Kåte ambisjoner og begjærlig scenekunst

Visste du at det er relativt lett å fange en enhjørning? Legenden skal ha det til at en ung kvinne må legge seg ned i en glenne, i en fortryllende skog der disse mytiske skapningene holder til. Ja, og hun må være jomfru; uberørt av en syndig mannekropp. Så er det bare å vente tålmodig til hornhesten dukker opp. Hvis det skulle ta fryktelig lang tid, kan prosessen fremskyndes dersom kvinnen blottlegger det ene brystet.

Utøver og koreograf Bryana Fritz sitter på gulvet, tett inntil en publikummer. Hun forteller med lav stemme om enhjørningen, hvorpå publikummeren må oversette historien til norsk i en mikrofon. Utstillingssalen på UKS er tettpakket med folk som er plassert på alle fire sider, en blanding av who’s who i scene- og billedkunstfeltet. I rommet står justerbare lyskastere og et platå dekt av stoff i rosa- og gulfarger. Rundt omkring ligger det strødd med blomster, både ekte og av plast. Det lukter våt skog og nyklipt gress.

Vårofferet

Tredje utgave av festivalen Mind Eater er i gang, og som det ble nevnt dagen før i kunstnersamtalen med initiativtakerne, Runa Borch Skolseg og Louis Schou-Hansen, ønsker festivalen å vise scenekunst som befinner seg i et mer diskursivt landskap, og som ikke lar seg så lett definere. Baby-Horn er første forestilling på programmet og Thibault Lac og Bryana Fritz’ andre samarbeid, som tar for seg en billedvevserie fra middelalderen, Damen og enhjørningen. En serie på seks gobeliner som skildrer menneskets fem sanser og en siste sjette sans ved navn «Mon Seul Désir» – mitt siste ønske, eller mitt eneste begjær.

Lac og Fritz har på seg Y2K-klær: bootcut-jeans, cropped rosa hettegenser av velur og singlet med strassdetaljer. Nederst på ryggen har de festet en hesterumpe. I rommet spilles det ambient-remikser av popprinsesser som Addison Rae og Lana Del Rey, som med hviskende stemmer romantiserer dårlige relasjoner med menn de ikke orker å leve uten. Vi får beskjed om at dette er en fortelling som strekker seg over tre kapitler. Fritz roper ut kapittel 1: «La belle» – skjønnheten. De begynner å galoppere rundt i rommet som satyrer med hver sin tre meter lange messinglur. De stiller seg opp med hornet i været og presser frem en lyd med styrken til et båthorn.

Dionysos' følge

Hvert kapittel får et lite scene- og kostymeskift, der lyd og lys justeres manuelt av utøverne selv. Kapittel 2, «Le branle», som er navnet på en middelaldersk dans (og fransk slang for å runke), utføres som en aggressiv cheerleaderdans, med blomsterbuketter som dusker. Blomstene går i oppløsning og krysspollinerer hele rommet, til stor glede for publikum. Dansen er suggestiv og voldsom, luren blir til strippestang og fallos. Forestillingen føles noe upolert, men mest søkende, og drives overbevisende frem og gir mye rom for tolkning. At vi ser hvordan rommet bygges, går ikke på bekostning av den middelalderske fantasiverdenen.

Innen vi har kommet til kapittel 3, «La ballade», og epilogen har jeg velvillig lagt meg halvnaken ned i en fortryllet skog, lengtende etter en enhjørning. Baby-Horn er en overdrevet, teatralsk og ironisk forestilling, i tråd med Susan Sontags forståelse av camp: en kjærlighet til det unaturlige, kunstige og overdrevet stiliserte, i sterk kontrast til naturen. Den evner både å være kritisk til hvordan et ferdig verk burde se ut, samtidig som den tillater teatret å være et magisk rom der fantasien får vandre fritt.

Weinen

På festivalens tredje og nest siste dag er jeg tilbake på UKS for å se the wizard is not real av franske Lisa Laurent. I motsetning til gårsdagen blir vi plassert i en mer tradisjonell front. Laurent er i rommet iført adidas-treningsjakke, turkise strømpebukser og lave sølvpumps. Bakerst i rommet står det et bord og på veggen er det tapet fast en mikrofon. Når den siste personen har satt seg, river Laurent av seg treningsjakken. Hun marsjerer halvnaken bort til bordet og setter seg oppå med ryggen vendt mot publikum. Hun begynner å skjelve og hulke. Innimellom strekker hun seg mot mikrofonen, som fanger opp gråten og lar den bre seg utover rommet.

Laurent gjør små skift og enkle bevegelser som virker inn på hvordan hun gråter, eller hvordan kroppen hennes leses. Bildene som skapes er både komiske og ubehagelige. Alt fra det utrøstelig barnet, til tragiske kvinneskikkelser som forsøker å oppnå noe gjennom gråt, er redde eller et offer for en voldshendelse. Det hviler noe tidlig 2000-talls over koreografien: én idé som på metodisk vis meisles ned til det ugjenkjennelige – et kjærkomment gjensyn.

Tankene dras til Antonia Baehrs Lachen (2008), som på lignende vis bruker latter som en fysisk utforskning. Selv om begge forestillingene fremkaller mye latter fra salen, er Baehrs tilnærming mer pragmatisk og fri for narrativ. Timing og rytme brukes som en dissosiativ strategi, der latteren løsrives fra intensjonen og som reaksjon på noe morsomt. I the wizard… er gråten derimot gjennomgående, noe som gjør forestillingen statisk. Nettopp derfor kunne den ha tillatt seg å gå lengre inn i det absurde. Når Laurent til slutt ender i fanget på en publikummer, og gråten endres til klagesang og deretter til allsang, oppleves det ikke som transformerende, men uforløst.

Knus cis-stemet

Søndagen, og festivalens siste dag, starter med et foredrag på Podium av dramaturg og skribent, Maggi Wallenhorst. Hun er doktorgradsstipendiat i kultur- og kjønnsstudier ved Leuphana-universitetet i Lüneburg, og forsker blant annet på dissosiativ poetikk og queer-materialisme. Dessverre har Wallenhorst blitt syk og gjennomfører foredraget via Skype. Det er ikke så lett å få med seg alle detaljene på grunn av dårlig lyd, men jeg får likevel med meg noen av hovedpoengene.

Ideen om dissosiasjon som en estetisk og politisk erfaring heller enn en psykisk sykdom, er interessant. Særlig knytter hun dette til transerfaringer, der dissosiasjon kan leses som en måte å skape avstand til verden på, en avstand som potensielt kan avdekke andre sider ved virkeligheten. Wallenhorst argumenterer for at man, i stedet for å forsøke å tilpasse seg eller behage det cisnormative blikket, heller bør omfavne det hun kaller «bad analogy» – en sammenligning som skurrer. En transpersons kropp og erfaring kan for eksempel virke forstyrrende på et samfunn som forsøker å gjøre kjønn lesbart og gjenkjennelig.

Mens jeg nyter en klebrig drøm av en hjemmelagd jordbærkake (som jeg spiser på en sånn måte at jeg skammer meg litt), tenker jeg på hvordan Wallenhorsts ideer kan materialisere seg i scenekunsten. Hvordan kan estetiske valg og formgrep motsette seg forventninger til perfeksjon eller utfordre ideer om helhet og sammenheng, og samtidig tillate at noe forblir forskjøvet, uklart eller uavsluttet?

Heksentanz

Samme kveld er jeg tilbake på UKS for å se det siste på Mind Eater-menyen, Blessika av Ellen Söderhult. Sammenklemt i foajeen blir vi gjennom et lydopptak introdusert for de fire blessikaene – Blessika 1, 2, 3 og 4, fortalt som en spøkelseshistorie. Overnaturlige vesener hvis tilblivelse er en slags manifestasjon av dansens hjemsøkende arv.

Når vi kommer inn i rommet, står de fire blessikaene og stirrer på oss. De har på seg kritthvitt 1800-tallsnattøy: kjortler med rysjer, rosa strømpebånd, mamelukker med innsyn bak og rosa djevelhaler. De har klint svart sminke rundt øynene og munnen. Når alle har fått satt seg, blir det bekmørkt. Alt vi hører, er lyden av små bjeller og kjetting som slepes rundt i rommet.

Når lyset kommer på igjen, står de og flekker tenner til oss. De begynner å danse unisont, med varierende hell, det jeg vil beskrive som klassekoreografi, altså dans som er ment å gjøre en bedre på å ta intrikate trinnkombinasjoner eller bli trygg på å gå opp i håndstående. Jeg blir brått usikker på hva det er jeg ser på, og humrer litt til det jeg tenker må være en slags parodi. Innimellom stopper de opp, former hendene som klør og sperrer opp øynene før de fortsetter. Mulig Söderhult mener at det er punk å gjøre synkron klassekoreografi i en samtidsdansforestilling fordi det liksom «ikke er lov»; strenge trinnkombinasjoner er på mange måter forbeholdt andre dansesjangere. Men i så fall, vel vitende om at det bare er dansepublikummet som eventuelt skulle ta den referansen?

Söderhult er et kjent navn i det svenske dansefeltet og etterkommer av en lang linje med «koreografhekser», fra Erna Ómarsdóttir via Halla Ólafsdóttir og Amanda Apetrea. Koreografer og utøvere som tar i bruk det groteske og det outrert teatralske for å utfordre stereotyper og avkle pinlig machokultur. Ólafsdóttir og Apetrea har for eksempel i flere av sine verk lekt med og parodiert heavy metal. Men der de sistnevnte bjudar på med politisk brodd og komisk distanse, blir Blessika for nølende og självmedveten.

Hat-trick

Kanskje lider jeg av det Wallenhorst forsøker å snakke om, og makter ikke å løsrive meg fra etablerte tanker om hvordan koreografi (og heksedans) burde se ut. Men det er jo noe av det fine med Mind Eater, som ønsker å legge til rette for et større faglig og diskursivt rom, der kurateringen føles både generøs og risky. Gjennomgående for festivalen er det feministiske og skeive perspektivet, som sikkert får flere i scenekunstfeltet til å himle med øynene, men som det objektivt sett fokuseres og vises lite av, i alle fall på en måte som føles normsprengende.

Årets Mind Eater holder det den lover, og på samme måte som kvinnen i den siste billedveven, «Mon Seul Désir», velger festivalen selvbeherskelse og tar kontroll over sin egen skjebne, fremfor å la seg definere av konvensjoner eller samfunnets forventninger. Forhåpentligvis vender den tilbake neste sommer, travende over begjærets horisont.