Kjærlighet og tap, sopp og løk

Den franske dramatikeren Florian Zeller er mest kjent for Faren (Le Père, 2012), som ikke bare er blitt en stor suksess på scener i Europa og USA

Når det storme som verst

Av Florian Zeller

Regi: Ketil Høegh

Oversatt av Johanna Coraline Jensen og Ketil Høegh

Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Øystein Heitmann

Lyddesigner: Jim-Oddvar Hansen

Dramaturg: Morten Kjerstad

Lydtekniker: Truls Olsen

Rekvisitør: Halvor Johannes Lie

Kostymeansvarlig: Liv Henriksen

Kostymemaker: Gry Nordberg

Hålogaland Teater, Norgespremière 18. september 2021

og belønnet med flere priser, men som i 2020 ble adaptert til film med Zeller selv som manusforfatter og regissør og Anthony Hopkins og Olivia Colman i hovedrollene som den demente faren og hans datter. Hålogaland Teater satte opp stykket i 2018, og i år har de gått videre med Zellers Avant s’envoler (2016), eller The Height of the Storm som det er oversatt til i britiske og amerikanske oppsetninger, og som Hålogaland Teater setter opp under tittelen Når det storme som verst. Det er blitt en sterk oppsetning om et eldre ektepar og døtrene deres, om kjærlighet og tap, utroskap og sjalusi, hvor sannheten er subjektiv og det usikre får være nettopp usikkert, og usikkerheten rammer innad i familien, og også tilskueren som dette svært åpne verkets medskaper.

Dype relasjoner

I Når det storme som verst møter vi den samme familien som i Faren, men tidsmessig er handlingen lagt før handlingen i Faren, og mer presist til den tiden André (faren) blir stadig mer dement og kona Madeleine dør. Også The Height of the Storm er blitt et kritikerrost stykke, oppsetningen på Wyndham’s i London ble kåret til årets beste teateroppsetning i 2018, og dramaet ble Zellers Broadway-debut i 2019.

«I wanted to explore that very deep relationship, when you do not know anymore who you are if it is without her or him. But it is also about the family around the couple and especially their daughters, they are trying to find a solution for their parents because they are getting older” (Zeller, intervju i forbindelse med lanseringen av Broadway-oppsetningen av stykket).

Jegets skjørhet og sannhetens subjektivitet

Opplevelsen av å miste noen og dermed noe av seg selv, for ikke å si seg selv, kommer klarest til uttrykk når det gjelder den mannlige protagonisten i stykket, André, spilt av Kristian Fr. Figenschow, som er blitt mer og mer dement og framstår som berøvet sitt eneste faste holdepunkt i tilværelsen når hans kone Madeleine, spilt av Guri Johnson, blir borte – om hun nå bare er ute på markedet eller i grønnsakhagen for å hente persille til sopplunsjen eller har dødd. (Det finner verken han eller vi ut av, også som tilskuere mister vi grepet om hva som egentlig skjer, selv om vi skjønner at hun på et eller annet tidspunkt er død). Også Madeleine opplever å miste den andre og seg selv når mannen hun har vært gift med i femti år, oftere og oftere glir inn i seg selv. Hun forstår plutselig det eldre ekteparet hun har lest om og som valgte å gjøre selvmord sammen framfor å miste hverandre, eller å bli en byrde for andre ved å havne på institusjon. Selv den lykkelige fortellingen om det femti år lange forholdet deres står for fall når Madeleine plutselig får grunn til å mistenke at André har hatt en annen. Både Andrés og Madeleines opplevelser av den andres forsvinning framstår komposisjonsmessig som en form for dødsvariasjoner, for nå å alludere til et Fosse-drama med en beslektet tapstematikk, hvor døden både betegner avslutningen på livet og ulike former for fysisk eller mental tilbaketrekning eller forsvinning, og hvor det i tillegg oppleves som uklart hva det til enhver tid dreier seg om: Er Madeleine bare i grønnsakhagen eller er hun død? Er André død når de andre snakker om ham i fortid, og de oppfører seg som om han ikke er til stede, eller er han bare dement? Svarene er ikke så viktige, det er usikkerheten som tematiseres og som inviterer tilskueren inn i familiedramaet som dets sterkt berørte og dypt involverte medskaper[TB1] . For dette er intimt og virker ekstra sterkt fordi det er så åpent og i så høy grad krever tilskuerens medvirkning. Hvilken virkelighet er det vi til enhver tid opplever, Andrés, Madeleines, døtrenes, eller vår egen versjon av den? Grensene blir flytende, usikkerhet et fascinerende og forvirrende grunnvilkår for tilskueren i møtet med dette familiedramaet. Og hva kan vi egentlig med sikkert vite om disse personene, hva er egentlig sannheten om dem og deres liv, når det vi får vite om dem hele tiden modifiseres av fortellinger om andre (herr og fru Arman, fru Schwarz og Georg Dulin), fortellinger som likner for påfallende til at det er tilfeldig, men samtidig på dramatisk vis avviker fra og undergraver det vi hittil har visst eller trodd om familien? Sannheten framstår som relativ, eller som utilgjengelig som noe annet enn subjektiv sannhet.

Usikre historier

To scener lar seg lese fram som underliggende, sentrale scener som er fragmentert og spredt utover i det dramaet som utspilles. I den ene er døtrene Anne og Elise på besøk hos moren, Madeleine, for å holde henne med selskap siden André er blitt dement og hun bor alene med ham. I den andre er døtrene på besøk hos faren i forbindelse med morens begravelse. Disse to underliggende kjernescenene er ikke bare brutt opp i fragment, men fragmentene er omstokket i et uoversiktlig hele hvor det er vanskelig for ikke å si umulig å orientere seg. Men bare de dumme ønsker å forstå, for nå å sitere protagonisten André. I tillegg blir vi altså fortalt historier som likner på eller minner om ekteparets, samtidig som de tilfører noe nytt og dramatisk – et dødsfall, en mystisk forsvinning, et mulig mord, et ektepars selvmord på et hotellrom – og slik både skaper spenning og undergraver vår midlertidige forståelse av den scenisk fortalte hovedhistorien. Alt i alt glir slik en type usikkerhet (hva kan vi vite for sikkert skjer og har skjedd?) over i en annen (hvilken virkelighet er det vi befinner oss i til enhver tid?). Dette skjer på en måte som sikkert kan sies å ha likhetstrekk med den dementes virkelighetsopplevelse, som hovedfokus er på i Faren, men som i dette tilfellet, i Når det storme som verst, altså har gyldighet langt utover den.

Det som ikke glipper – scenografien

Hålogaland Teater lar dette flyktig-kaotiske utspille seg uten forklarende grep. Og det fungerer strålende. De sterke eksistensielle tilstandene og følelsene er det ikke vanskelig å forstå, og flyktigheten i det som utspiller seg kompenseres noe gjennom scenografien. Hålogaland Teater har valgt å feste det som utspiller seg så åpent, flytende og vagt, til noe ytterst stabilt og solid, noe som ikke glipper: Et stort, eldre kjøkken med store vinduer og utsikt mot et landskap med høye fjell og sjø. Mange detaljer i bildet bidrar ytterligere til å forankre det som utspiller seg både historisk og i samtiden: En gammel lenestol i lysebrunt skinn med ei pute brodert i korssting, et kjøleskap dekket av kjøleskapsmagneter, lapper og bilder, en Tivoliradio, en stripete emaljebolle designet av Grete Prytz Kittelsen (de som var så populære på 1960-tallet og har fått sin renessanse i dag), Marimekko-servietter, Mummitroll-kopper m.m. Kavring og syltetøy. Sopp, løk og gressløk. På veggene er det blant annet bilder av Knut Fjørtoft, Tromsø-kunstneren som døde så altfor tidlig, nylig aktuell med «Døden er en stjerne», en utstilling av etterlatte verk, og Gunn Vottestad fra Myre i Vesterålen, kjent for sine malerier av nordnorske hus. Forankre gjør også språket: Teksten er, slik man pleier å gjør på Hålogaland Teater, oversatt til nordnorsk.

Strålende spilt

Kristian Fr. Figenschow gjør en strålende rolle som André, og Guri Johnson får veldig fint fram både den stadig mer fortvilte posisjonen Madeleine befinner seg i, kjærligheten til mann og døtre og, ikke minst, aggresjonen overfor døtrene som vil plassere faren på en institusjon. Også døtrene spilles overbevisende, sterkest inntrykk gjør kanskje Anne, spilt av Kristine Henriksen, noe som kan skyldes denne karakterens nære forhold til faren og det at hun har fått mer å spille på en Gina Lindås Theodorsen som spiller datteren Elise: Anne er satt til å redigere farens etterlatte papirer, blant annet dagbøkene, for utgivelse, og i lesningen av dagbøkene innser hun at faren kan ha vært utro, noe som undergraver det bildet hun har av foreldrenes langvarige forhold som forbilledlig, og speiler hennes egen situasjon, hennes mann har vært utro og de er i ferd med å skilles.

Litt for nær Faren og den engelske teksten

Et par ting trekker litt ned. For det første får Andrés demens tidvis litt for stor plass i oppsetningen, slik at stykket tenderer mot å bli for likt Faren hvor hovedfokus er på Andrés demens og perspektivet til André. Også i Faren spilte Kristian Figenschow hovedrollen som André, og han fikk svært god kritikk for sin rolletolkning (jeg bodde i utlandet da og fikk dessverre ikke sett den oppsetningen). For det andre haltet det litt språklig noen ganger under premieren, særlig i starten. På meg virket det som oversettelsen til nordnorsk av og til lå litt for tett på den engelske teksten. Jeg ser også at teateret denne gangen har valgt å oversette teksten til nordnorsk selv: Oversetterne er ifølge programmet stykkets regissør, Ketil Høegh, og inspisient, Johanna Coraline Jensen. Bruken av nordnorsk dialekt er en viktig del av teaterets profil. Tidligere har man i en årrekke brukt Ragnar Olsen, nordnorsk forfatter og visemusiker, som oversetter, de siste par årene også to andre tromsøbaserte forfattere, Morten Wintervold og Endre Lund Eriksen. Kanskje burde teateret få seg en ny husoversetter?