Kampen om vinden

Når teatrene Åarjelhsamien teatere og Nordland teater går sammen om en forestilling som omhandler det grønne skiftet og vindkraftutbygging, er det

«Giedtine – hvem eier vinden?»

Av Cecilia Persson og Peter Oskarson, basert på Klabunds versjon av den kinesiske «Krittsirkelen».

Samisk oversettelse: Sig-Britt Persson

Norsk oversettelse: Stein Elvestad

Regi: Peter Oskarson

Musikk: Frode Fjellheim

Scenografi: Peter Holm

Lysdesign: Johan Haugen

Film: Dan Jåma

Medvirkende Frida Bjørnland, Ole-Henrik Lifjell, Sara Margrethe Oskal, Stein Elvestad, Cecilia Persson, Trond Peter Stamsund Munch og Sven Henriksen

Premiere 25. september 2020, Mosjøen

både et dagsaktuelt og eksistensielt tema de tar opp. Premieren var lagt til Mosjøen, hvor Eolus Vind og Øyfjellet Wind AS akkurat nå bygger 72 vindturbiner på Øyfjellet og Vestfjellan, midt i det som er beiteland og flyttleier for Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt. Samme uken som premieren hadde de vært i Oslo tingrett for å kreve stans i anleggsarbeidet, og det gir seg nesten selv at det er hit hvor konflikten står på som sterkest at premieren på stykket hørte hjemme.

Folkemøte om vindkraft

Forestillingen starter som en variant av et folkemøte. «Velkommen til kommunens demokratiskole», står det på en skjerm fremst i rommet, som er en av konferansesalene på Fru Haugans hotell i Mosjøen. Publikum er spredt ut med koronavennlig avstand på én meter mellom de små runde bordene. Kommunedirektøren (spilt av Sara Margrethe Oskal), ønsker oss velkommen, og informerer om at møtet vil vare i 2 timer og 20 minutter, inkludert pause, og skal ta opp spørsmålet om vindkraft i fjellområdet rundt Øyfjellet og Vestfjellan. Hun sier noen ord om at alle synspunkt skal komme frem, men det skinner gjennom at hun egentlig mener en utbygging både kan og må skje. Dette dreier seg om et Norge som skal over på fossilfri energi, hvor vindkraftanlegget vil være et «flaggskip i utviklingen» og «alle må bidra», og hvor det nærmest er underforstått at reindrifta må vike for den nye tida – nok en gang.

På en av skjermene kommer utbyggeren opp, på en annen samene i reindrifta, som skal være tilgjengelig for diskusjon på folkemøtet. Så deler kommunedirektøren ut tre roller til personer i publikum:en naturverner, en advokat og en opposisjonspolitiker. Tre hender går ivrig i været, og får utdelt manus som de skal lese fra underveis. Naturverneren tordner at vindmøller ødelegger naturen. Utbyggeren snakker om finansiering av gondolbane og sherpatrapp til lokalsamfunnet, og kommer med standardsvar om avstand og myndighetspålagte krav når opposisjonspolitikeren tar opp nasjonalparken som ligger like i nærheten. Reindrifta forteller at de får flyttleier blokkert og beiteområder ødelagt. Advokaten lover på sin side at alt er i sin skjønneste orden rettslig sett. Etter hvert logger flere lokale representanter seg på via skjermen, for å komme med sine meninger og perspektiv.

Krittsirkel i samisk drakt

Denne kakafonien rekker ikke å vare særlig lenge, før en ung mann braser inn gjennom sidedøren med en kinesisk trupp på slep. Han presenterer seg som Edvard Masoni, og annonserer at de vil spille et eventyr som har betydning for det vi diskuterer. Overgangen er brå, men total: de ruller inn nye kulisser for å spille fortellingen om krittsirkelen, en historie som stammer fra 1300-tallets Kina og handler om hvem som er rett mor til et lite barn. Den unge piken Hai Tang (spilt av Frida Bjørnstad) har mistet faren sin, som har hengt seg på grunn av gjeld han ikke kunne betale. Nå må hunselge seg til et lysthus for å forsørge sin mor, og i gudenes uforståelige spill blir hun kjøpt av den rike og kyniske Ma (Trond Peter Stamsø Munch), som er selve grunnen til farens ulykke. Hun blir så hans andre kone, de får en sønn sammen, og etter hvert begynner det å vokse fram en kjærlighet og forståelse mellom dem. Samtidig konspirerer den første konen (Cecilia Persson) for å bli kvitt både Hai Tang og Ma,slik at hun skal få arven, og engasjerer korrupte dommere i sitt eget spill. Det ender med giftmordog en rettssak som aller mest er et spill for galleriet, før en keiserlig innblanding gir den uskyldige rett til slutt. Med i historien er også Hai Tangs fattige bror (Stein Elvestad), og en rekke andre roller som på ulikt vis bekles av ensemblet.

Den mest kjente versjonen av krittsirkelen er nok Den kaukasiske krittringen av Bertolt Brecht, mens dette er en sørsamisk variant, hvor både metaforer og replikkveksling har en klar samisk forankring. De bruker både sørsamisk og norsk som språk i forestillingen, med teksting til norsk der det ikke oversettes i dialogen. Det er referanser til multeblomster og snø, og kostymene spillerpå samiske koftetradisjoner, menmed detaljer inspirert av kinesiske klesdrakter. Musikken er komponert av Frode Fjellheim, og ikler eventyret de samme referansene og underbygger stemningsskift i stykket. Deler av teksten synges av skuespillerne, slik som i romantiske møter eller i overganger mellom scenene.

Skuespillerne veksler mellom komedie og alvor, mellom ulike roller og mellom eventyret og kortere avbrudd fra kommunemøtet. Hai Tang er den uskyldsrene og omsorgsfulle, Ma er den hensynsløse som siden blir mild av å kjenne Hai Tang, mens hans første kone er den kalkulerende og sjalu kvinneskikkelsen som ingen klarer å like. Det er altså ikke dybden i karakterene det står på i fortellingen, de er snarere representanter for ulike sider av mennesket. Det fungerer fordi skuespillerne er godt samkjørte, og særlig Stamsø Munch, Henriksen og Persson gjør sine ulike rolleskifter med letthet og humor. Birollene krysser også kjønnsroller som bryter med de mer stereotype hovedkarakterene, slik at de unngår å binde seg helt til samfunnsstruktur og moral i den tids Kina.

Uforløst potensiale

Her kunne manuset gjort et tydeligere poeng ut av den samisk-kinesiske koblingen de har gjort gjennom karakteren Masoni. Han omtales behørig i det digitale programmet, men i selve forestillingen forblir en flytende skikkelse som er vanskelig å få tak i. Masoni var same og misjonær i nettopp Kina helt på slutten av 1800-tallet, før han senere bodde i Norge og USA. Han engasjerte seg sterkt i kampen både for samenes anerkjennelse og for kvinners deltagelse i kirken i en periode der fornorskingen foregikk for fullt, og var selv fra en reindriftsfamilie som hadde hatt rein på tvers av den svensk-norske grensen. I stykket er han underholdende spilt av Ole-Henrik Lifjell, men når han får snakke er det i en litt heseblesende dialog med kommunedirektøren som helst vil at folkemøtet skal få fortsette. Dermed blir ikke disse lagene med fortellinger fullt utviklet, noe som er synd all den tid det ligger mye både dramatisk og politisk potensiale i å trekke dem.

Kampen for rettferdighet

De kinesiske karakterene er altså her for å fortelle oss noe om stariesvoete– sørsamisk for rettferdighet, et ord som får klinge både gjennom og på slutten av stykket. Spørsmålet om hvem som eier barnet kobles til hvem som kan eie vinden, men det er noe i sammenligningen mellom krittringen og reingjerdet (giedtine betyr ‘som et reingjerde’ på sørsamisk) som både fungerer og skurrer litt. I eventyret om krittringen bestemmes barnets rette mor ved hvem som gir slipp på det; Hai Tang klarer ikke å rive i den skjøre armen til sitt eget barn, mens hun som kun vil ha barnet for egen vinnings skyld ikke har noen skrupler mot å gjøre det. I vindkraftsaken kan det se ut som om de som har brukt området i århundrer uten å sette dype spor mister rettighetene sine til noen som graver anleggsveier og lager industriområde i fjellene. Reindrifta har gått rettens vei for å sikre rettighetene til områdene, men vil rettferdigheten seire til slutt?

Før jeg reiser fra Mosjøen tar jeg selv en tur opp den sherpatrappen som nevnes i stykkets innledning. Den finnes, også i den virkelige verden, og i sommer stilte Øyfjellet Wind garanti om at de vil betale de vel 3,7 millionene som mangler for å bygge siste del til toppen. I det jeg runder den siste kneika mot varden, glimter det i en bilrute på en anleggsvei noen kilometer unna. Anleggsarbeidet er i gang, før klokken åtte på en lørdagsmorgen. I mellomtiden har dommerne i Oslo tingrett selvsagt helgefri fra sine overveielser om hvorvidt dette arbeidet skal stanses eller ikke.

Teatersjef ved Åarjelhsaemien Teatere, Cecilia Persson, som også er skuespiller i forestillingen og én av to manusforfattere, sa til NRK før premierenat publikum må gjøre seg opp sin egen mening om vindkraftsaken. Etter forestillingen å dømme har i alle fall teatrene gjort opp sin, og uttrykt den via et kinesisk-samisk eventyr som lar oss betrakte problemstillingen litt mer på avstand. Den er sterkest når de ulike lagene av historier får spille på flere strenger samtidig, men har ikke helt forløst alle trådene når folkemøtet er over og de kinesiske karakterene sendt hjem.