LA OSS GRAVE «SKEIVHETEN» FREM FRA HISTORIEN!

Jeg må tilstå at det var ganske vanskelig å forberede dette intervjuet. A 24-Decade History of Popular Music spenner

Taylor Mac

Taylor Mac er skuespiller, drag-artist, dramatiker, regissør, sanger og song writer. Født i California i 1973, utdannet ved American Academy of Dramatic Arts i New York. Mac har skrevet over 17 skuespill, inklusive bl.a. Gary. A sequel to Titus Andronicus (se NST nr. 2 2019) og Hir (Hen), som har Norges-premiere på Nationaltheatret i januar 2021. Macs hovedverk er A 24-Decade of Popular Music, med urpremiere i 2016.

I tilknytning til prisutdelingen på Nationaltheatret 12. desember 2020, blir forestillingen Christmas Sauce strømmet live fra New York, i en ny versjon kalt Christmas Sauce Pandemic. Tildelingen starter 20.00 (2 PM).

https://www.nationaltheatret.no/international-ibsen-award/the-internatio...

over mer enn 240 års pophistorie, oppsummert gjennom 246 sanger og en 24 timers forestilling. Så la meg først stille det pinlige spørsmålet: Hvordan klarer du å huske alt sammen?

– Vi jobbet med dette prosjektet i seks år før første forestilling (i St. Ann’ Warehouse i Brooklyn, i oktober 2016, red. anm.). Og nå har vi jobbet med den i ti år. Det betyr at vi er trent på samme måte som til en maraton. Først spilte vi bare 90-minutters forestillinger, deretter tre timer, så seks timer, og så tolv timer. Jeg har trent de musikalske musklene mine til et punkt hvor det bare går av seg selv.

Det er som å sykle, mener du?

– Noe slikt ja. Med den forskjell at det stadig er noe jeg glemmer. At jeg faller av, så å si. Showet er konstruert slik at endel av attraksjonen består i at ting går på trynet. Det er da moroa starter. Og slitet med å rydde opp i alt rotet har også en veldig viktig funksjon. Det bidrar til å samle rommet og redusere avstanden mellom scenen og salen.

Du gjør også kostymeskiftene dine på scenen. Handler det om pragmatisme eller er det et bevisst valg for å gjøre forestillingen transparent?

– Det er to svar på det. For det første mener jeg at teatret har en moralsk forpliktelse til å overraske. Derfor roter jeg ting til. Noen ganger går jeg av scenen, andre ganger skaper vi en «look» foran øyene på publikum. Begge deler virker forvirrende. På den andre siden er det et bevisst valg om å skape større transparens, for transparens virker alltid overraskende. I teatret er folk vant til alt virker forutbestemt, og det er uvanlig å komme til et sted der beslutningene gjøres i øyeblikket.

Du har gang på gang sagt at du ønsker at folk skal ta med seg sine forbudte følelser inn i A 24- Decade History of Popular Music. Hva har forestillingen latt komme opp til overflaten hos deg

– Det er det ingen som har spurt meg om før, faktisk. Vel. Jeg gikk ikke på verdens beste skole. Jeg tror faktisk den ble regnet til de dårligste offentlige skolene i USA. Amos Alonco Stagg High School i Stockton, California. Så jeg hadde ikke store kunnskaper om historie da jeg gikk ut av skolen. Men jeg hadde lyst til å forstå den, og bestemte meg for å lage et slags historie-stykke. I løpet av denne prosessen merket jeg at jeg ikke egentlig hørte til, i det man vanligvis kaller «hjemme». Og med det oppsto en aktivisme som egentlig alltid har ligget og slumret i meg.

Hva mener du med det?

– Som skeiv mann i Amerika, uten noen reell tilhørighet til dette «hjemmet», ville jeg forandre virkeligheten min på en eller annen måte. Det var i hvert fall to viktige aspekter. Og så er det å jobbe med et så omfangsrikt materiale, også finansielt, sammen med andre kreative mennesker, naturligvis en opplevelse i seg selv. Å jobbe sammen, betyr alltid også at man velger seg en midlertidig familie.

Utfordrer publikum

I dette tilfellet, med A 24-Decade History of Popular Music, gjelder det ikke bare for folk på eller bak scenen. Du etablerer også et veldig spesielt forhold til publikum?

– Det stemmer. Og det som har overrasket meg, er at dette forholdet ikke er begrenset til det tidsrommet forestillingen varer. Etter premieren har jeg sett mange av de samme menneskene i publikum. Folk som kommer igjen og igjen. Jeg opplever det som en veldig spesiell form for samhold. Og det er ikke noe jeg forbinder med teater ellers. Hos oss fører det så langt at det er folk som møter hverandre på showet, blir gift og så skilt igjen (latter).

Mens vi snakker om publikum – i 2016 spilte dere hele stykket sammenhengende. Hva skjer med publikum under en sånn maraton-forestilling?

– Etter 17 eller 18 timer, kom det til et punkt hvor folk var fullstendig blåst emosjonelt. Når jeg sa noe som i beste fall var halv-morsomt, begynte alle å le. Og hvis jeg sa noe som var litt sentimentalt, hørte jeg folk gråte. De var antagelig bare trøtte. Men det var et transformativt øyeblikk for meg. Det var noe som oppløste seg, man gikk over en grense.

Hvorfor fremkaller forestillingene dine så sterke, personlige følelser?

– Det henger sammen med forpliktelsen på å overraske folk. Ikke sjokkere dem, nødvendigvis, men støte dem, på en positiv måte. Derfor kobler vi inn så mange uventede momenter som mulig. Det trenger ikke å være et gigantisk moment, det kan være hvordan et kostyme reflekterer lyset, eller noe tilsvarende. Jeg tror ikke folk er vant til at teatret er så dedikert til slike overraskelsesmomenter.

Selv ville jeg kanskje si at det er fordi du gir folk mulighet til å koble seg på følelsesmessig.

– Jeg serverer ikke dypsindigheter til folk. Jeg vil skape omstendigheter som gjør det mulig for publikum å grave videre selv. Jeg tenker på meg selv mer som en veileder enn en som utvikler store filosofiske ideer. Jeg gjør egentlig bare oppmerksom på en idé, og så oppmuntrer jeg publikum til å søke videre. Det gir dem en «agency» som de ikke er vant til, og på den måten oppmuntrer jeg dem til å vurdere sin egen posisjon, sine egne følelser. Det kan naturligvis virke polariserende, men man reagerer i det minste på mer enn bare et følelsesmessig nivå.

Når vi snakker om å grave: kan jeg spørre deg hva som var din første favorittlåt?

– Det vet jeg ærlig talt ikke. Men min første yndlingsfilm, som ikke var en tegnefilm, var The Sound of Music av Richard Rodgers. Så det var antagelig en sang derfra. Men det er det jo umulig å innrømme, fordi det ikke er cool (latter). Så tillat meg å svare at det var «Under Pressure» av Queen og David Bowie.

Popkulturens tvetydighet

Ok, så la oss skifte til et høyere gir. Hva betyr pop-kulturen for deg?

– Den er som alt annet et redskap. Men den er i stand til noe highbrow-kulturen ikke nødvendigvis kan: å nå ut til folket. Og fordi vi forsøker å oppnå en form for virtuositet i showet, som trekker i retning høykultur, er det et mål å lage noe som ikke går over hodet på folk, men som snakker til dem.

Og pop-kulturen er et godt redskap til å nå folk?

– Ja, men det har ofte forferdelig konsekvenser, slik man ser i dagens populistiske bevegelser. Pop er noe man bør ta seg i akt for, noe man kontinuerlig må dekonstruere for å kunne bruke de beste delene. Den kan brukes til å samle oss og til å overskride fasttømrete forestillinger. Til å identifisere normative holdninger som har eksistert i uminnelige tider og undersøke hvordan vi kan bruke nettopp dette verktøysettet til å overvinne dem.

Det som fascinerer meg ved pop-kulturen, har også med identifikasjon å gjøre, men på en annen måte. Jeg tror ikke det finnes en bedre indikasjon på hvor et samfunn befinner seg til et bestemt tidspunkt, enn pop’en. Se på populærkulturen og du vil forstå samfunnet rundt.

– Jeg skjønner det du sier om ærlighet. Fordi pop’en vanligvis ikke er sofistikert nok til å holde ting skjult. Men på den andre siden, se på propagandaen: den er nesten alltid infisert av pop og har til hensikt å lyve til folk. I amerikansk historie fins det mange sanger som bare har hatt én hensikt: å få folk til å bli på sin anviste plass – uansett om de er svarte, skeive eller hva som helst. Så ja, jeg synes at pop er gjennomskuelig, men ikke ærlig.

Og man bør ikke glemme at pop-musikken, i hvert fall siden 30-tallet har vært en av drivkreftene i kapitalismen?

– Å gud, naturligvis. Vel… (pause) kapitalismen ødelegger alt (latter).

Skeiv USA-historie

Så hvilken rolle spiller disse aspektene i A 24-Decade History of Popular Music?

– Det er det vanskelig å si. Men man kan lære ganske mye av å se på pop-historien. Ta de gamle minstrel-show-sangene, for eksempel. De fleste kjenner dem, mer eller mindre godt, men om man hører nærmere etter på tekstene, oppdager man at «Oh Boy, det er jo grunnlaget for dagens industrielle fengselssystem.» Det er slike tankeprosesser jeg ønsker å sette igang.

I sammenheng med det, tenker jeg på to forskjellige sanger. Den første er «Yankee Doodle Dandy», som du senker tempoet i, slik at den lyder skremmende – og dermed forvandles til en ganske subversiv sang.

– Det er en av de veldig populære, revolusjonære sangene vi lærte som barn og som representerer det Amerika er for mange mennesker. Jeg tror ikke noen egentlig har lyttet til teksten. Så jeg ville vel bare sakne tempoet litt slik at folk faktisk hører på teksten, og så….

… den er temmelig «queer»?

– Ha! Jeg vokste opp i et land hvor det ikke var noe skeivt å se noen steder. Det eneste jeg noensinne hørte om homofili på skolen, var da engelsklæreren sa at Shakespeare muligens kan ha vært soper. Og så handler denne sangen, som vi har basert hele vårt fundament på, om en dandy! (latter). Så jeg tenkte, la oss grave fram all skeivheten i historien vår. La oss lage et ritual ved å gjøre alle i publikum skeive. Amerikanske også, naturligvis. Men først og fremst til skeive amerikanere.

Så det er som å skrive en skeiv, amerikansk historie?

– Saken er at skeive mennesker aldri har fått representere noe annet enn seg selv. De har ikke lov til å representere den større kulturen. Men vi sa: Nope. Her skal de skeive representere De forenede stater.

Den andre sangen jeg ville nevne, er den ekstremt homofobe låten til Ted Nugent…

… som heter «Snakeskin Cowboys».

For et navn.

– Jøsses ja. Han skrev den på 70-tallet og sa faktisk i et intervju at den handler om å banke opp homoer, og at han likte det. Det dreier seg om å banke opp alle som har fancy klær på scenen. Så han gjør narr av David Bowie, Iggy Pop og Elton John og mange andre homofile artister som poppet opp på den tiden.

Og du tar denne homofobe sangen og sakner den ned slik at det høres ut som en slags skoleballmusikk?

– Vi får også publikum til å danse med personer av samme kjønn. Slik at denne homofobe sangen forvandles til en hymne på et homo skoleball. Det er egentlig et «fuck you» til mannen som skrev den, men også et moment hvor man kan utfordre publikum på et offentlig sted. Mange i publikum vil aldri ha danset med noen av samme kjønn før. For ikke å snakke om de som har med seg sine mødre og fedre (latter).

Og dette lar du vare litte gran lenger enn man er komfortabel med?

– Man kan se hvordan følelsene begynner å svinge i alle retninger.

Det ser ut som at dette er noe du klarer med mange av arbeidene dine. Du tar vonde ting, pakker dem ut og setter dem sammen på en måte som forvandler dem til noe positivt. Er det en bevisst fremgangsmåte eller en form for selvterapi?

– Ett av de viktigste målene med teatret mitt er å helbrede folk. Jeg vil ikke påstå at jeg har lykkes med det, men det er en målsetning å spørre om hvor det gjør vondt og hvordan vi kan bruke det til å hjelpe andre mennesker. Det er noe jeg tenker mye på når jeg skaper en forestilling, fordi jeg ønsker meg en verden som er mer rettferdig og hvor man kan puste friere.

Kulturell appropriasjon

Med tanke på alle årene som reflekteres i showet ditt, klarer jeg ikke å la være å huske på at den amerikanske pop-historien også i stor grad dreier seg om kulturell appropriasjon og ekskludering.

– Det har vært en tilbakevendende diskusjon gjennom hele arbeidsprosessen. Noe av det jeg virkelig ønsket å understreke, er at vi ikke er «the thing». Minoriteter blir ofte spurt om å strekke seg i retning majoriteten, men i dette showet ber vi majoriteten om å strekke seg i retning minoritetene. Det er en hårfin balansegang, men vi er nødt til å gjøre det, fordi så mye av den amerikanske pophistorien dreier seg om tyveri. Og jeg vil at folk skal tenke på dette under forestillingen: hva er roten til denne følelsen, hva er roten til denne smerten? Og hva er roten til denne frigjøringen? For i mange tilfelle har jo også frigjøringen blitt gjort til en vare.

Så den alminnelige oppfatningen om at pop så å si pr. definisjon er sympatisk innstilt til outsidere, er feil?

– Jeg tror det. Lady Gaga har tjent masse penger på en skeiv estetikk og et skeivt narrativ. Jeg føler meg ikke helt sikker, men for meg fremstår det å skrive en sang som «Born This Way», og tjene millioner på det, som en form for utnyttelse av den skeive frigjøringskampen.

Slikt har foregått i mange tiår. Uten at jeg skal forsvare henne, kan man også argumentere med at det har hjulpet samfunnet, gjennom ren og skjær masse-utbredelse?

– Det er det som er det rare med pop. Selvfølgelig kan det ha hjulpet. Men selv om det er en hjelpsom gest, kan den bli brukt til å undertrykke et samfunn ved å holde dem på deres anviste plass. For å gjøre seg til en stemme for dette samfunnet, forsøke å hjelpe det, er på en måte også med på å la den streite kvinnen fortsette å være historiens sentrum.

I en slik kontekst, ser du på A 24- Decade History of Popular Music som en måte å ta dette narrativet tilbake?

– Jeg tror ikke jeg har tenkt på det som et krav om å ta tilbake. Minoriteter er minoriteter fordi det er færre av dem. Vi har en svakere stemme i kulturen, fordi det er færre av oss. Så det dreier seg ikke om krav om tilbakebetaling av noe vi aldri har eid. Det er mer som vi forsøker å grave ut vår lille del.

Trump og historieskrivning

Men man kan kreve noe tilbake på et subjektivt plan, selv om det ikke kan bli «ditt» i det store bildet?

– I bunn og grunn handler det bare om å nekte å la Amerika bli definert av Donald Trump.

Han er president, og det mektigste mennesket på kloden, men han skal likevel ikke få lov til å definere oss. Fordi det er mange av oss og vi vil definere oss selv. Mer generelt handler det om å forsikre seg om at historieskrivningen ikke helt og holdent blir overlatt til folk med makt.

Stykket ble laget en god stund før det vi kan kalle den nåværende politiske turbulensen i USA. Har meningen med forestillingen endret seg underveis for deg?

– Vi hadde en 24-timers forestilling like før valget i 2016, og det kjentes som en manifestasjon av den verdenen vi ønsket å leve i. Og det handlet ikke bare om et statement eller ønsketenkning, det var til å ta og føle på, i salen. Og så kom valget og det kjentes som om det overskygget alt det vi hadde skapt.

Hvordan fortsatte dere etter det?

– Vi måtte bare møte opp og fortsette å snakke sammen. Når noen truer med å stjele oppmerksomheten fra den som

forteller historien, må man for all del inkorporere denne trusselen i historien. Man kan ikke gi hovedrollen til den personen som forsøker å stjele den. Det er historien som har hovedrollen, ikke Trump.

(Oversatt av Therese Bjørneboe. Intervjuet ble gjort høsten 2019 for programmet til A 24-Decade History of Popular Music ved Berliner Festspiele, 16.-24.11. 2019. Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4 2020, og på nettstedet, 12.12.2020)

Nummer 4 2020