Ioner, atomer, ildfluer og sand

Den greske koreografen Christos Papadopoulos gjester Dansens Hus med forestillingen Ion, en insisterende, visuell og

ion

Konsept og koreografi: Christos Papadopoulos

Dansere: Alexis Tsiamoglou, Maria Bregianni, Efthymis Moschopoulos, Nanti Gogoulou, Georgios Kotsifakis, Pagona Boulbasakou, Tasos Nikas, Katerina Liontou

Dramaturg: Tassos Koukoutas

Musikk: Coti K

Lys: Evina Vasilakopoulou

Kostymer: Angelos Mentis

Scenografi: Evangelia Therianou

Produsert av: Onassis Stegi

Partner: Dublin Dance Festival

Turnerende partner og støtte: Onassis Stegi

Dansens Hus, Oslo, 19. februar 2022

meditativ reise som åpner for mange assosiasjoner og refleksjoner.

Mørket svøper seg langsomt rundt oss, der vi endelig igjen sitter tett i tett på hovedscenen. Helt svart blir rommet, ikke engang et nødutgangskilt er å ane noe sted. Med forestillingens tittel i bakhodet aner jeg en ladet spenning i det omfavnende, totale mørke. Så durer det av gårde, en konstant murring, et maskinelt lydbilde som setter en truende stemning som endelig forløses i det en enkel boks med lys opprinner litt bak i scenerommet. Denne kisten av lys blir verkets sentrum og fanger all min oppmerksomhet. Scenen fylles litt etter litt av utøverne, men vi skimter dem bare lynraskt i det de løper flatføtt forbi lyskisten. Blikket konsentreres automatisk om lyset, og danserne enses bare idet lyset treffer leggene og lyden av fotsålene treffer bakken. Det eneste jeg tenker på, er mørk, varm sommerkveld, vannkant, ildfluer.

Den flagrende ildflueløpingen går over i en mer unison svingning, som bølger i vannkanten eller vind over sanddyner. Og mens rommet fylles av røyk, skimtes silhuetter av kropper som bølger sidelengs før flokken langsomt faller inn i sin formasjon.

Fascinerende flyt

Røyken har lagt seg som et lyst pulver, eller sand, på gulvet, og idet lyset langsomt åpner seg over utøverne starter en fascinerende flytende gruppebevegelse. Fra nå av «flyter» utøverne rundt i rommet. De sklir lydløst og umerkelig ved at føttene vris inn og ut eller fra side til side som vindusviskere. Skikkelsene sklir frem, bak, sidelengs og rundt uten at vektforskyvningen synes, slik den gjør når vi løper eller går «vanlig». Denne sklieffekten er magisk, samtidig som den etablerer seg som så konstant at den nesten blir umerkelig. Underkroppen er mørklagt og det er de opplyste, nakne overkroppene, armene og hodene som henvender seg til publikum.

10 personer i mørke bukser og mørke sokker, bar overkropp og intenst blikk starter nå en unison dans for håndledd, armer, torso, nakke og hode, hvor hver eneste lille justering eller endring i bevegelsesretning umiddelbart fanges opp av hele gruppen. Av og til stikker en eller to fra, men blir alltid hentet inn igjen. Aldri har en liten skulderheving vært mer synlig for meg, en liten vri på håndleddet eller et raskt løft av haken sprer seg jevnt og nesten helt synkront utover i gruppen. De ti kroppenes vakre forskjellighet fascinerer meg, og jeg blir et øyeblikk sittende og «danse med», kjenne litt på mine egne skuldre, albuledd og hake. Utøvernes intense blikk og detaljerte bevegelsesmønster gjør inntrykk og drar meg inn, men etter en stund opplever jeg det som skjer fra midjen og opp som så repeterende og forutsigbart at blikket må løftes, og da åpenbarer det seg en ny dimensjon: gulvmønsteret.

En overraskende og engasjerende form for bevegelse dannes på gulvet fordi dansernes vindusviskerskliing flytter pulveret gulvet er dekket av, og et mønster som i en hekleduk spres utover gulvet. Idet gruppen eller enkeltskikkelser forflytter seg, etterlater de sirkler og buer som tidvis er symmetriske, andre ganger mer kaotiske og ujevne.

Individuell menneskelighet i maskinell stemning

Kombinasjonen av det som skjer horisontalt i pulveret på gulvet og vertikalt i de oppreiste kroppene skaper sammen med den konstante rytmiske duringen en tidvis fremmedgjort og maskinell stemning. Gjennom hele fremførelsen er utøverne, på tross av sine åpne ansikter og menneskelige nakenhet, for meg bare intense, udefinerbare skikkelser. Det er først når de sprer seg utover hele scenen i et intenst stønnende pesekor, at jeg enser det individuelle, menneskelige aspektet som for Papadopoulos er viktig.

Koreografen forklarer selv i et intervju med lederen for SHOWstudio Younji Ku «Min hovedprioritet – selv om det ikke alltid ser slik ut ved første øyekast – er fokus på individet … Jeg ønsker at arbeidet mitt skal gjenspeile indre, menneskelige forhold, være seg gjennom abstrakte bevegelser eller bare en enkel gest. Bevegelse til og fra mennesket.»

Idet danserne får igjen pusten og løfter blikket, dras de mot lyskista som denne gangen kommer ovenfra, ned for landing. Med den intense, durende musikken aner vi et romskip som kommer for å hente dem? Igjen legger det totale mørket seg rundt oss, og atomenes runddans, fuglenes reise, ildfluens virring og reisen i universet er plutselig over.

Klar form

Koreografien er innrammet i et klart formspråk, hvor gruppens formasjon og dansernes plassering i rommet varierer, men alltid ender opp med at gruppen omfavner alle. Dette gir assossiasjoner til hvordan fisk og fugl i bevegelse henter sine avstikkere tilbake i flokken. Papadopoulos forteller i intervju med Dansen hus om sin evige fascinasjon for naturen og særlig den skjønnhet som skapes av nødvendighet, som for eksempel fuglenes formasjonsflyving. Både naturens storhet og verdens bestanddeler ned på atomnivå er ifølge informasjonsmateriellet inspirasjon til Ion Og for den som verken assosierer natur eller kjemi med det som skjer i scenerommet, er det allikevel rikelige muligheter til å la seg engasjere.

Egentlig skjer det ikke så innmari mye, men den utrolig detaljerte helheten av bevegelse i gruppe, gulv, håndledd og blikk sammen med lyset, lyden og intensiteten drar meg inn og engasjerer meg på samme måte som når jeg leser en roman av Jon Fosse. De evige repetisjonene, dvelingen, å hele tiden returnere til et ørlite endret utgangspunkt, trigger nysgjerrigheten og drar meg videre inn i verket. Med Ion leverer Christos Papadopoulos´ kompani en rik scenekunstopplevelse som fra første stund drar meg inn i det intenst konsentrerte, så jeg kan lene meg tilbake og finne hvile i detaljene og repetisjonene.

Kilder: https://www.dansenshus.com/artikkel/bevegelse-til-og-fra-mennesket

(Publisert 21.02.2022)