokratiske republikken i Tyskland som var konteksten for Brecht. Er det en slik sammenligning Tiago Rodrigues gjør? Ja, vil jeg si, det gjelder å lære av historien. I denne forestillingen skapes et stykke scenisk drama som for oss kan virke surrealistisk, nesten som en slags magisk realisme som skal sette historien i kontekst. Det er jo konteksten som bestemmer mye av estetikken i den dokumentarismen som er så pregnant i dagens teater både i Norge og internasjonalt.

Publikumsprovokasjon

Med den avsluttende talen ønsker Tiago Rodrigues og kompaniet å provosere publikum til å reagere, si fra, forsøke å stoppe talen. Men på premieren i Bergen sitter publikum stort sett rolig. Det norske publikummet er ikke så direkte og responsive som søreuropeere kanskje er. Det skaper en litt merkelig stemning, til tross for enkelte spredte reaksjoner i publikum. Det dramaturgiske poenget er imidlertid forstått, og det i retning av å forklare hvorfor familien ville henrette fascister. Jeg tror alle i publikum fikk med seg det. Talen ble som sagt fremført på en retorisk sett glimrende måte, nesten (u)virkelig i et her-og-nå-perspektiv. Til tross for det vil jeg hevde at den var for lang til å fremføres med en slik innlevelseskraft som tilfellet var.

Dessuten, forestillingen har et visst preg av portugisisk folklore. Den kan virke litt gammeldags i sin bruk av folkekomediens virkemidler, men den kan også oppfattes som litt eksotisk i våre øyne. Ikke desto mindre kommer budskapet om den truende populismen frem, og kanskje burde den vært spilt for et enda større publikum enn det innforståtte publikum som kommer til BIT Teatergarasjen.

Tiago Rodrigues og Birkelands programmering

Tiago Rodrigues bakgrunn er delvis studier i teatervitenskap ved Universitetet i Lisboa. I 2003 grunnla han teatergruppen Mundo Perfeito sammen med Magda Bizarro, som han i løpet av en tiårsperiode laget 30 forestillinger sammen med, og som har turnert over hele verden. Han har selv medvirket i det belgiske teaterkompaniet Tg STAN, og han arbeider med skuespillere som har veldig forskjellig utdannelse og teknisk bakgrunn - fra den klassiske konservatoriestilen med sitt utspring i Stanislavskij til mer fysiske teknikker, fra Dario Fo, kanskje litt Odin Teatret og ikke minst brechtsk Verfremdung. Portugisisk teater var under fascisttiden paradoksalt nok ganske oppdatert på europeisk teater forøvrig, og i de senere årene er teaterinstitusjonene i noen grad omformet til programmerende teatre, slik som nasjonalteatret Teatro Nacional D. Maria II i Lisboa. Her har Rodrigues vært sjef siden 2015.

I et intervju med Maria Fera i det elektroniske tidsskriftet Birdmen Magazin, 18. april 2020 sier Rodrigues at når det gjelder minne, er det vakre avgjørende hvordan minnet relaterer seg til fortiden. Man kan aldri være sikker på hva som skjedde først og hva som skjedde sist, men minnet er avgjørende for å forholde seg til fortiden. I Catarina and the Beauty of Killing Fascists er nettopp minnet det drivende.

BIT Teatergarasjen har hatt et langvarig samarbeid med og vært co-produsent for dette teatret, slik som med denne forestillingen. Den tilhører nå avdøde Sven Åge Birkelands programmering, og det kan virke som om han ville si noe med dette gjestespillet som har med toleranse, ytringsfrihet og ikke minst det vakre å gjøre - slik som i måten matkultur fokuseres på i denne forestillingens første del. Birkeland var opptatt av Portugal og slår om enn posthumt med denne forestillingen et slag for å se nærmere på teaterlandet Portugal som, bortsett fra i forbindelse med tidligere gjestespill til BIT Teatergarasjen og Black Box teater (slik som Tiago Rodrigues By Heart i 2015) ikke er så kjent i Norge. Rodrigues ble i 2021 etter et gjestespill utnevnt til ny leder av teaterfestivalen i Avignon.

Referanse: Tiago_A nomadic approach to life. Interview with Tiago Rodrigues - Birdmen Magazine: https://birdmenmagazine.com/2020/04/18/a-nomadic-approach-to-life-interv...

(Publisert 01.09.2022)