Kunstnerisk seier for Kilden

«Tidenes satsning» lover pressemeldingen om Kilden Teaters oppsetning av Amadeus. Og det har de sannelig lykkes med.

amadeus

av Peter Shaffer

Oversatt av Øyvind Berg

Regissør/koreograf: Tomas Adrian Glans

Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Scenograf/kostymedesigner: Katja Ebbel

Lysdesigner: Oscar Udbye

Lyddesigner: Simen Hefte Endresen

Maskedesigner: Helga Synnøve Flatland

Kristiansand symfoniorkester med sangere og dansere.

Kilden Teater og konserthus. Premiere 8. september 2023

Forestillingen rommer de tre kunstartene symfonisk musikk, teater og opera. Som kjent fra Milos Formans filmatisering av Peter Shaffers manus fra 1984, handler stykket om komponisten Antonio Salieri og hans yngre, og hyperbegavede konkurrent Wolfang Amadeus Mozart. Et hevn- og sjalusidrama, hvor Salieri gjennom indre monologer henvender seg til og står i dialog med publikum. Vi bevitner de destruktive konsekvensene av sjalusi og misunnelse, som en besettelse Salieri lever med og som han søker hevn for. Salieri spilles av Kyrre Haugen Sydness, som siteres slik i programmet: «Salieri er en troende. Hans gudstro er så sterk at han mener at han har en avtale med Gud. Holder Salieri avtalen om å tjene menneskeheten, vil Gud gi ham en gave tilbake; evnen til å skrive musikk. Alt går egentlig helt etter planen for Salieri inntil Mozart dukker opp. Salieri har evnen til å forstå Mozarts geni, men samtidig innser han at han selv ikke har denne skaperkraften. Hva er alle oppofrelsene verdt da? Han har gjort alt «riktig», men likevel blir han ikke gitt den skjebnen han mener Gud har bestemt for ham. For Salieri blir dette en kamp på liv og død, bokstavelig talt. I starten av stykket møter vi en angrende synder som har et behov for å bekjenne før han går inn i evigheten…»

Symfoniorkesteret integrert på scenen

På scenen står det 24 musikere, 10 skuespillere, 8 sangere og 4 dansere Åpningsbildet har en poetisk letthet som gjennomføres stilistisk i hele forestillingen, til min store fornøyelse. Vi ser hele ensemblet hvileløst vandrende i det store scenerommet på hovedscenen, og straks opplever vi en balanse mellom orkesteret, som befinner seg i ulike posisjoner på scenen, gjerne spredt rundt som ledige musikanter, eller samla i seksjoner. Salieris publikumshenvendelse kommer i åpningen, som en kjapp og effektiv introduksjon av stykkets premiss. Lyden er perfekt. De musikalske løsningene (vi får en perlerad fra Mozarts reportoar) med orkesteret plassert på platåer som forskyves foran og bak i scenerommet, gjennomføres teknisk umerkelig og elegant. Regissør og koreograf Tomas Adrian Glans har skapt en hybrid av teater og opera, hvor han virtuost sjonglerer med ulike sjangre som regiteater, opera, operette, tivolirevy og modernistisk iscenesettelse à la Robert Wilson (amerikansk teater- og operaregissør, dramatiker og scenograf). At orkesteret ikke er plassert i orkestergraven, men på scenen, er i kostymer, i regi, og til tider uten noter, gjør forestillingen ytterligere unik. Man får overblikk i et balansert spill mellom det pompøse og det enkle, det profane og det sakrale, representert ved de to hovedkarakterene. Den pompøse pondus tilhører maktas geberder, Salieri, mens vitaliteten, Mozart, hører til i poiesis, det skapende. Glimrende og 100% levert fra Fredrik Høstaker som Mozart og som nevnt Kyrre Haugen Sydness som Salieri, oppvartet av grotesker i deres portefølje av fans fra hoffet. Scenografien er tilsvarende elegant, med søyler av lange rosa, oransje, oransjerøde plastremser, glitrende belyst, som sommersol på vann, som tang belyst av sol, og som skaper en nærmest euforiserende tåket dis over scenen og påvirker oss med hypnotiserende virkning.

Stilistisk helhet

Kostymene er også påfallende gjennomtenkt, vakkert og stilistisk integrert i helheten. Hele det store scenerommet utnyttes i sitt volum, og vi opplever Mozart, som en morsom, spinkel, ja, nærmest enkel sjel, som ytrer seg i en ekstatisk monolog om musikkens partikler og atomer, som gitt av Gud, inntil han avslutter og ler av sin egen patos. Og vi elsker jo alltid den dumme kongen, eller her, Keiseren, som aldri henvender seg direkte til dem han taler med, men via lydige rådgivere, som alltid står parat med de riktige, men dog så absurde svarene, selvsagt for alltid å tekkes Keiserens dumme uvitenhet. Det er morsomt, og man kan se at Henrik Rafaelsen har det godt med rollen som Keiseren.

Det er en fantastisk groove fra orkesteret, i et eksemplarisk lydbilde, uten irriterende diskant, og hverken for høyt eller lavt for mitt øre. Et annet pluss er den dronete lyddesignen til Simen Hefte Endresen, som er stillferdig til stede og innimellom får sette sitt auditive preg på det kunstneriske. Og lyssettingen er som sagt mildt euforiserende. Man tenker: se forestillingen en gang til i sin helhet, først for kostymenes skyld, så for scenografiens, så for lydens, så for skuespillernes skyld, og så for lyssettingens skyld.

Et rosa flygel er konstanten på scenen, som Mozarts leketøy. Mozart fremstilles ikke så platt som i ovennevnte filmatisering, og i et intervju har Peter Shaffer innrømmet å ha strøket atskillige plattheter fra det første utkastet. Koreografien er tilsvarende lett og ledig, og med lydløse, nærmest svevende dansere, som svarte skygger, som svart lyd. Eller skuespillerne med ryggen til publikum, tungt pustende, som en organisme fra out of space. Og altså fargene, rødt, rosarødt, metallisk, oransje, oker, gull, og en slags rosa og pudderaktig farge på scenegulvet, som gjør helheten så besnærende vakker og forførende. Scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel er så vidt jeg kan vurdere, i verdensklasse. Det er teaterets poesi, og magi. Magi, som noe overjordisk, men som allikevel oppleves som fullkomment naturlig, konkret og fysisk. En dobbelhet som all ekte kunst speiler, der Salieri fordobles av sin egen skygge, og teater er et helt eget visuelt opplevelsesrom, uten å henge seg på show- eller musical-banaliteter. Og på slutten av første akt en fantastisk gigantisk corona, som en sort sol. Jeg må innrømme at jeg i ny og ne lot handlingen fare og bare lot meg lede av alle de fiffige, mikrohandlingene i regien og koreografien, og den fantastiske lyssettingen, som lever sitt eget pulserende liv. Det er som en barokk futuristisk dødsdans med stiliserte grotesker i kulissene. Og så dødens hvite kalde stjerne over Mozart, som med punkete hår dirigerer orkesteret i bare armer. Det er sanselighet og tanke i en eneste stor gestus. Det er geniets letthet (lett å komponere, vanskelig å leve, som Mozart sier). Vi konkluderer med at vi har sett en forestilling hvor alt faller på plass, hvor alle intensjoner lykkes, variert, poetisk, subtilt, og lett, som Mozarts geniale komposisjoner.

(Publisert 12.09.2023, rettet 17.09.23)