«Jeg er et stillegående tog som dro vekk fra mine spor»
«BRUDD – Frihet er et lite ord» setter et høyst nødvendig søkelys på tilstanden i norske fengsler, men kunne godt brukt mulighetene som kunsten gir til å utforske alternative virkeligheter, uten å miste sin relevans.
Publisert
Sist oppdatert
BRUDD - Frihet er et lite ord er en forestilling av og med utøverne Biniam Gezai, Hege Gabrielsen,
Brudd
Idé: Lise Linnert og Biniam A. Gezai
Koreografi/regi/kjerneteam: Biniam A. Gezai, Hege Gabrielsen og Øyvind Jørgensen
Utøvere: Biniam A. Gezai, Hege Gabrielsen, Øyvind Jørgensen, Enya Maria Oshaug Weibell, Guillermo John Magno og Erik Rulin.
Tekster: Basert på råmateriale utarbeidet av innsatte ved Ullersmo og Trondheim fengsel under ledelse av Elisabeth Thorsen.
Prosjektkoordinator: Øyvind Jørgensen
Kostymer: Røde drakter utlånt fra Ullersmo fengsel
Scenehuset, Oslo, 1. oktober 2023
Øyvind Jørgensen, Guillermo John Magno, Erik Rulin og Enya Maria Oshaug Weibell. Forestillingen er en del av prosjektet PUST MEG FRAM!* der innsatte ved Ullersmo og Trondheim fengsel har skapt fotokunst og poetiske tekster sammen med billedkunstner Lise Linnert og forfatter og prest Elisabeth Thorsen. Den hadde premiere i Trefoldighetskirken i Oslo høsten 2021, og ble spilt i Ullersmo fengsel høsten 2022.
Når jeg går inn ytterdøren til Scenehuset er oppgangen fylt opp av publikummere jeg ikke har sett i en scenekunstsammenheng tidligere. Vi tar av oss skoene ved inngangen til visningsrommet, der publikum plasseres på fire sider av scenen. Oppsettet likner et panoptikon, en idé fra 1700-tallet der innsatte i fengsler kunne bli sett fra et tårn i midten, hvilket skulle skape en opplevelse av å bli konstant overvåket. Gabrielsen og Jørgensen introduserer forestillingen kort, før de «går av scenen» og forestillingen begynner.
Gestisk dans
Dramaturgien er handlingsdrevet og konkret; Gabrielsen og Jørgensen, som er ikledt lysegråe bukser og gensere, representerer fengselbetjenter. De går inn til midten av scenen med hendene på Gezais rygg, som representerer en kommende innsatt, kledt i jeans og t-skjorte. Han får utdelt en rød fengselsdrakt, kler på seg denne og beveger seg på en «fastlåst» måte ved bruk av muskelspenninger og isolasjoner, til melankolsk sang fra Weibell, som befinner seg nesten oppe ved orgelet bak der jeg sitter. Det blir stille, de tre utøverne går av scenen, og inn kommer Magno og Rulin i hver sin fengselsdrakt, som jeg antar representerer to innsatte som allerede befinner seg i fengselet. De sier:
«Jorden sett fra avstand,
en blå og grønn planet.
Jorden sett fra mitt perspektiv,
en planet full av liv og uendelige farger.»
Snart ser vi Gezai igjen, og et danserisk møte mellom den nyinnsatte og de to «garvede» utspiller seg som en fysisk, gutteaktig lek. De sier:
«Jeg er en fugl, er fri som en hippie, en hippieprofet.
Jeg dikter med skarpslipt tunge,
har mer enn rock i min lunge,
og det dikt skal runge.»
Underveis går betjentene fram og tilbake bak publikum, som en ytre fiende med et konstant, truende nærvær. Gjennom handlinger og gestisk dans formidler forestillingen et konkret narrativ.
Innsatte versus ansatte
Forestillingen portretterer flere situasjoner der det er de innsatte mot de ansatte, litt som «de gode» mot «de onde». I en scene skriver de innsatte febrilsk på papir, mens de ansatte blar strengt i papirer og river ut papir fra permer. De (innsatte) sier:
«Hvert sekund et valg å ta.
Venter på svar.
Jeg er et stillegående tog som dro vekk fra mine spor.
Inni meg har jeg det som skal til.
Kjenn meg innenfra, utsiden sier ingenting om meg.
Total frihet er et paradoks.»
I samtalen etter forestillingen, moderert av Thorsen, er dette en scene som trekkes fram som spesielt gjenkjennende for samtlige i panelet. Som tidligere innsatt beskriver Andreas Ribe-Nyhus hvordan ethvert ønske/behov krever en søknad, med påfølgende ventetid på innvilgelse eller avslag. Som ansatt beskriver Ina Valle hvordan hun ikke alltid har mulighet til å etterkomme den enkeltes ønsker og behov, samt forslaget om å bruke et mindre stigmatiserende språk gjennom begrepet beboer heller enn innsatt. Nyhus fortalte også om hvordan det å oppnå genuin, menneskelig kontakt med de ansatte nærmest var umulig for han, da han opplevde seg utsatt for konstant mistenkeliggjøring heller enn å bli møtt med forståelse, og hvordan det å kombinere ansvaret for både sikkerhet og omsorg i én rolle er for komplekst.
Amnesty på banen
Jørgensen supplerte med at det ikke bare er de ansatte Gabrielsen og han ønsker å portrettere i forestillingen, men selve «systemet», hvilket forklarer den noe ensidige fremstillingen av de gråkledte karakterene. Tilstede i samtalen var også Lene Hopland Bergset, en representant for Amnesty. Hun fortalte at mangel på ressurser i kriminalomsorgen gjør at alvorlig ensomhet og psykisk uhelse er utbredt i norske fengsler, og at Norge i over tjue år har blitt kritisert av FNs tilsynsorganer og Europarådets torturkomite for omfattende bruk av isolasjon. Thorsen oppfordrer publikum til å skrive under på Amnestys kampanje.* Jeg setter pris på denne informasjonen, i det den styrker forestillingens aktualitet.
Representasjon versus utopi
I følge programmet til forestillingen er scenene utviklet som fragmentariske speilinger av fengselsvirkeligheten. Danserne tolker et bredt spekter av følelser som angst, skam og avvisning, søvnløshet og motløshet, savn og sorg - men også̊ protest og sinne. I en gjensynsscene mellom en beboer (Gezai) og hans kjæreste (Weibell) mot slutten av forestillingen blir dette spekteret vist tydelig gjennom at scenen gjentas tre ganger, men med ulikt emosjonelt innhold hver gang, som uttrykkes gjennom bevegelser, gester og blikk. Slik blir publikum kjent med karakterene og kan leve seg inn i deres opplevelser. Forestillingen slutter ved at Magno kler på seg jeans og t-skjorte, slik beboere får tilbake sine egne klær etter å ha gått i fengselsdrakt i en uke av sikkerhetsmessige årsaker.
Prosjektet PUST MEG FRAM! representerer en samtidskunst som springer ut av deler av samtiden vi vanligvis ikke vil se – deler av samfunnet som vanligvis holdes skjult. Forestillingen gjør slik et hederlig forsøk på å formidle noe den gjengse publikummer muligens ikke er klar over fra før. Underveis i forestillingen tenker jeg på det paradokset det er at de som eier disse opplevelsene ikke kan fortelle de selv og jeg reflekterer over forskjellen mellom den frihetsberøvelsen ideen om straff innebærer, kontra den frihetsutøvelsen som kunsten kan sies å representere. I forlengelse av dette undrer jeg meg noe over behovet for å representere og speile virkeligheten, heller enn å jobbe for å skape en ny, mer ønsket virkelighet på scenen. For om det er vanskelig å få til endringer på innsiden av norske fengsler, kan jo kunsten brukes som et frirom til å utforske hvordan disse endringene kan være og se ut. Et spørsmål jeg tar med meg etter BRUDD – Frihet er et lite ord er: hvordan kan en fengselsutopi se ut?
(Publisert 31.10.2023)
