Klubb Hjem

Et geografisk mønster laget av snor skaper et lavhengende tak over scenegulvet der Rina

Spiti: the house of us

Koreografi og konsept: Ludvig Daae

Av og med: Marcus Baldemar, Ludvig Daae, Linnéa Martinsson, Amie Mbye, Rina Rosenqvist

Komponist: Linnéa Martinsson

Scenografikonsept: Tove Berglund og Ludvig Daae

Lys: Ludvig Daae og Björn Kuajara

Kostyme: Ludvig Daae i samarbeid med utøverne

Gulvteppe: Chrisander Brun

Bærum kulturhus, premiere 22. september 2023

Rosenqvist og Marcus Baldemar har dannet en menneskeknute. Rosenqvist ønsker oss velkommen med vennlige instrukser. De anstrenger seg for å holde kroppene sine sammenflettet mens publikum inntar plassene sine langs tre kanter av scenerommet. Når alle har funnet seg til rette, kan de endelig krabbe seg bort.

Den godlynte starten på Spiti: The House of Us setter tonen for forestillingen. Marcus Baldemar, Ludvig Daae, Linnéa Martinsson, Amie Mbye og Rina Rosenqvist har utstråling og skaper et kult, konsentrert og samtidig avslappet fysisk uttrykk som inviterer til observasjon. Forestillingen glir forbi i en jevn flyt. De forskjellige scenene kommer og går, markert av endringer i musikk og lydbilde som spenner mellom det organiske og stemmebaserte og noe mer elektronisk bearbeidet og pulserende, og ved at utøverne avløser hverandre med initiativ.

Fra tid til annen infiltreres bevegelsene av en insisterende sensuell energi som vender den ellers lune stemningen i retning av noe litt mer saftig og spenningsfylt. Det første glimtet av denne muligheten kommer tidlig i forløpet når Amie Mbye inntar scenen. De ørsmå isolerte bevegelsene som rolig og kontrollert bølger gjennom hofter og overkropp skjerper oppmerksomheten. En lignende form for dempet beherskelse legger seg i rommet når utøver og komponist Linnéa Martinsson begynner å synge lavt. Senere, når danserne faller inn i synkrone bevegelser med en seig energi, oppstår en slags implisitt fortrolighet slik som den eksisterer mellom nære venner. Kanskje er de hjemme i stuen, kanskje på dansegulvet på en fest eller klubb. Små uventede brudd kommer når dansere bryter ut av fellesskapet og vikler seg med større kraft inn i intense duoer langs gulvet eller bærer fellesskapets energi videre i egne bevegelser.

Stikkord og assosiasjonsrekker

Det er lett å identifisere takkonstruksjonens assosiasjon til hjemlige klessnor og koble det videre til de broderte tekstilene som vi vet at skal introduseres før eller siden. Samarbeidet med husflidslag og andre som mestrer broderi er varslet av programteksten. De florlette, gjennomsiktige tekstilene med delikate og fargesterke broderier som skal være tolkninger av hjem, utgjør blikkfang når de endelig hentes frem.

Utøverne fester de broderte stoffene på snorene. De lager avlukker, små «hjem», som omslutter dem en kort stund inntil noen bryter ut og kanskje vender tilbake, før de gjennomsiktige husveggene demonteres og forvandles gjennom barnlig lek og forflytninger, og prosessen starter på nytt.

Kostymene er basert på arbeidsplagg, for eksempel en snekkers praktiske bekleding og refleksvester, som bæres med en personlig vri og understreker at vi har med normbrytende identiteter og livsmønstre å gjøre. En trusekant er synlig her, halvparten av et bryst der. En glinsende bart i gullfarge er paret med metallisk øyenskygge. En naken rumpe, et glimt av uvanlig brysthår. Klesklyper, som brukes til å henge opp broderiene, bæres som ukonvensjonelle piercinger.

Budskapet synes å være at det som er «hjemme», er en omskiftelig størrelse og kan være like mangefasettert som menneskene og fellesskapene som skaper det. Det som i utgangspunktet virker som en banal innsikt, verken undersøkes i dybden eller settes i perspektiv. Det fremvises på forskjellige måter, men selve temaet står på stedet hvil. Med innføringen av tekstilene får jeg følelsen av at det kunstneriske materialet nærmest deles i to, som om vi kommer til et veiskille som forestillingen ikke riktig finner ut av.

Styrken til Spiti finnes i bevegelse og koreografi snarere enn hva forestillingen angivelig har å si om hva som utgjør et hjem. De broderte tekstilene skaper en fin, anvendelig og estetisk scenografi, særlig når de lyssettes nennsomt, men jeg er mindre sikker på hvor meningsbærende de kan sies å være. Her er noe uforløst. Broderienes finmaskede letthet står i kontrast til de mørkere fargene og mer insisterende mønstrene som preger gulvteppet som også introduseres et stykke ut i forestillingen. Enda en antydning til den hjemlige sfæren uten at det tar oss videre.

Våge å velge vekk

Når tilfeldighetene har seg slik at jeg relativt nylig har sett andre forestillinger som tangerer lignende tematiske interesser og estetiske valg, står de uforløste sidene ved Spiti tydeligere frem. Det er ikke uvanlig at enkelte tematikker, metoder og estetiske trekk sirkulerer i et kunstfelt og siver inn i forskjellige forestillinger og kunstnerskap. Denne produksjonen skal ikke lastes for det. Spørsmålet er hva kunstnerne vil når de først beveger seg i disse banene.

I tilfellet Spiti tar jeg meg i å lure på hva koreografen Ludvig Daae og de medvirkende kunstnerne kunne ha fått til om de hadde lagt fra seg forpliktelsen til en ytre tematikk og heller gått dypere inn i mulighetene som ligger i de koreografiske ideene. Gjennomgående var det der bevegelsesmaterialet fikk utvikle seg uavhengig av å skulle peke på noe mer, at jeg opplevde å bli nysgjerrig på hva forestillingen kunne bli. Jeg skal passe meg for å ønske en annen produksjon enn den de har laget, men Spiti innehar ansatser som med en dristigere prioritering kunne gitt grobunn for en spissere kunstnerisk undersøkelse.

*

Broderiene i forestillingen er laget av medlemmer fra Bærum og Nesbyen husflidslag, samt Erika Hansson, Ann-Sofi Näslund, Maria West, Tove Gullrikson, Helena Lagerqvist Kouljiok, Eva Forsgren, Annika Frank, Carmen Valer Blanco, Liza Nordenström, Elmer Eriksson, Mai Lundell, Pernilla Björnberg, Marie Louise Nilsson, Maria Roos, Annika Ferm Adevall, Margareta Stoor, Maud Jonsson, Irene Johnson, Linnea Trudevall og Sara Söderlund

(Publisert 26.09.2023)