Kjærlighet på stylter

Størst av alt er kjærligheten er uten noe narrativ, men består av mindre eller større situasjoner, betraktninger og elementer sprunget ut av klassiske verk

størst av alt er kjærligheten

av Jonas Corell Petersen

Regi: Jonas Corell Petersen

Scenografi og kostymer: David Gehrt

Lysdesign: Magnus Mikaelsen

Musikalsk ansvarlig: Gaute Tønder

Dramaturg: Kristoffer Spender

Urpremiere på Trøndelag Teater, 3. februar, 2024.

og myter. På plakaten refereres det til tekstfragmenter av Ovid, Sapfo, Kamo no Chōmei, Platon, m.fl. I tillegg er det mye sang og musikk. Så mye at det nærmest kan kalles en teaterkonsert.

Episoder og referanser

Jonas Corell Petersen er en dansk dramatiker og regissør, med master i regi fra KHiO i 2010. Han var husregissør på Nationaltheatret i 2016-17 og husdramatiker på Dramatikkens hus i 2021-22. Corell Petersen hadde regien på Det latterlige mørke på Trøndelag Teater i 2019. Tematisk må vel den sies å være det motsatte av Størst av alt er kjærligheten, men han vektlegger også nå det episodiske og komiske. Forestillingen flyter lett og uanstrengt fra den ene situasjonen til den neste. Scenografen David Gehrt er også dansk, og har mottatt en rekke priser for sine arbeider i Danmark. Han har gitt skuespillerne blå kjortler og stråhatter, som etter hvert blir blå hverdagsklær. Det store Eros-hodet dominerer inntrykket, der det henger opp ned over halve scenen.

Både forestillingen og teksten er full av referanser og sitater. Alle sangene og musikken er jo direkte sitater i seg selv. Jeg fikk tilgang på en liste med atten sanger og musikkstykker brukt i forestillingen; alt sammen sunget og spilt av aktørene. Teksten består av situasjoner rundt forventning til, frustrasjoner og skuffelser over kjærligheten, samt en rekke bearbeidelser av myter. Den ganske pretensiøse tittelen, Størst av alt er kjærligheten, er fra Korinterbrevet. Mange ekteskap her til lands er blitt inngått i etterklangen av de versene, men det er bare tittelen igjen av Paulus. Det er vel heller Platons Drikkegilde i Athen som er et slags utgangspunkt, som en serie av fortellinger og betraktninger over kjærligheten. Fargene på scenen går i blått, Eros henger der, musikken er kjent og alt handler på et vis om kjærlighet.

Fra det ene til det andre

Etter at publikum er geleidet inn til Gamle Scene, akkompagnert av skuespillernes sang og musikk, møter vi Natalie Grøndahl Tangen og Jo Saberniak i balkongene (!) på hver side over scenegulvet. De snakker om hvor sårt og ensomt det er å elske, hvor vanskelig kjærlighetens jeg og du er. Så skyter de hverandre. Og midt på gulvet står Marte Steinholt med en gitar og synger Edvard Griegs og H. C. Andersens «Jeg elsker Dig». Teppet går opp, og bak på scenen og hengende opp ned fra taket, er et stort hode. Det er Eros. I bakkant heises Trond-Ove Skrødal opp og hugger i statuen. Han mister stadig hammeren, heises ned og opp igjen, mens han snakker om kjærligheten som uhåndgripelig og mytisk. Her finnes korte betraktninger over kjærligheten som kommer og går. Tor Ivar Hagen venter på kjærligheten, og er irritert over at han er for sein. Sunniva Du Mond Nordal gjør en slags dramatisering av Sapfos fragmenter, som da bare inneholder fragmentene, enkeltordene. Senere dukker (nymfen) Ekko opp i Natalie Grøndahl Tangen skikkelse, og gjentar siste ordet i de andres replikker. Bak på scenen sitter Åsmund Flaten og akkompagnerer det hele fra flygelet sitt. Fra Drikkegildet får vi beretningen om hvordan Zevs delte mennesket i to, slik at det alltid er på søken etter sin andre halvdel. Her er Pyramus og Thisbe, Orfeus og Euridike, Bach, Schubert og Prince og tekno. Og hver eneste situasjon er en komisk hendelse.

Det er morsomt, men..

Det er noe vaklevorent over Størst av alt er kjærligheten. Den styrer mot noe alvorlig, for så å stupe ned i det komiske. Den dveler ikke ved kjærligheten, men henger seg fast i det latterlige rundt den. Når det påstås at det er vanskelig å forstå kjærligheten, brytes det ut i sang. Er det en latterliggjøring av vår kjærlighetstrang, eller en kritikk av klisjeene? Størst av alt er kjærligheten er som en poplåt som slår fast at The greatest of all is love,i suggererende rytmer og fine harmonier. Det er fint produsert, tekstene er forlokkende mollstemte, fargen er blues, spillet er komisk og forestillingen vil så gjerne at vi skal like den. Men liker den egentlig oss?

For all del, kvelden på Gamle Scene er morsom og underholdende, og halvannen time går fort i godt selskap. De sju på scenen er dyktige. Det er flott komisk timing, gode sangstemmer og de sørger for at det aldri blir kjedelig. Skuespillerne spiller seg selv, og går uanstrengt inn og ut av situasjonene. Men slik Jonas Corell Petersen er avhengig av dem for et godt resultat, har han også gjort seg avhengig av alle referansene sine. Størst av alt er kjærligheten består av klipp og lim fra verdenslitteraturen og musikkhistorien, og alle bruddstykkene står uten annen kontekst enn dette ene ordet «kjærlighet». Dermed sitter jeg tilbake med spørsmålet: Hva er det han selv egentlig vil?

(Publisert 09.02.2024)