Iscenesatt frihetspraksis

Over and Over (and over again) er et samarbeid mellom Dan Daw Creative Project og Candoco Dancecompany, i regi og koreografi av Dan Daw og Stef O’Driscoll. Candoco Dancekompany ble etablert i 1991, og er et kompani med dansere både med og uten funksjonsnedsettelser, med visjon om å skape tilgjengelighet for alle kropper i scenekunsten.

 Til tross for Candocos inkluderende praksis, er det første gang en koreograf med funksjonsnedsettelse har skapt et helaftens verk for kompaniet. Informasjonen på Candocos hjemmeside kan tolkes som om denne praksisen har vært bevisst, men den forklarer ikke hvorfor. Dan Daw, som har CP, var tidligere danser i Candoco, men driver i dag sin egen kunstnerisk virksomhet gjennom Dan Daw Creative Project (DDCP). Han og Stef O’Driscoll ble invitert til å skape et verk for kompaniet av den nye lederduoen Raquel Meseguer Zafe og Dominic Mitchell. At denne endringen av praksis er intendert ved lederskiftet, blir tydelig påpekt på nettsiden.

Spørsmålet om hvilke kunnskaper og erfaringer som bør lede iscenesettelser av verk som handler om levd erfaring og identitet, ble nylig løftet av danser og koreograf Magnus Myhr, som etterlyste skeiv erfaring i Nationaltheatrets valg av regissør for Arven, et stykke som omhandler skeivt liv. Morgenbladet skrev om den massive debatten som fulgte og «at levd erfaring nesten er blitt et skjellsord».[1]

At Daws levde erfaring med funksjonsnedsettelse har hatt betydning for uvanlige koreografiske valg og kvaliteter, kommer til uttrykk på mange måter i verket. Likestilt delene med utfoldelse i rave, gis hvile performativ verdi.

Dans og rave som motstand og frigjøring

Å kreve plass er et av Daws og DDCP’s kunstpolitiske prosjekter. Daw forteller i et intervju med Hilton Magazine[2] at det er veldig vanskelig for døve og funksjonshemmede å rave, fordi mulighet og tilgang for å delta ikke er der. Daws medregissør, Stef O’Driscoll, som har fokusert mye av sin praksis på å fusjonere ravekultur med fortellinger, sier i samme intervju: «This piece is about raving and how we use raving as a way to let go and free ourselves of the struggles and burdens life presents us and how we can find even just a second of utopia in our life. It is about what raving could be.»

 Det romlige oppsettet på Dansens Hus store scene er tradisjonelt, men forestillingen er annonsert som «avslappa» og man kan komme og gå når man vil. Publikum sitter i amfiet, men det er også mulig å sitte mer behagelig i saccosekker som er plassert foran første rad. I kontrast til de myke sekkene er rommet røft, uten inndekning, med et opphøyet lite scenepodium diagonalt bakerst og til venstre. Lysstoffrør i ulike nivåer gir klubbestemning og et vekslende hvitt eller gult lysskjær. Lengre bak er det et fritthengende bredt felt av noe som ser ut som strimler av gul latex. Her projiseres slagord og overskrifter som: hard, rest, unity, liberation. For meg kjennes disse overskriftene overflødige og platte, men som hørende kan jo jeg høre tekstene og stemningen i musikken. På en skjerm oppunder taket projiseres gjengivelser av tekst og beskrivelser av kvaliteter i musikken. Claire Cunningham, som åpnet vårens sesong på Dansens Hus med sin solo Songs of the Wayfarer, brukte også projiserte beskrivelser fra Mahlers sangpartitur som ledetråder for lesningen av verket.

 Forestillingens råhet og rave etableres brått. «Struggle», projiseres på den gule lateksen. Fra rommets ytterkanter kommer danserne, alle med ytterjakker som er halvveis på og ser ut som deformerte deler av kroppene. Noe ugjenkjennelig som både er en del av dem selv og krefter utenfra som de kjemper mot og som river i dem.

 På rave eller klubb danser man jo stort sett helt improvisert, drevet fram av lyster, behov, musikk, følelser og frihet, uten forventing til prestasjon. Men dette er en performativ setting med koreografiske strukturer der forskjellige deler har spesifikke uttrykk. Denne motsetningen er forestillingens koreografiske paradoks, som også omfatter dansernes fullstendig rå dans, der de «forsvinner» inn i kroppenes altoppslukende opplevelse eller fellesskapet i gruppen som denne friheten genererer. Blikket mitt følger ofte Annie Edwards. Hennes rytme og tilstedeværelse er så sterkt konsentrert, med stor kraft i samdans med de andre eller fullstendig i seg selv. I en solo stående på podiet tar hun dansen helt ned slik at det kun er hoftene i mikrobevegelser som sensuelt er musikkens rytme. Det er ikke framstilt – slik så mye er i dag - for å møte et underholdningsbehov. Det synes helt autentisk. Hun er i seg selv og det innerste forholdet til musikken. Jeg kjenner på det O’Driscoll sier i det tidligere nevnte intervjuet: «Vi håper publikum vil ha lyst til å bli med dem».

Tid og hvile

Hvor mye tid noe tar, hvilke omveier eller krefter som kommer i tillegg når man har ulike funksjonsnedsettelser, er noe vi som funksjonsfriske ikke tenker på. At en døv også må se for å få med seg å lese på munnen eller tegnspråk, krever en annen orientering, ekstra innsats og «omvei» med kroppen. Cunningham fortalte i sin nevnte forestilling, at en med krykker bruker dobbelt så mye energi på å forflytte seg.[3] Fordi samfunnet og strukturene ikke er tilrettelagt må man også hele tiden streve med å tilpasse seg.

Det som vanligvis ikke vises, gis estetisk verdi. Hvile og pausene det er behov for i et arbeid, som er spesielt nødvendig for de som har funksjonsnedsettelser, får plass i denne forestillingen. I en lengre del av forestillingen gis både utøver og vi i publikum mulighet til pause og ro. Oppå podiet, i en klynge hvilende på hverandre, med detaljer av nærhet og berøring, er igjen uttrykket helt internt, men samtidig gjort tilgjengelig for oss. Det gis tid. Det er fint.

 Daw sier i et intervju med det internasjonale dansemagasinet Springback Magazine, som er gjengitt på Dansens Hus hjemmeside[4], at intimitet har vært et utgangspunkt for arbeidet. Sentralt i den kreative prosessen har vært å forstå og bli kjent med hverandres, og de ulike kroppenes komplikasjoner og behov. En slik forståelse fordrer intimitet, påpeker Daw. Jeg kan identifisere denne intime kunnskapen som grunnleggende forankret i den improviserte samdansen mellom de helt forskjellige kroppene. I en rave tidlig i forestillingen danser alle i stadige sirkler rundt hverandre i forrykende fart og sleng. Alle synes å være på samme høyde og nivå i rommet og de ulike kroppene framstår fullstendig likestilte. Jeg forstår først ikke hvordan det kan være slik, men ser at de inspireres og hele tiden henter bevegelser hos hverandre. Eller de innlemmer i egen dans hvordan den eller de andre er situert kroppslig og i rommet: Er noen lavere enn deg, møter du den andre ved å danse på knærne. Likevel er det ikke tvungent eller innøvd, men fullstendig fritt og lekent.

Til tross for forestillingens improviserte materiale, er det ulike koreografiske praksiser basert på dansernes intime empati, lytting og forståelse om hverandres behov og annerledeshet, som sammen med ulike kvaliteter i musikken, blir forestillingens score. Det gir den uforbeholdne utfoldelsen og raven struktur og form.

Levd erfaring og Crip practice

Begrepet «crip time» refererer til en bevissthet om at mennesker med funksjonsnedsettelser kan ha mer behov for tid for å utføre oppgaver og eller for å ankomme et sted. En av de få profesjonelle norske dansekunstnerne med funksjonsnedsettelse, Elen Øyen, har nylig i et innlegg i Adresseavisen[1] ønsket å diskuterer og nyansere hvordan den populære serien Team-Pølsa framstiller mennesker med funksjonsnedsettelser. Hun nevner at serien ikke gir innsikt i det vanlige hverdagslivet; «Hvor lang tid alt tar, […] helt vanlig forflytning, stå opp, legge seg», og nevner mangelen og betydningen av en forståelse av «crip time».

 Candoco skriver på sine hjemmesider at de ønsker å arbeide fundert i «Crip practice». «To crip something» betyr å gjøre det mer tilgjengelig og gi seg selv tillatelse til å tenke nytt og på en måte som fungerer for kropp og sinn, i stedet for å be kropp og sinn om å bøye seg etter timeplanen, arbeidsrytmen eller trappen som ikke fungerer.

Over and Over (and over again) berører dypt med sin framstilling av det som vanligvis ikke framstilles – den interne dansen etter eget behov, lyst og glede  – og når man er sliten av det – behovet for hvile og tiden det må ta. Jeg tror kun en koreograf med levd erfaring med funksjonsnedsettelse, som Daw, kan være i besittelse av innsikt og metoder for å skape et uttrykk i dette spenningsfeltet og på den måten si noe viktig om livet som funksjonsnedsatt. I samarbeid med O’Driscoll og Candocos fantastiske utøvere løfter de kraften og nødvendigheten av dans og bevegelse. Samtidig krever de plass og frihet for alle kropper.

 Fotnoter:

[1] Elen Øyen, Adresseavisen 6. mai 2025, https://www.adressa.no/debatt/i/KMAV56/noe-skurrer-med-team-poelsa

[1] Morgenbladet, 25.10.2024, https://www.morgenbladet.no/kultur/teater-debatten-som-tok-fyr-levd-erfaring-er-nesten-blitt-et-skjellsord/9018712

[2] https://www.hintonmagazine.com/post/q-a-with-dan-daw-and-stef-o-driscoll-about-dance-show-over-and-over-and-over-again

[3] https://www.shakespearetidsskrift.no/anmeldelser/den-myke-politiske-kroppen/240655

[4] https://www.dansenshus.com/artikkel/intimitet-var-grunnlaget