Kontraster i Avignon

Antigone in the Amazon spilles på et moderne teater i Vedene utenfor Avignon. Scenen er fylt med jord og sand. På venstre side sitter en brasiliansk musiker på en høyttaler og spiller rolig på en gitar. Ved siden av ham er det slaginstrument og et keyboard. På høyre side står det et bord med rosa duk, et par vannflasker og noen pappkrus. Vi kan se et klesstativ der det henger jakker, kjoler og bukser. Skuespillerne beveger seg frem og tilbake over scenen, og noen leser fra et manifest vi får utdelt før forestillingen, «the declaration of 13 May», som fungerer som innledning til det forestillingen skal handle om: de jordløses kamp mot brasiliansk og internasjonal kapitalisme og maktmisbruk.

Massakre

Det er fire aktører på scenen, to av dem fra Brasil, musikeren Pablo Casella og skuespilleren Frederico Araujo, og to skuespillere fra Belgia. Dialogen er på portugisisk og flamsk, enkelte tekster og sanger på engelsk. Premissene legges allerede fra start når en av skuespillerne, Arne De Tremerie, forklarer tematikken i Antigone og oppbyggingen av forestillingen i den brasilianske byen Pará. Selv spiller han Kreons sønn og Antigones kjæreste, Haimon. Antigone gestaltes av en representant for urfolket i Amazonas, Kay Sara, som aktivt kjemper for naturvern og urfolks rettigheter. Men hverken hun eller koret, som består av aktivister, er til stede på scenen i Vedene, de opptrer på video via tre store vertikale skjermer. Handlingen bølger frem og tilbake mellom Thebe og Pará, mellom Sofokles’ Antigone og de jordløses kamp, der krigen mellom Ødipus’ to sønner, står som parallell til massakren i Eldorado dos Carajás i 1996, der det brasilianske politiet og militæret drepte 19 medlemmer av MST, etter at de hadde blokkert en riksvei. De flamske skuespillerne kler på seg politiuniformer og skuddsikre vester, og gjør en re-enactment av hendelsen, mens massakren blir gjenspilt i større skala på video samtidig. Volden vi blir vitne til både på scenen og på videoen er sjokkerende virkelighetsnær.

Bolsanoro og Kay Sara

Arne De Tremerie sier på begynnelsen at Antigone egentlig er en ganske enkel historie. Det er i alle fall enkelt for oss tilskuere å forstå den logiske tråden mellom Antigones kamp for å begrave sin døde bror og urbefolkningen og MST sin kamp mot en allmektig stat som utnytter, dreper, ødelegger naturen og jager folk fra deres egne landområder. Bolsanoro ligger som en skygge over handlingen, blant annet med uttalelser som at staten krever en sterk hånd. Kay Sara som Antigone er et sterkt symbol for all kamp mot urettferdighet og overmakt. Dessverre får vi ikke sett altfor mye til henne, og selv om videoklippene der hun er med er sterke, blir hun for meg redusert nettopp til et symbol, på grensen av noe som ligger utenpå selve forestillingen. Og det er her jeg tenker at denne formen for teater balanserer på en tynn line mellom alt som vises, forklares og oppsummeres, og den teatrale opplevelsen der og da.

Dette er den siste i en rekke av tre forestillinger der Milo Rau benytter antikke drama for å sette søkelys på samtidige problemstillinger (Oreste in Mosul og The New Gospel), og en samlet fransk presse gir Antigone in the Amazon strålende kritikker. De trekker frem en vellykket fornying av et sterkt og bevisst politisk teater.

Teateret er dødt. Lenge leve teateret!

 «Det er ikke noe mer enn dette. Bare meg. Ingen vitser. Bare meg, og denne virtual reality-skjermen.» Slik begynner Tim Crouch, alene på scenen med en VR-skjerm, et mikrofonstativ og en barkrakk.

I Truth’s a dog – Must to kennel (sannhet er ei tispe – bør sendes på kennel), spiller Tim Crouch narren i Kong Lear, men det er en narr som velger å forlate stykket før det er ferdig. Ikke bare fordi han ikke har noe mer å si, men fordi han ikke orker mer. På den andre siden har vi Crouch som kommenterer publikum i salen, eller forteller historier fra sin egen oppvekst. Et gjennomgående symbol er narren, klovnen, det eller den underholdende. Tim Crouch hevder at teateret er dødt, og at skjermene har tatt over. «Det å gå i teater i dag, er som om å bevare sine døde foreldre i fryseren for å fortsette å innkassere pensjonen.» Men det paradoksale er jo at Tim Crouch gjør oss bevisste på at teateret lever, og at hver gang han går inn i rollen som narren, så får han oss med. Alene, med fullt lys i salen, lar han oss oppleve at Gloucester står på kanten av klippene ved Dover, eller i alle fall at han tror han står på kanten av klippene i Dover. Det er imponerende hvor enkelt og lett han bygger opp en scene inspirert av Kong Lear, for så å henvende seg til publikum for å fortsette en pingvin-vits han begynte på 10 minutter tidligere. Tim Crouch snakker om å «se med ørene», i en forestilling som engasjerer i tillegg til at skuespillerprestasjonen er unik. Han dissekerer, kommenterer, går i clinch, men er aldri moraliserende eller likegyldig.

Visuelt fyrverkeri fra The Krumple

Fritt inspirert av den grafiske romanen Here av Richard McGuire (som for øvrig er på vei til å bli film med Tom Hanks i en av hovedrollene), er Déjà en teatral reise over millioner av år, der protagonistene er tiden og et rom med en peis. Fortellingen beveger seg uanstrengt fra det ene årstallet til det andre uten en klar logisk retning. Men etter hvert synliggjøres flere parallelle historier, alle knyttet til dette ene huset, dette ene rommet. Déjà forteller om forgjengelighet, om tiden som går, men mest av alt hva det betyr å være menneske.

 Slapstick, dans og magi

Når forestillingen begynner, er det fem skuespillere på scenen, kledd i svarte trikoter. En stor lydkonsoll med platespiller rulles inn. En av skuespillerne setter på en plate som legger en lydkulisse. En annen skuespiller stiller seg midt på scenen og kler på seg en dress med innsydd mage. Han hoster, og det er en gammel, gråhåret mann som står der. Andre skuespillere setter fra seg rektangulære lystavler med årstall: 2005, 1975, 1957…Litt etter litt fylles scenen med forskjellige scenografiske elementer på hjul. En lampe faller ned fra taket, en peis bygges i bakkant, et vindu på venstre side, med en sofa foran, et tegnebord. Med imponerende oppfinnsomhet bruker The Krumple de scenografiske elementene som en integrert del av stykket. På noen få sekunder blir rommet forandret fra 2005 til 1891, fra 1957 til 1985. Forestillingen veksler mellom poetiske og følelsesladete scener til slapstick og komedie. Det er en påtakelig nerve og spenning i handlingen, som forsterkes av de stadige skiftene. Skuespillerne i The Krumple, som møtte hverandre på teaterskolen Jacques Lecoq i Paris, har et mangesidig scenisk uttrykk der de bruker mime, marionetter, dans og magi for å skape et fullstendig univers, selv om alt foregår i ett eneste rom. The Krumple viser hvor godt de behersker det fysiske uttrykket i en lydsynkronisert scene der vi ser et ektepar fra 60-tallet, og der bevegelser og lyd hakkes opp i stakkato med klare referanser til filmkunstneren Martin Arnold. Gjennom en tilsynelatende banal scene, oppnår de å formidle noe komplekst om utvikling, om tidligere og samtidige problemstillinger. Jeg oppfatter Déjà som en total og flott teateropplevelse der tilskueren blir invitert til å reflektere over menneskets forgjengelighet og samfunnet vi lever i.

Se også intervju med Yngvil Aspeli om forestillingen Dracula – Lucy’s Dream, som ble spilt på den norske paviljongen i Avignon 2023. https://shakespearetidsskrift.no/2023/08/den-norske-paviljongen-i-avignon-2023-et-mote-med-yngvild-aspeli

Billedtekster:

1

Antigone in the Amazon, regi: Milo Rau. L’autre acène du Grand Avignon. Foto: Christophe Raynaud de Lage

2

Truth’s a dog – Must to kennel, av og med Tim Crouch. Chapelle des Pénitens Blancs. Foto: Christophe Raynaud de Lage