Koronapandemien har gjort vondt verre for dansekunstnerne
I en fersk rapport fra Danseinformasjonen og Norske Dansekunstneres kan man lese at dansekunstnernes allerede dårlige arbeids- og inntektsvilkår ble forverret under koronapandemiens første år. Dette er dårlig nytt ikke bare for feltet, men også for samfunnets generelle interesse for kunstformen. Kommentar av Venke Sortland.
Publisert
Sist oppdatert
Danseinformasjonen (DI) og Norske Dansekunstnere (NoDa) la 2. februar frem rapporten de to organisasjonene sammen har initiert og produsert, «Dansekunstneres økonomi og arbeidsvilkår under koronapandemien i 2020». Intensjonen med rapporten har ifølge DI, vært å belyse hvordan pandemien har påvirket dansekunstnerne spesielt, med fokus på konsekvensene nedstenginger og restriksjoner har hatt for feltet, og i hvilken grad de ulike kompensasjonsordningene har greid å bøte på tapte arbeidsmuligheter og inntekter. Videre har det vært et mål med rapporten å kartlegge hvordan det står til med dansekunstneres arbeidssituasjon og økonomi mer generelt. Rapporten, som er basert på data fra dansekunstnere som organisasjonene selv har hentet inn (våren 2021), er et godt og grundig stykke arbeid, men den er samtidig, dessverre, nedslående lesning, da den i stor grad bekrefter mistankene om at pandemien har hatt en negativ effekt på dansekunstnernes liv og virke.
Hvordan slår pandemien ut for dansekunstnerne?
I rapporten underbygges konklusjonen om at dansekunstnernes arbeidsvilkår og økonomi har blitt dårligere under pandemien med en rekke argumenter, og at konsekvensene av å måtte være blant de første samfunnsfeltene som stengte ned, og sannsynligvis blant de siste som får åpne fullt opp igjen, har vært store. For det første kan man lese at rundt 80 % av respondentene melder at de har opplevd å få prosjekter og forestillinger avlyst, mens 74 % har opplevd utsettelser. Og selv om det, som DI og NoDa skriver, er vanskelig å få oversikt over hva dette faktisk har betydd av tapte inntekter, indikerer tallene en gjennomsnittlig inntektstap på rundt 25 %. Derfor er det interessant å lese at flertallet av respondentene i undersøkelsen ikke har søkt på noen av de ulike kompensasjonsordningene. Av de ordningene som flest har søkt stikker kompensasjons-ordningen for selvstendig næringsdrivende (45 % av respond. har søkt), og NAVs dagpengeordning (41 % av respond. har søkt) seg ut. Men at for eksempel krisestipendene fra Statens Kunstnerstipender bare ble søkt av rundt en fjerdedel så mange som i en normal stipendrunde, eksemplifiserer at feltet samlet sett har tilegnet seg lite finansielle støtte i forbindelse med avlysning og flytting av ulike prosjekter, permisjon og andre former for tap av arbeid og inntekt. I følge rapporten har 25 % av respondentene ikke har blitt kompensert i det hele tatt, og rapporten antyder at mange dansekunstnere har tatt ikke-kunstnerisk arbeid for å bøte på inntektstapet.
Videre viser rapporten at rundt 40 % av respondentene har vurdert eller vurderer å slutte i yrket – noe som forøvrig samsvarer med det Magdalene Solli rapporterer i sin kommentarartikkel om arbeids- og levevilkårene til nyutdannede dansekunstnere, i Norsk Shakespearetidsskrift nr. 2-3 2021. Kanskje mest nedslående, men dessverre ikke overraskende, er det å lese at så mange som rundt 80 % av dansekunstnere melder at pandemien har påvirket deres psykiske helse negativt, og at nesten 90 % av respondentene svart at de har opplevd lavere tiltakslyst. Det ser forøvrig ut til at den psykiske belastning kan være knyttet til opplevelsen av å ha, eller rettere: ikke å ha, en fremtid i dansefeltet.
Dansefeltet er et lite felt, noe som, selv med stor oppslutning om spørreundersøkelsen (totalt litt over 200 respondenter i et felt på omtrent 1000 aktive dansekunstnere), gir et relativt lite datagrunnlag for statistiske modeller. Rapporten er i tillegg blitt utformet av to organisasjoner uten samme ressurser og kompetanse når det gjelder innhenting og analyse av data, som for eksempel storaktørene Statistisk sentralbyrå, Telemaksforskning og Rambøll. Det er dermed grunn til å utøve en viss varsomhet i fortolkningen av datamaterialet. Særlig de alarmerende tallene om den psykiske belastningen dansekunstnere opplever, burde nok undersøkes mer inngående, kanskje aller helst gjennom en kvalitativ undersøkelse – da årsakssammenhengene her kan være sammensatte, og nok også bør sees i relasjon til tall fra andre prestasjonsorienterte yrker.
Samtidig har organisasjonene bak rapporten inngående kjenskap til feltet, noe som man kan anta har slått godt ut i relasjon til å formulere relevante spørsmål og engasjere feltet til å delta i undersøkelsen. Det at mange undersjangre, kommuner og alderssegmenter i feltet synes å være representert, selv om hovedvekten synes å være kvinnelige dansekunstnere i 30-årene bosatt i Oslo med sitt virke i samtidsdans-feltet, er et betryggende moment for undersøkelsens pålitelighet. Dette tatt i betraktning, så indikerer rapporten at utviklingen av dansekunstneres arbeidsvilkår og økonomi har blitt forverret under pandemien i 2020 – noe som er viktig som bakgrunnsmateriale i det videre arbeidet med det DI og NoDa passende har betegnet som «gjenoppbygningen av feltet» post-korona. For oss som er aktører i dansefeltet gir undersøkelsen et bilde som utfyller og bekrefter det vi selv har opplevd eller fått høre gjennom kollegaer og samarbeidspartnere – det kan være samlende og kanskje også til en viss trøst å se egen erfaring i en større sammenheng.
En toneangivende statusrapport uavhengig korona-perspektivet
Som DI og NoDa selv kommenterer, er rapportens viktigste og mest tydelige funn imidlertid ikke det som har direkte med koronapandemien å gjøre. I arbeidet med rapporten har det blitt hentet inn tall som på et mer generelt nivå viser hvilke arbeidsvilkår og hvilken økonomi dansekunstnere har, noe som gir mulighet til å underbygge antakelser DI og NoDa har hatt om at dansekunstnere er blant de kunstnerne som (sammen med billedkunstnerne) «svakest økonomi og de laveste kunstneriske inntektene» (s. 2). Dette er forøvrig, ifølge daglig leder av DI Sigrid Ø. Svendal, et moment som ofte forsvinner hvis man ser scenekunstnere som én samlet kategori, fordi «skuespillere generelt har høyere inntekt enn dansekunstnere» (s. 2). På rapportlanseringen bemerket både DI og NoDa at gjennomsnittsinntekten til respondentene i 2020, på 307.100,- brutto, utgjør omtrent halvparten av gjennomsnittsinntekten i Norge (587.700,- i 2020), og at dansekunstnernes gjennomsnittsinntekt dermed, etter skatt, bare ligger omtrent ti tusen kroner over det som er fattigdomsgrensa i Norge. Videre trekkes det frem at dansekunstnere har spesielt sammensatte og komplekse arbeidsforhold; rundt 80 % av respondentene melder at de er helt eller delvis selvstendig næringsdrivende. Til sammen er det i underkant av 15 % som svarer at de primært er ansatt i en offentlig institusjon eller privat virksomhet, noe som gir klare indikasjoner på at fulltidsstillinger er sjelden vare i dansefeltet. Det er også interessant å lese at kun 11 % av respondentene svarer at det har minst 90 % av sin inntekt fra kunstnerisk arbeid, og at svært få av respondentene (4 %) har svart at de har minst 90 % av sin inntekt fra pedagogisk virksomhet. Dette underbygger DI og NoDas argument om at dansekunstnerne, både kunstnerne og pedagogene, har en «lappeteppeøkonomi» - noe som forøvrig stemmer overens med det vi vet om at dansefeltet er et underfinansiert og underinstitusjonalisert kunstfelt. Hvis man sammenstiller dette med rapportens demografiske data, som viser at majoriteten av respondentene har et gjennomsnittlig høyt utdanningsnivå (63 % har en bachelorgrad, 20 % har mastergrad) og i gjennomsnitt 10 års yrkeserfaring, så er det grunn til å tro at dansekunstnernes arbeidsvilkår og økonomi skiller seg markant fra de fleste andre yrkesgrupper.
I relasjon til dette er det interessant at DI og NoDa ser et behov for å presisere at dansekunstnere er «vanlige arbeidere», som betaler skatt og bidrar til samfunnet blant annet med å skape jobber og kjøpe varer og tjenester. Å presisere dette er nok både viktig og riktig i en slik rapport, da samfunnsdebatten de siste to årene ofte har vært mer fokusert mot hvor mye kunstnerne «får» av tilskudd.
Nedadgående utviklingstrend for dansekunstens økosystem
Som Eva Grainger, nestleder i NoDa, trakk frem på lanseringen av rapporten, påvirker og påvirkes de tendensene vi ser i dansefeltet av den generelle kunstinteressen i samfunnet. Og hvis man tenker seg dansefeltet som et økosystem, der utdanningene, støtteordningene, publikumsutvikling, aktivitet i feltet og så videre står i et avhengighetsforhold til hverandre, så er det ikke vanskelig å se for seg at den kunstinteressen som man kunne oppleve at var i en gradvis, om enn moderat, positiv utvikling før pandemien, nå er på vei i feil retning. Hva som skal til for å stoppe dette er et komplekst spørsmål, og det er nok dessverre noe alle som er en del av dansefeltet må forholde seg aktivt til i tiden fremover. Og om denne utviklingstrenden virkelig skal snus, må det nok i tillegg fattes livgivende vedtak på politisk nivå. Her er det riktignok, i følge Svendal, positive signaler fra politisk hold, blant annet i forhold til videre utvikling av infrastruktur for dansefeltet – en infrastruktur som kan bidra til tryggere og mer stabile arbeidsmuligheter for flere.
Rapporten fokuserer på det norske dansekunstfeltet, og sier derfor ingenting om arbeidsvilkårene og økonomien til dansekunstnere i andre land. Men det er ikke vanskelig å tenke seg at norske dansekunstnere tross alt har hatt bedre vilkår enn de fleste av sine utenlandske kollegaer under pandemien. Dette vil imidlertid, om ikke akkurat nå, så over tid, nødvendigvis påvirke det norske dansefeltet hvis økosystem ikke stopper ved landegrensene, men også er vevd tett sammen med internasjonale nettverk, utdanninger, spillesteder, enkeltkunstnere og støtteordninger. At denne innvirkningen vil være negativ, i hvert fall i noen år fremover, er det ikke vanskelig å forestille seg, og rapporten indikerer allerede at mange dansekunstere har opplevd å få sine internasjonale prosjekter og forestillinger avlyst eller utsatt. Det å gå i dybden på hvordan koronapandemien har påvirket relasjonen mellom det norske og internasjonale dansekunstfeltet kan kanskje være et relevant fokus for den neste rapporten DI og NoDa går sammen om å skrive – for man får håpe at den aktuelle rapporten bare er den første i en lengre serie.
Lenke til rapporten:
(Publisert 06.02.2022)
Venke Sortland er fagkonsulent på dans i Norsk Shakespearetidsskrift
