Kjenne det på kroppen

Teaterstykket Ways of Seeing vakte kontrovers da det hadde premiere 21. november 2018, men hva slags bok er dette?

Jeg skulle si storm, Boka om WAYS OF SEEING

Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban (red.)

Forlaget Oktober, 2022. 442 sider

Den samler om ikke rubbel og bit, så i alle fall tilstrekkelig mange (og vel så det) tekster om selve teaterstykket og hendelsene i etterkant. Nærmere 50 bidrag er det blitt, skrevet av de direkte involverte, teaterkritikere, politikere, aviskommentatorer, skjønnlitterære forfattere, en professor i visuell kultur og en professor i kunstteori.

Noen tekster er engasjerte, høyrøstede og umiddelbare reaksjoner tett på det som ble sagt og gjort i 2018–2019. Andre har større distanse eller er skrevet for skolerte lesere. Tonen varierer fra indignert og illsint til sindig og engasjert resonnerende. Sjangrene spenner fra avisartikler og intervjuer til samtaler, dikt, dagboknotater trusselbrev, brev om henleggelser fra politiet, akademiske analyser. Boken inneholder også mange visuelle bidrag: screenshots fra sosiale medier, billedkunst, kollasjer, en fotoreportasje, fotografier av de herostratisk berømte H U S E N E, idékart, post it-lapper med navn og nøkkelord. Noen av titlene er satt med utklipte bokstaver; et blunk til brevet Laila Anita Bertheussen og Tor Mikkel Wara mottok 17. januar 2019, hvor det sto: «Trekk / ANMELDESE / neste gang / får VI det til.» Det er en omfattende bok. Selv teksten til teaterstykket er det blitt plass til! Det var på høy tid at den ble tilgjengelig.

Boken innledes med et kort og poetisk forord datert 2. mai i år. Forfatterne skriver: «Boka er for dem som var i salen med kroppene sine […] Til de vennene som forsvant, og de nye vennene vi fikk. / Boka er også til dem som skadet oss mest.» Det virker ikke som redaktørene helt har tatt inn over seg at en bok fungerer i en annen offentlighet enn på teaterscenen. Det finnes potensielle lesere som verken var i salen eller skadet dem. De insisterer på å dele inn i venner og fiender; men ikke alle tekstene ser med like svart-hvite optikk. De beskriver seg som «tre sutrende oldinger med rennende neser / når vi snøt oss kom det bare trykksverte i lommetørklet». Som leser savner jeg at forordet gir mer info om det redaksjonelle arbeidet og at redaktørene hadde lagt ned mer arbeid i å stramme opp bidrag som er alt for lange eller bare gjentar synspunkter som allerede er representert. Flere bidrag kunne vært tatt ut, uten at de ville vært savnet. Boken kunne også tatt leserens informasjonsbehov på større alvor. Mange av bidragene er udatert, betyr det at de er skrevet spesielt til denne boken? Det burde fremgått eksplisitt.

De fleste tekstene handler vel så mye om etterspillet utenfor Black Box teater, som om selve skuespillet. Bertheussen får mye oppmerksomhet. Saken hennes er full av tragisk ironi, som at da hun ble dømt etter paragraf 115 og det under straffeutmålingen ble vist til Høyesteretts dom mot Ubaydullah Hussein, det at «personer kan skremmes fra politikken» – derfor burde straffen bli høy. Det er vanskelig å unngå å høre en speiling av Erna Solbergs kontroversielle (og spekulative) utspill mot regissør og skuespillere: teateret kunne være så belastende for politikerne at de ikke orket mer.

Ses i retten

Bidragsyterne i Jeg skulle si storm har litt av hvert å ta tak i: som at FrP-Oslo foreslo å trekke støtten til Black Box teater; som at Bertheussen i perioden mellom 6. desember 2018 og vinteren 2019 fingerte flere angrep på hennes og Waras hjem; som at statsminister Erna Solberg skjøt fra hoften mot regissør og skuespillere, mens PST etterforsket en mulig sammenheng mellom teaterstykket og angrepene mot Waras hjem; som at Ingvil Smines Tybring-Gjedde, statsråd i Justis- og beredskapsdepartementet, ville sende Justisministeren til påtalemyndighetene og som at Justisministeren måtte tre av. Det er helt rystende å lese innleggene i chatgruppa Hækaveh, med Ingvil Smines Tybring Gjedde og Bertheussen som øynet en mulighet til å knuse dramatikerne og helt uten motforestillinger ivret for å få dem straffedømt og fengslet. Gry-Anette Rekanes Amundsen, gift med tidligere justisminister, FrP-er Per-Willy Amundsen, ville kreve at politiet stanset oppsetningen av stykket raskest mulig. De utgjorde et mektig kontaktnett og meldingene viste at de er mennesker som ikke nøler med å bruke ethvert tilgjengelig middel for å få det som de vil. Tonen i Hækaveh-gruppen er eksaltert og initiativrik. De viser omtrent så dårlig dømmekraft som overhodet mulig. Heldigvis sto våre politiske institusjoner og lovens håndhevere imot deres ekstreme forsøk på uthuling. I.S. Tybring Gjedde sa i retten at hun bare deltok i den som «privatperson», «min tilstedeværelse i den gruppa hadde ikke noe med min politiske profesjon å gjøre». Hun var en av Hækavek-medlemmene som sterkest ivret for å straffeforfølge teaterfolkene. Til TV2 fortalte hun senere at hun var «glad» for dommen mot Bertheussen. Var hun privatperson da hun sa det? Hvis Bertheussen hadde hatt mer voksne venner er det mulig at saken ikke ville eskallert. Hevngudinnene i Hækaveh hjalp henne i stedet med å demolere seg selv.

Pia Maria Rolls bidrag er en udatert dagbok. Den gir et verdifullt innblikk i hennes avveininger og opplevelser. Hun forteller at hun ble innkalt til politikontoret for å signere en vitneforklaring dagen etter at Bertheussen ble siktet. Politimannen hun snakket med hadde nå tatt av seg de formelle faktene og var «tydelig stolt av at PST med denne saken har vist sin uavhengighet av Justisdepartementet og politisk maktapparat. Det er mange steder i verden hvor dette aldri ville skjedd, sier han og virker lettet».

Med henvisning til måten Sylvi Listhaug, Tybring Gjedde-ekteparet, Wara og Carl I. Hagen alle gjorde sitt for å fremstille teaterfolkene som farlige terrorister in spe, spør Lillian Bikset: Trodde de på sine egne beskyldninger? Ja, man kan lure. Men man kan også synes at spørsmålet er en avsporing. Som konsekvente nyliberalister er det viktigste å vinne publikums gunst med populistiske grep. De så seg tjent med å fremstå som utrygge. Dette er den bærende meningskonstruksjonen for eksempel i avisinnlegget til Bertheussen et al. («De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv», VG, 1.12.2018). Med utrygghet skal landet bygges. Underveis i oppsetningen sier tidligere dommer i Høyesteretten Ketil Lund at fokuset på trusselen om islamistisk terror og ekstremisme gir overvåkerne uttelling i form av penger og er en måte å gjøre seg lekker overfor amerikanerne på. PSTs budsjett har ifølge ham «økt med flere hundre prosent i senere år».

Overvåkningsmotivet i Ways of Seeing blir diskutert i mange av bidragene. Ketil Lunds analyser i «Dommer på de skrå bredder» er særlig innsiktsfulle og urovekkende. I selve teaterstykket diskuterer han og Baban endringer av Straffeloven: Den er utvidet slik at selv det å planlegge onde handlinger kan straffes som forsett. Tradisjonelt er loven brukt til å straffe faktisk begått kriminalitet. Endringer åpner for at loven også kan ramme planlegging. Lund kommenterer filosofisk at mennesket er i stand til å tenke og ville de grusomste ting, uten å gjennomføre dem. Vi kan tenke umoralsk, men det har ikke vært straffbart. Nå er rettskulturen påvirket av «mer repressive rettskulturer enn vår», sier han med adresse USA.

Dramatikernes djerve vilje til å invitere ham til å snakke saklig om overvåkning var utvilsomt enormt vellykket. Lunds motivasjon for å bidra, ligger i at han vil formidle noen perspektiver på overvåkning som han mener det er for liten interesse rundt. Han vil at flere engasjerer seg i diskusjonen som åpenbart fortjener mer oppmerksomhet. Hele «vår tradisjonelt liberale rettsstat nedbygges», bemerker han. Han mener vi har grunn til å bekymre oss for at det pågår grunnleggende samfunnsendringer uten at mediene har kompetanse til å se nærmere på det, eller det mangler interesse.

I sitt bidrag til boken fillerister Lund Erna Solbergs påstand om at regissør og skuespillere manglet ryggrad og nektet for å ha stått bak truslene mot Waras hjem. Selv erklærte hun: «Jeg velger å ikke spekulere». Det var en spekulativ talehandling. Hun hevdet at regissøren kunne påvirke politiets etterforskning. Hun burde kanskje vært informert om at siktedes utsagn om uskyld er verdens vanligste og pleier å bli vektet mot mer håndfaste bevis. Lund skriver at når hun ikke ville si unnskyld, må det bety at liknende innblanding fra statsministeren kan skje igjen.

Fredningstiden over

Flere av bidragsyterne, blant andre Mohammed Abdi og Ali Esbati, mener at det etter 2011 har skjedd en normalisering av rasisme av den typen ABB sto for. Rasistiske synspunkter som før ble sett på som ekstreme er blitt vanligere. Mohammed Abdi tar utgangspunkt i en analyse av det nyliberale England under Thatcher skrevet av Stuart Hall i 1979 og hevder at den norske venstresiden har begynt å bruke argumenter som før var typiske for høyresiden. Også professor i visuell kultur Asbjørn Grønstad diskuterer problemstillingen. Noe av grunnen til at stykket vakte så mye oppstyr er, ifølge ham, at det brøt tvert med den patologiske berøringsangsten overfor fascismen som gjennomsyret Norge etter 22. juli, da det ble et uttalt mål å skjerme FrP fra beskyldninger om rasisme – «for realpolitikkens og den parlamentariske husfredens skyld». Når teaterstykket plasserer FrP i «matrisen man kunne kalle ‘finansiell rasisme’, bryter det tvert med denne innforståtte linjen». Grønstad mener det er nærliggende å se det voldsomme sinnet stykket utløste som en «affektiv respons på det plutselige opphøret av en ufortjent immunitetssituasjon». Hypotesen er spot on. I VG-innlegget skrev Bertheussen om «helt vanvittige konspirasjonsteorier» og hun antydet at stykket var en trussel mot «demokratiet». Som språkhandling var dette et rop på politiet.

Det 25 sider lange manuset til Ways of Seeing er bokens høydepunkt. Teksten er plassert bakerst. Man kan saktens lure på om dette var det beste valget. Hvis det hadde stått foran i boken, ville lesere hatt et bedre utgangspunkt for å vurdere bidragene med all deres kritikk, argumenter og resonnementer.

De fire personene på scenen håndterer mange temaer: nyliberalisme og rasisme, emigrasjon, kolonialisme, samfunnsorden i det kurdiskstyrte Rojava, overvåkning, finansiering av Resett og HRS. Det vidtfavnende grepet kunne gått på bekostning av personfremstillingene. Flere av kritikerne innvender at stykket er rotete (Bikset skriver det). Leserne får selv bedømme. Selv ville jeg heller etterlyst at stykket slapp antagonister til orde. Kåre Willoch var tiltenkt en slik rolle, skriver Lund. Er det nyliberalismen som er antagonisten, slik Asbjørn Grønstad har hevdet? Åpenbart, men det betyr ikke at antagonisten gis muligheten til å agere og tale på scenen. Kanskje fryktet regissøren at representasjon av motstemmer ville gjort stykket for didaktisk eller mer til et «föreläsningsteater», for å bruke journalisten Jenny Telemanns kritiske betegnelse om Ways of Seeing. Hun er en av de som innvender at stykket har for mange tema. Men reduksjon og konsentrasjon ville spolert muligheten til å vise sammenhengene. Mer fruktbart enn å avsi slike dommer kunne det vært å vise hvordan stykket utnytter det dokumentariske teaterets potensial. Stykket er bl.a. en iscenesettelse av den sosiologisk-demografiske researchen skuespillerne har utført. Hanan selv beskriver det slik: «When we started this project six months ago, we thought that there were some investors, like a few isolated individuals that backed-up the extreme-right, but it’s actually the main investors in Norway, and they are all friends. / They spend their time together, they share the same ideology and they give money to Frp, Resett and this whole propaganda machine.»

Mennesker med og uten kropp

Et viktig motiv i stykket er menneskets kropp, trygghet og angst. Ketil Lunds fysiske fremtoning utstråler at han er veltilpass, velkjent i strøket, mens Sara er sårbar bak sine puslete kvister. Lund spiller seg selv, men det betyr ikke at ikke han også er blitt instruert. I sitt bidrag skriver han at instruksjonene gjaldt «[v]åre forflytninger på scenen, fotarbeidet, kroppens, hodets, blikkets dreininger, stemmeleie, intonasjon, trykk». Hanan sier tidlig: «I want to get my body really close to these people [huseierne]. As close as their front door […] Because the house, this is where we feel the safest.»

Når hun befinner seg utenfor FrP-eren Kent Andersens hus på Langerud (et strøk som er påtakelig mye mindre velstående enn der resten av husene befinner seg) sier Hanan: «When I see this house, I think of my father.» Hun begynner å fortelle om sin algeriske far: han elsket rødstrupen, smilte sjelden, var merket av motstandskampen mot franske kolonister, både mentalt og fysisk, kroppen hans ble utsatt for tortur. Så gjør Halim entre: «[jeg er] pappa til Hanan.» Det fremstilles som at han dukker opp fra det døde på hennes initiativ:

Hanan vil at jeg skal fortelle. Men jeg vet ikke hvem dere er. Jeg vet ikke hvilken tid jeg er i. Eller hvilket land jeg er i. Jeg vet ikke hvilket språk dere forstår. Jeg er jo død. Jeg har kommet hit nå bare for å kunne se Hanan en gang til. En liten stund. Det bare denne lille tida vi har sammen.

Det er gripende. Det reflekterer hennes behov for beskyttelse. De to snakker ikke sammen. Han snakker til henne. Viser han seg også for Sara og Ketil?

I dramatikkens kanon er Hamlets far selve protospøkelset. Den språklige representasjonen av spøkelset er en prosopopeia. Et forelegg for Shakespeares bruk av prosopopeiaen finnes hos juristen og retorikeren Cicero. I en rettssak klarte han å få sin klient som var anklaget for drap frikjent, etter å ha prosedert som død! Under innlegget inntok han rollen som spøkelset etter en avdød far som vender tilbake for å anklage sin egen datter – hun var motpartens innkalte vitne. Spøkelset anklager henne for å føre et utsvevende liv. Den avdøde hadde vært en aktet borger og «hans» ord veide sannsynligvis fortsatt tungt, selv om ordene inngikk i Ciceros oppdiktede fremstilling. Cicero klarte å svekke hennes troverdighet. Det sjokkerende og teatrale grepet representerte noe helt nytt. «Pro Caelo», som talen heter, er kanonisert. Quintilian kalte grepet «å vekke en død», «mortous excitare». Han advarte mot taktløs misbruk av virkemiddelet, men mente at det kunne rettferdiggjøres hvis det gjorde den dødes perspektiv gjeldende. Både Bikset og Lund er inne på at retten har elementer av skuespill. Spøkelset i Ways of Seeing er plaget av at han som levende var for innesluttet, han burde fortalt mer om krigsinnsatsen. Halim er lei seg for at dette har smittet videre: «det er en del av den jævla arven dere har fått.»

Rikingsafari revisited

Boken ville vært tjent med å ha en grundig analyse av saken i Oslo Tingrett, i stedet får leseren talløse småreferanser til den. Birgitte Sigmundstads bidrag «I rettssalen» har ansatser til å være teksten jeg etterlyser, men de mange idiosynkratiske innfallene gjør den springende. Den er ikke tett nok på rettssaken. Det ville også vært fint om boken var utstyrt med en tidslinje over alle de sentrale hendelsene. Men det anses muligens for banalt i en bok hvor estetikken følger avantgardistiske idealer. I og med at Jeg skulle si storm åpenbart har ambisjon om å dokumentere teaterstykkets kontekst, ville det heller ikke skadet med en separat oversikt over hvor og når stykket er blitt vist (en slik er gjemt bort i Mariann Enges bidrag).

Det tærer på leserens tålmodighet at boken inneholder så mange gjentakelser og identiske meninger. Redaktørene kunne godt lagt ned mer arbeid i å stramme opp og tatt med færre bidrag. En utilsiktet virkning av repetisjonene er at kronologien av hendelser som berører teaterstykket blir litt diffus. En del tekster lider av manko på retorisk fantasi. Boken kunne også tatt leserens informasjonsbehov på større alvor, man lurer for eksempel på om de udaterte bidragene er skrevet spesielt til denne boken.

Lillian Biksets ryddige bidrag «Vrangforestillinger» kunne med fordel vært plassert lenger fremme, det skiller seg ut med god oversikt og perspektivrikt blikk for mange av stykkets elementer. Hun skriver godt blant annet om den sceniske virkningen av avbildningen av husene og om det å snu blikket. Ellers vil jeg fremheve tekstene til Pia Maria Roll, Asbjørn Grønstad, Sverre Knutsen og Natasha Maria Llorens – de er perspektivrike og gir leseren masse å tenke på. Benammars samtale med Khalid Salimi om John Berger er også interessant. I sum er boken en grundig dokumentasjon av oppsetningen og prosessene som fulgte. Den gir et godt bilde av de mange forgreningene til diskusjoner og hendelsene som i tillegg til dramatikerne/skuespillerne også involverte politikere i regjeringen, PST, domstolene, politiske aktivister, antirasister, nyhetsredaksjoner og kommunikasjonsrådgivere.

I 2013 fortalte Rødts Bjørnar Moxnes at han planla å lage en «rikingsafari» etter forelegget fra svenske venstreradikale. De skulle stanse utenfor huset til bl.a. Jan Haudemann-Andersen – et stoppested også i Ways of Seeing. Moxnes ville opplyse om formue og inntekt. Safarien ble aldri noe av, kanskje på grunn av motstanden initiativet vakte i mediene og politiske motstandere straks det ble kjent. Eller kanskje ble det avlyst fordi Moxnes hadde oppnådd noe av det han ville bare ved å lansere ideen om en slik safari. Kritikken av Røds initiativ var påfallende og sto ikke i noe balansert forhold til at skatteopplysninger er noe avisene mesker seg i hvert år.

Lund sier i stykket at PST i mange år har «utpekt islamsk terror og ekstremisme som den største trusselen mot rikets sikkerhet». Når Ways of Seeing nå blir tilgjengelig i bokformat sammenfaller det historisk, og ironisk nok, kunne man si, med at PST i sin nye oppdaterte vurdering av terrortrusselen i Norge mener faren for islamsk terrorisme er redusert, mens faren for terror begått av høyreekstreme er 40–60 % sannsynlig. I dette ligger også en innrømmelse, man har lett etter feil fiende. Bidro teaterstykket til at analysen av tingenes tilstand endret seg? Det er ikke utenkelig.

(Teksten er en noe lengre versjon av anmeldelsen i Norsk Shakespearetidsskrift nr. 2-3, 2022)

(Publisert 19.08.2022)