Kontroll av det uregjerlige

KI er utvilsomt et brennhett tema. At teknologien har makt over livene våre, er vel noe alle er enige om – og den siste tiden har bevisstheten om KIs nøkkelrolle i overvåking av innbyggere, påvirkning på demokratiet, rasering av naturressurser og stadig mer kynisk krigføring blitt særlig angstframkallende.

I Kallocain på Nationaltheatret fortsetter De Utvalgte på sett og vis utforskingen fra aka Macbeth på Teater Innlandet i 2023: Det menneskelige mot teknologien. Kontroll over språket opp mot frigjørende babbel. Kunst. Framtidsvisjoner. Telepati. Kjærlighet. Vold.

Men der aka Macbeth kontrasterte det kjølige, cerebrale, teknologiske opp mot kjøtt og kropp og det rene vannvidd, opplever jeg det kallocainske universet på Nationaltheatret gjennomgående kjølig og dystopisk.

Lojalitet

De Utvalgte har altså tatt utgangspunkt i Karin Boyes roman Kallocain fra 1940, som skildrer en framtidsvisjon lagt til år 2000. I den totalitære Verdensstaten er borgerne (kalt «menneskesoldater») ekstremt ufri: Alle overvåkes konstant, alle underordner seg staten, å ha et privatliv oppleves som mistenkelig. Barna i fortellingen overtas av staten fra sju års alder, får militær utdannelse og læres opp til absolutt lojalitet.

Spranget er altså ikke så langt til dagens overvåkingssamfunn, der for eksempel ansiktsgjenkjenning brukes kombinert med KI for å straffe folk. Ikke bare for å gjøre noe ulovlig, men også for å ytre seg «ulovlig».

Kjemikeren Leo Kall er hovedperson og fører ordet i Kallocain. Han jobber for Verdensstaten med å utvikle midler som kan øke kontrollen over innbyggerne ytterligere – og nå har han funnet opp noe som ligner alkohol (som er forbudt i Verdensstaten): Sannhetsserumet kallocain kan la staten overvåke også menneskenes indre tankeverden og følelser, ikke bare det de sier og gjør. Når serumet tas i bruk, får det uante konsekvenser, ikke minst for Leo selv.

Retro-futuristisk

På Nationaltheatret har De Utvalgte flyttet fortellingen ytterligere fram. Året er 2040, og en gruppe mennesker er sendt til en NASA-romstasjon i bane rundt jorda. Ifølge programteksten har en elite av tech-oligarker på jorda kolonialisering av rommet som mål (hallo, Elon Musk!). Nå skal de finne ut hva slags mennesker som passer til å befolke nye sivilisasjoner i et multiplanetarisk imperium.

Visuelt oppleves denne framtidsvisjonen liksom retro-futuristisk: Veggene på scenen er hvite, gulvet er blankt, stolene er minimalistisk utskårne i plast, og hele bakveggen er dekket av et stort observasjonsvindu. Tenk 2001: En romodyssé eller flere andre romstasjons-skildringer fra filmens verden. I tillegg projiseres det video i observasjonsvinduet av borgerne når de er i sine egne private rom under scenegulvet – som for å understreke den allestedsnærværende overvåkingen

Menneskesoldatene er i tråd med Boyes beskrivelse kledd i like, hvite uniformer, uavhengig av kjønn – som de klassiske hvite marineuniformene fra filmer som An officer and a Gentleman eller Top Gun. Alle opptrer korrekt, kontrollert, på rekke, adlydende de overordnede. Et overvåket samleie mellom Leo (Ole Johan Skjelbred) og kona Linda (Selome Emnetu) gjennomføres nøkternt, ikke-lidenskapelig, som på kommando: Linda har på headset og ser vekk under akten. Mens Leo ser mot kamera og framfører en kort monolog til oss om sin usikkerhet i forholdet til Linda.

Det hele oppleves dermed korrekt sterilt. Samtidig oppleves blikkene rettet mot oss som intime betroelser.

Kniv

For oppi det kontrollerte klarer så klart De Utvalgte å smette inn noe menneskelig: Vi får bli med Torbjørn Davidsen som medsoldaten Togo helt inn på do. De supertrente Nationaltheatret-skuespillerne framfører teksten stotrete, nølende og lavmælt. Når medsoldatene lar seg avhøre i kallocain-rus, mister de det helt, og forteller så snørr og tårer renner om savnet etter nærhet og fellesskap fra livet før de ble sendt til romstasjonen.

Påvirket av kallocainet avslører de også at det finnes en utbrytergruppe, en hemmelig allianse mellom noen av soldatene, som samles ulovlig. For eksempel til underlige ritualer, som at en sitter med en kniv i hånden ved siden av en seng der en annen later som hen sover:

«Med kniven har du overgitt deg til den andres makt, og det skjer deg ingenting... Du, ja, du kan ikke vite hva som skjer i neste øyeblikk. Det bringer deg nærmere til en oppfatning av døden.»

Kallocain er av mange omtalt som en psykoanalytisk roman, og slike scener er med på å understreke det uregjerlige i menneskesinnet og behovet for å være uforbeholdent, sårbart nære andre mennesker. På et tidspunkt tvinger Leo serumet inn i kona Linda (Emnetu), og hun innrømmer hvor mye hun savner barna. Det er et av de største vendepunktene i romanen – og blir også en emosjonelt ladet scene på Nationaltheatret – når hun sier: «Du er redd, og jeg er redd, og alle er redde».

Frigjørende babbel

I en annen scene blir vi ledet gjennom en gruppeterapi-session, som på presist (og vittig!) vis klarer både å si noe om menneskers behov for anerkjennelse, hvor fåfengt det er å søke det hos svada-samtaleroboter, før man til slutt blir overbevist om det frigjørende i babbel.

Seinere utdyper dette babelske gjennom at alle soldatene omformes til en slags Nerdrum-disipler: I lange kjortler og uregjerlige parykker sitter de og tegner på krittavler, mens Davidsen holder et langt kunsthistorieforedrag med utgangspunkt i Velázquez’ maleri «Las Meninas», som snart går over i en lang høyttenkning om symbolikken i speil. Alt mens de andre soldatene snakker til hverandre på forskjellige språk, og Togo oversetter.

Snart projiseres alle tegningene til soldatene på gulvet, slik at de alle blir badet i lyset av dem. Scenen sier nok noe om menneskelig skaperkraft, og kanskje om ny teknologi som hinder eller forløsning for dette. Jeg klarer bare ikke helt få tak på det. Men slik det ofte er med De Utvalgtes forestillinger skaper de så uutgrunnelige scener at de fortsetter å virke i meg i år etterpå – så kanskje faller noe på plass etter hvert.

.

Slow motion

Men sluttscenen er jeg usikker på om i det hele tatt kommer til å falle på plass for min del. Her ikler alle skuespillerne seg romhjelmer laget av papp og beveger seg rundt på scenen i slow motion, i noe som virker som en evighet.

De mister meg. Jeg skjønner ikke hva dette skal representere, annet enn at det tydelig er noe gravalvorlig som utspiller seg. Slow-motion-handlingene deres virker umotiverte, der de flytter rundt på sceneelementer, og gang på gang faller sakte til bakken i seige dødskramper. Alt understreket av blinkende, glitrende lyspunkter og dramatisk, repeterende filmmusikk. Det hjelper heller ikke at det hele topper seg med gjentakende primalskrik fra en av skuespillerne.

Vi lever jo i gravalvorlige tider. Trenger vi da egentlig en bekreftelse av dystopien?