Komedien «Markens grøde»

De sentrale elementene fra romanen er med i forestillingen. Isak vandrer fram til en plass i ødemarken og bygger seg en gård, og får

MARKENS GRØDE

av Verk produksjoner

Basert på Knut Hamsuns roman (1917)

Regi og dramatisering: Fredrik Hannestad

Dramatisering: Saila Hyttinen

Scenografi, kostymer og lysdesign: Jakob Oredsson og Signe Becker

Musikk og lyddesign: Per Platou

Dramaturg: Per Ananiassen

Premiere på Trøndelag Teater, 24. september, 2022

kvinnfolkhjelp i Inger. Hun har hareskår og han er ikke pen. Begge er enkle og tagale mennesker. I hovedsak følger forestillingen romanens kronologi, men starter andre delen når Inger kommer tilbake fra tukthuset. Her kommer også vendingen i sceneversjonen, som gir tyngde til forestillingen og bærer en kritikk av Hamsuns anliggender.

Et samarbeidsprosjekt

Verk produksjoner har siden 1998 gjort et trettitalls forestillinger, i samarbeid med mange ulike scenekunstnere, og der to av grunnleggerne, Saila Hyttinen og Fredrik Hannestad, er med på det kunstneriske laget i Trondheim. Markens grøde er et bestillingsverk fra Trøndelag Teater, med ønske om samarbeide med «et av landets mest markante frie scenekunstkompani», som de selv beskriver det. Verk produksjoner har tidligere gjestet teatret med Stalker og Det eviga leendet.

Til markeringen av Hamsuns 150-årsdag i 2009, erklærte daværende teatersjef Otto Homlung Trøndelag teater som Hamsun-fri sone. Men nå i 2022 spilles Markens grøde, åtti år etter at teatersjef og skuespiller Henry Gleditsch ble arrestert og henrettet på ordre fra rikskommisær Josef Terboven. På en uke skal både nazisten og antinazisten få oppmerksomhet: På Trøndelag Teater den 1. oktober, avholdes Gleditsch-konferansen om kunstnerisk ytringsfrihet.

Bruket i marken

Store tekstiler med abstrakte motiver henger fra tak til gulv rundt scenekassen og ligger på skrågulvet mot salen. En stor gjennomsiktig skjerm henger fra taket inne på scenen. Lysdiodene på skjermen viser skiftende rorschach-bilder, og skal kanskje gi oss et innblikk i det ubevisste sjelslivet til skikkelsene? Forestillingen starter med et sitat fra Paa gjengrodde stier, der Hamsun sier om mennesket, at «Du er hverken god eller ond, du er blit til uten et tænkt Maal. Du kommer fra Taaken og gaar tilbake til Taaken igjen, saa hjertelig ufuldkommen er du.» Som Rousseau hyller Hamsun det amoralske naturmenneske, upåvirket av det unaturlige, kultur og sivilisasjon.

Innledningsvis sitter fem skuespillere på hver sin vedkubbe. En begynner å sitere første setning i første avsnitt av romanen, den andre den neste, til fire av dem resiterer de fire første setningene samtidig. Den femte skuespilleren med den femte setningen, den med noen nedlatende ord om samer, blir uttalt, men ikke gjentatt.

Alle har på trange fløyelsbukser med gullbroderier og skinnende topper. Kostymene står sånn sett i kontrast til fortellingen om det harde bondelivet. Isak er tung og sterk, og har et løsskjegg fra haken til knærne. Inger er som Isak, hun sier lite og har vanskelig for å finne ord. De tre øvrige skuespillerne gjør alle de andre rollene. Spillestilen er overdreven og komisk, som i en farse. Sminken er markert og tydelig, som i stumfilmer (romanen ble filmatisert i 1921).

Første og andre del

Isak og Inger bygger gården, det kommer barn, Eleseus og Sivert, og flere dyr. Oline lusker og lurer rundt dem, lensmann Geissler stormer inn på gården, mister jobben sin, får den tilbake igjen, og kjøper og selger land og fjell med Isak. Os-Anders kommer innhyllet i tåke og viser Inger en hare. Kvinner som ser en hare under graviditeten, får barn med hareskår, tenker Inger. Så det tredje barnet dreper hun ved fødselen, for det hadde hareskår. Hun ville ikke at den lille skulle få en oppvekst og et liv som henne. For dette får hun åtte års fengsel. Haren blir en gjennomgangsfigur i forestillingen, som en silhuett eller frontalt, bak eller foran på scenen. Kanskje som en påminnelse om at naturen er der uansett? Eller at naturen forteller historier?

I andre del kommer Inger tilbake fra fengslet. Nå er hun både utdannet, dannet, påvirket av byen og nye tanker. Hun har fått sydd igjen hareskåret og er blitt ettertraktet, hun danser og hun stiller spørsmål om sin plass på gården og Isak. Isak kjenner henne ikke igjen. Inger snakker varmt om teatret som tar sin form fra livet selv, og hun tar opp kvinners posisjon under mannfolklovene: «Hvorfor skulle det være straff for å drepe barn, ja til og med sunne barn, til og med velskapte barn? De var ikke annet enn kjøttklumper.» Gjennom Inger motgår dramatiseringen Hamsun, som både foraktet teater og ønsket dødsstraff for barnedrap.

Det moderne

Andre del begynner med «Because» av Beatles. Bildene på skjermen er nå av utskårne profiler og elementer, gjort med mål og vilje. Marken møter det moderne. Industrialiseringen har kommet til gården med maskiner, den har gravd ut og utarmet fjellet, og telegrafen har ført storsamfunnet nærmere. Den moderne kulturen bringer med seg dans og teknologi, utferdstrang og naturødeleggelser. Tekstilene som i første del lignet naturen, blir dratt ned fra veggene og løftet av skuespillerne over publikum mellom balkongen og scenen. Et bilde på forholdet mellom natur og kultur? At også vår moderne kultur trenger å leve med naturen? Moderniteten i forestillingen framstilles ikke med Hamsuns moralske forakt for den, snarere tvert imot. Inger har fått talens bruk og ord til å tale med, og Eleseus vil finne seg selv og dra til Amerika: Verden er vid.

Beacuse the world is round – It turns me on

Scenografien er høyreist som naturen, mens kostymene er like lekne som spillet. Lys og lyd pulserer gjennom Markens grøde og gir de mange hendelsene sine særpreg. Regien skifter mellom (delvis improviserte?) replikkvekslinger, overdrevet spill på den ene siden, og langsomt koreograferte hendelser på den andre. Nær sagt en løs og stram regi på en gang. I all leken og komikken, oppstår det likevel et mørke og et stille alvor rundt barnedrapet.

Håkon Mathias Vassvik og Madalena Sousa Helly-Hansen spiller Isak og Inger med stort nærvær og utstråling, og holder skikkelsene levende for oss gjennom hele forestillingen. Og det uten forkleinelse til Marianne Meløy, Isak Holmen Sørensen og Marina Popović, som har jobben med å gjøre alle de andre rollene. Det er et tett og godt ensemblespill vi er vitne til.

Because the wind is high – it blows my mind

Avslutningsvis må jeg kommentere dramatiseringen av romanen. Ofte blir dramatiseringer preget av å få romanens fleste hendelser og utvikling med på scenen. Personene i romanen skal representeres mest mulig autentisk, nær sagt ufordøyd. Og når kuttene må gjøres, kan resultatet bli både springende og usammenhengende.

Saila Hyttinen og Fredrik Hannestad virker som først å ha gått løs på de mange temaene i romanen, for så å hente elementene de trenger fra teksten. De har bygget sceneteksten mer som en kommentar til romanen, enn en framstilling av den, eller som en samtale heller enn en sporadisk avskrift. Slik har de skapt en gjennomtenkt og sammenhengende struktur i sin sceneversjon. Og sammen med resten av ensemblet er Markens grøde på Trøndelag Teater blitt en medrivende og god forestilling.

(Publisert 27.09.2022)