Jessie Buckley som Julie i «Romeo & Juliet». Regi: Simon Godwin. The National og Sky Arts 2021. Foto: Rob Youngson.

Kringsatt av fiender

The National Theatre,, digital: Til tross for at Simon Godwins klaustrofobiske «Romeo & Juliet» hverken er film eller fullblods teater, er resultatet overraskende bra.

Publisert Sist oppdatert

Sist jeg var på National Theatre var England bare dager unna en ny nasjonal nedstengning. På grunn av smittefaren

Romeo&Juliet

Regissør: Simon Godwin

Assisterende regissør: Emily Burns

Filmfotograf: Tim Sidell

Designer: Soutra Gilmour

Tilgjengelig på Sky Arts og NOW TV.

måtte publikum sluses gjennom et sikkerhetssystem så komplekst at det overgikk alle Londons ambassadebygg og politistasjoner. Veien fra inngangsdøra til klappsetet gikk gjennom seks etapper. I små puljer beveget vi oss dypere og dypere inn mot hjertet av teateret, gjennom trange, skjeve ganger og opp snirklete trapper som åpenbart ikke var ment for publikum, og det føltes ironisk at vi fikk se en helt ny og spennende side av teaterbygningen først når hele sektoren var på randen av katastrofe.

Klaustrofobisk intimitet

Kanhende tenkte regissør Simon Godwin noe liknende, for samtidig som landets teatre spilte sine siste forestillinger før nedstengningen, begynte prøvene på en digital oppsetning av Romeo & Juliet, filmet på og rundt National Theatres Lyttelton-scene. Stykket skulle i utgangspunktet settes opp fysisk, men ble som så mye annet hindret av koronapandemien.

Godwin, som for tiden arbeider som teatersjef ved det Washington-baserte Shakespeare Theatre Company, har tidligere satt opp flere stykker av «The Bard» ved det britiske nasjonalteatret, og hans første film er blitt et lite kjærlighetsbrev til det allsidige teaterbygget.

Lytteltons tomme sal brukes for alt den er verdt, og blir raskt omgjort til et troverdig Verona gjennom intim kameraføring og sterkt skuespill. Sikkerhetsgardinen deler opp et scenerom som går fra å være festsal til mørk bakgate til truende bymur i løpet av halvannen time. Med sine enkle kulisser, oppmerkede gulv og dinglende ledninger er det nakne scenerommet med på å forankre filmen i det teatrale, der mangelen på forstyrrende elementer gjør at alt fokus rettes mot spillet.

I de innledende scenene kommer skuespillerne småpratende inn på den tomme scenen og setter seg i en ring. Tankene går til Trevor Nunns legendariske minimalist-oppsetning av Macbeth fra 1979, der Ian McKellen og Judi Dench gestaltet det morderiske ekteparet i et strippet scenerom nesten helt uten rekvisitter – når skuespillerne gikk av scenen satte de seg simpelthen ned på en kasse i bakgrunnen. På samme måte er den glidende overgangen mellom on-stage og off-stage, mellom oppvarming, lek og alvor med på å gjøre Romeo & Juliet til en intim, men samtidig klaustrofobisk opplevelse, der det unge paret hele tiden er omringet og overvåket av det alltid tilstedeværende ensemblet.

Verbale tilfluktsrom

For meg har konflikten mellom Capulet og Montague alltid virket noe antikvert og vanskelig å relatere til, men i Godwins oppsetning er lille Verona blitt et samfunn med gjenkjennelige men uhyggelige strukturer. Blodhevn og familiens ære står hevet over alt annet, og mennene løper rundt med springkniv som om de er en del av et større gjengopprør. Herr og fru Capulets nådeløse behandling av datteren deres fremstår her som en form for sosial kontroll, med tvangsgiftemålet til Paris som kronen på verket, mens Romeos utfall mot Tybalt nærmest blir et æresdrap.

Romeo & Juliet er et stykke fylt av tvetydighet og språklig finesse. Hele veien lekes det med ordspill og med ordenes betydning eller mangel på betydning, som når Julie i den kjente balkongscenen konkluderer med at Romeo ville vært Romeo uavhengig av om han var en Montague – «What’s in a name?/That which we call a rose/By any other name would smell as sweet». Språket skaper også et mulighetsrom for det unge paret – de lange og eksalterte kjærlighetserklæringene representerer ofte den eneste måten de kan være nær hverandre på – og i denne fysisk beklemmende oppsetningen blir disse verbale tilfluktsrommene desto viktigere.

De kraftige kuttene som er blitt gjort i teksten – «the two hours’ traffic of our stage» er her blitt til drøye 90 minutter – går derfor tidvis ut over kvaliteten på Godwins oppsetning. Flere av karakterenes motivasjoner blir borte i hastverket; Mercutio blir en mer utydelig motpol til Romeo, mens Tybalt bare er ekkel. Det unge paret, som i Shakespeares original møtes, forelsker seg hodestups og dør i løpet av bare noen få dager, tvinges også til å skynde seg ytterligere når de erklærer sin kjærlighet for hverandre.

Ensomme Julie

Replikkene Godwin har latt stå får derimot god plass til å skinne gjennom glimrende skuespill, som regissørens nærgående kamera er med på å gjøre mer finstemt. Josh O’Connor, best kjent som Prins Charles i TV-serien The Crown, gjør en god (om enn litt tafatt) Romeo, men det er Jessie Buckleys Julie som stjeler hele filmen. Med nyansert spill får Buckley frem hvor forferdelig alene Julie er mot slutten av stykket, for mens Romeo er bannlyst og vandrer skulende rundt i de tomme scenerommene, er det Julie som er lovet bort til en mann hun ikke elsker, og Julie som på egenhånd må gjennomføre Broder Lorenzos risikable plan.

Et av stykkets mest rørende øyeblikk utspiller seg når hun med sovemiddelet i hånden plutselig blir redd – hva om presten forsøker å lure henne og har gitt henne ekte gift? Hva om hun våkner for tidlig og blir kvalt i Capulets forseglede gravkammer? Hun løper gjennom foreldrenes herskapshus på leting etter trøst, hun vil be Ammen om å være hos henne når hun sovner, men innser at det ikke går. Her tvinger Shakespeare sin unge hovedperson til å bli voksen i løpet av et par replikker. Når Julie til slutt drikker sovemiddelet er det med resten av ensemblet sittende i ring rundt seg – selv i sin egenregisserte død er hun kringsatt av fiender.

Rendyrk det teatrale!

Godwins romantisk dvelende kameraføring fungerer svært godt i denne oppsetningen. Filmmediet muliggjør i tillegg både frampek og tilbakeblikk, og den raske kryssklippingen – Romeo knivstikker Tybalt mens Julie ligger og venter på den nært forestående bryllupsnatten – gjør at parets umulige kjærlighet fremstår enda mer umulig. Der man i originalstykket kanskje kunne øyne et håp for Romeo og Julie, viser denne fortettede versjonen hvor fastlåst situasjonen mellom de to familiene virkelig er – det kan bare ende i tragedie.

Et par ganger faller regissøren for fristelsen til å forenkle den digitale oppsetningen ved bruk av forslitte filmgrep, der språklig interessante scener blir erstattet eller supplert med mer filmatiske sekvenser. Romeo og Julies lengsel etter hverandre kulminerer i en temmelig ordinær sex-scene som fremstår langt mindre intim enn deres første møte, der Shakespeare lar det skjebnebestemte paret kommunisere i delte sonetter. Når Ammen finner Julie tilsynelatende død i sengen blir lyden av skrikene hennes erstattet med musikk, noe som snyter publikum for den eneste scenen i stykket der den språklige eleganser glipper og går i stykker («Oh, woe! Oh, woeful, woeful, woeful day!»)

Det er når Shakespeares mangesidige originaltekst fremføres med filmmediets tilbaketrukne lavmælthet at denne oppsetningen blir virkelig interessant, og Godwin behøver hverken imponerende rekvisitter eller hurtige klipp for å holde på vår oppmerksomhet. Tvert imot får det tomme scenerommet og den intime replikkvekslingen meg til å ønske at regissøren hadde rendyrket de teatrale aspektene ytterligere. National Theatres Romeo & Juliet har uansett blitt en interessant hybrid, som i likhet med sine hovedpersoner forsøker å forene det beste fra to verdener.

Powered by Labrador CMS