Kjøtt- og boligmarkedet

Kvelden på Centralteatrets teaterkjeller oscillerer mellom sex som kritikk og lystfull overskridelse av selvpålagte grenser. To «bimboer», slik jentene kaller seg, er på boligjakt; en alenemor forteller om tidsklemma og pengemangel; abort og paven spiller også en rolle: denne crazy sanseoverflods-performancen inneholder flere fortellinger. «Bimbo»historien tar mest plass. De to jentene flytter inn i en «hyblifisert» leilighet. Husleien er for høy, utleieren kynisk, boligen for liten. En tynn skillevegg deler vinduet i to, «bimboene» må samarbeide om å åpne og lukke det. Da bruker de rommene sine som walk-in-closets og sover heller sammen i stua med all den galskapen det innebærer. Kontrapunktet er en saklig voice-over: stemmen til Ibrahim Fazlic doserer på trøndersk om kvinnekroppen, boligkjøp som den største økonomien i verden, om investeringsobjekter, inklusive meglerfloskler som «potensial». Scenografien består av fløyels-tekstiler og myke broderier i pastellfarger: et jenterom? Eller et undervannscenario, (bolig-)haienes verden? Latex-installasjoner som ligner konkylier passer godt inn, som «huset man må bære». Det er ellers lite direkte bolig-symbolikk. For slett ikke å snakke om eiendomsmarkeds-realisme med meglere i blå chinos og jenter i et behagelig, men pent antrekk, som vil gjøre et godt inntrykk på utleiere. Her får tematikken et hyperseksualisert uttrykk. Hvorfor det er slik, er nøtten man må knekke.

Sex som ideologikritikk

«Bimbo»-jentene performer i lyse hotpants og i bh-er som bare dekker brystvortene. De lap-danser på tilskuerne, forteller dem om penis-drømmer, gnir kroppene mot hverandre eller poserer «bimbo»-sexy på en catwalk som deler publikum i to. Alenemoren, som Frida Vige Helle spiller uten å skifte kostyme, twerker på catwalken og stønner fortellinger inn i mikrofonen om den fattigslige hverdagen med barnet, om for små gummistøvler som må skiftes ut... Hva er motivasjonen for seksualiseringen? Det skal neppe forstås dit at alenemoren jobber på en strippebar eller at jentene har konstant sex med hverandre, seg selv, eller en tredjepart, representert av publikum. Jo mindre aktørene illustrerer historien de fremfører, desto mer blir dette en kritisk kommentar. For den tyske filosofen Rahel Jaggi er ideologi et samtidig sant og falskt narrativ som tilslører maktforhold. Det sanne får oss til å ignorere det falske, og tilslører utbytting. Det seksuelle i forestillingen minner oss om utnyttelsen. Når vi hører alenemorens monolog om hverdagen sin – som i seg selv kan virke heroisk – og hun samtidig twerker, kommer problemet som ordene mer tilslører enn avslører, frem: å være en fattig alenemor er prostitusjon? Og hvorfor kombineres det hyperseksualiserte og boligjakten (i seg selv et symbol på Norge, der «eier eller leier du?» ofte er det første spørsmålet på fest)? Oscar Wilde sa: «Alt i verden handler om sex – unntatt sex. Sex handler om makt.» I den forstand kan det seksuelle her være et utrykk for seksualiserte forventninger i samfunnets (økonomiske) makthierarki som unge mennesker kanskje blir konfrontert med på boligmarkedet for første gang, der de i tillegg ofte står nederst på den kapitalistiske rangstigen. Når den ene «bimboen» bruker uttrykk som «det er bare et spørsmål om mindset» og blir rævpult av den andre, som nå er ikledd hai-maske, blir også det avslørt som ideologi, á la: Ja, man kan forandre mye når man ser annerledes på ting – men faktum er at bolighaienes gevinst går på bekostning av leietakerne.

Pave-performance

I dette teatrale universet der form og innhold ikke kan leses 1:1, men heller 1=2 eller 3, altså indirekte og ideologikritisk, er det logisk at det som mest åpenlyst ser ut som kritikk slett ikke er kritisk ment. Som i følgende scene: En av «bimboene» er gravid (Nami Kitagawa Aam). Hun blir redd for hvor dyrt det er å ha baby, ja «nærmere 1 million i året». Aborten igangsettes som en «pave-performance», der den andre jenta gestikulerer kors-bevegelser og begynner å snakke om «Sancte Spiritus, et Domine». Å lese dette som en kritikk av kristne tabuer og abortforbud, er ikke bare feil, fordi det virker irrelevant i en norsk kontekst (selv om det finnes kristen abort-motstand, så uttrykkes den i lite grad fra katolsk hold, men mer fra et KrF- eller indremisjons-ståsted, og de har nok ikke så reell makt at det kunne blitt et problem for jentene). Pavemonologen går over i en rave-sekvens, med raske, tunge beats og klubb-lys, samtidig med at kirkelatinen blir til lyrics, med ordet «diabolus» i sentrum. Den latinske djevel-eksessen midt i den supernorske, trauste boligtematikken er overraskende. En klassisk tabuiseringsinstans, katolisismen, gjen-introduseres lekende. Slik kan overskridelsen, som nakenhet og abort ville vært for det katolske, oppleves. Man konstruerer en grense, som i virkeligheten ikke lenger eksisterer og feirer en transgresjon på liksom. Eskapadene, der «bimboene» gir publikum kjærlighetserklæringer, kysser dem, og kaster bh-ene, er også et stort party. Tilskuere ler seg skakke og nyter, eller morer seg over flørtingen. Jeg er den kjedelige Adorno-typen: hypersexen fungerer for meg kun som ideologikritikk. (jmf. den pripne reaksjonen fra 68-opprørets store ideologikritiker, da tre studenter kastet bh-ene sine og prøvde å kysse ham under forelesningen hans, som han så forlot uten kommentar med professorvesken sin foran ansiktet.)

The Bimboes

Etter applausen er det virkelig party. Oppå scenen installerer DJ-duoen The Bimboes seg: Cara Lien i rød minikjole, og med passende undertøy og Kornelia Remø Klokk, i svart-transparent-SM-dress, bekrefter ironisk kjønnsstereotypier nesten til det karikerte, altså som camp. Den skeive dimensjonen, som ble antydet av de homoerotiske interaksjonene mellom de to forestillings«bimboene», trer tydeligere frem: lesber, homoer, drag-aktige vesener og personer som overdriver det maskuline og feminine ad absurdum, fester på høygir. Den ene DJ-en overdriver ikke bare selvironisk sin sexy feminitet, hun reintroduserer også, litt som i pave-raven, en grense, for så å overskride den. Et gullkors pynter hennes dekollete, mens hun rir rytmen rumpe mot rumpe med DJ-kollegaen sin.

Først med denne festen er kvelden perfekt. DJene The Bimboes speiler «bimboenes» subversive forestilling, og viser at det å utstille seksualitet ideologikritisk, ikke må bety at partyet er over. Jeg er glad for å lære det. Forelesningen, der Adornos studenter provoserte ham, var hans siste og tre måneder senere døde han av hjerteinfarkt. Det slipper jeg forhåpentligvis. Jeg avslutter kvelden med en liten dans på catwalken.