
Internetts mørke avkroker
(Hamar): De Utvalgtes urpremiere på «My Twisted World» er en forestilling som illustrerer at Teater Innlandet fronter uredd scenekunst av høy kvalitet, og at det under festivalparaplyen «politisk korrekt» er takrom for å undersøke høyst utfordrende og ubehagelige problemstillinger, skriver Tomine Sandal. Forestillingen spilles på Black Box teater t.o.m. 18. februar.
To skuespillere sitter allerede på scenen i kontorstoler, vendt mot to store skjermer slik at vi kun ser dem bakfra, idet vi finner plassene
våre. En video av en mann som koser med en katt og det som ser ut som en livestrømming av et lite fuglehus, vises på skjermene. Men idyllen blir snart avbrutt: Akkompagnert av dramatisk musikk, glir en gylden kule – en planet kanskje – gradvis over den ene skjermen, før den fortsetter i den andre. Den brå overgangen illustrerer hvordan internett er: Veien er kort fra det uskyldig til det mer dramatiske.
Forhør, eller?
Idet skuespillerne snur seg, ser vi at en av dem er ikledd politidrakt. De begynner å prate sammen, og det er politimannen (Torbjørn Martin Davidsen) som stiller spørsmålene. Snorre (Snorre Sjønøst Henriksen) – begge skuespillerne deler fornavn med sine karakterer – er en utdannet performancekunstner bosatt i Berlin. Men fordi kunstnerlivet ikke er økonomisk holdbart, har han begynt å tjene penger på mer lyssky aktiviteter. I samtalen, som først fremstår som et slags avhør på grunn av politiuniformen, forklarer Snorre at det han driver med er «på kanten av loven, en slags svindel»: Han gir seg nemlig ut for å være en jente – mindreårig får vi etter hvert inntrykk av – i nettchatter med menn. Disse mennene betaler ham, uvitende om hvem som egentlig står bak profilen. Snorre forklarer at han i tillegg til å tjene penger, drives av en lyst til å hjelpe ensomme menn. Det tenker han at han kan være flink til, siden han tross alt har lest erotisk litteratur og fransk filosofi.
Til tross for at det er en politimann som stiller spørsmålstegn ved denne tvilsomme aktiviteten, er det likevel noe ved samtalen som sår tvil ved om dette faktisk er et forhør. Spørsmålstillingen minner egentlig mer om en time hos psykologen. Underveis i forestillingen brukes skjermene aktivt til å vise flere klipp, og til å illustrere Snorres chatvirksomhet. På et tidspunkt får vi se chatrom hvor ulike menn dukker opp og skriver til det de tror er kvinnene som vises på skjermen. Vi vet at det er langt fra sannheten.
Etter hvert kler Snorre på seg løspupper, parykk og en gjennomsiktig lett badekåpe, og setter seg til rette foran webkamera. Med et skjønnhetsfilter og en mikrofon som gjør stemmen lysere, starter han en chat med Torbjørn, som nå er vendt mot publikum. Samtalen mellom den falske ungjenta og politimannen Torbjørn er ubehagelig, men også banal og komisk. Senere i forestillingen sier politimannen stolt at han ser på seg selv som: «En barnas politimester», samtidig som han også forklarer at han kobler av med å henge på nettet, hvor han kan treffe så mange «ulike folk». Vi vet hvem han chatter med …
Incels
Underveis i forestillingen veksler de to skuespillerne mellom å fortelle om seg selv til hverandre. Deretter henvender den andre seg til publikum, og oppsummerer det den andre har sagt. Det er et grep som i utgangspunktet oppleves som komisk, men etter hvert får det også en annen effekt – gjenfortellingen tilføyer en vekt til det som blir sagt. Det «virker smart», sier en av dem etter å ha lyttet til den andres tolkning, og takker ham for det. Men er det egentlig smart? Det blir snarere tydelig hvordan denne formen for selvgratulering forsterker de stadig mer antifeministiske holdningene som dukker opp i samtalen.
Er det bare ufarlig prat? I mange tilfeller er det kanskje det, men i virkeligheten finnes det mange mørke avkroker på internett, hvor menn radikaliserer hverandre. Et eksempel er incels, som er nettsamfunn gjennomsyret av kvinnehat, bestående av menn som opplever at de lever i ufrivillig sølibat. «My Twisted World» er tittelen på et manifest skrevet av Elliot Rodger, en 22 år gammel student som i 2014 drepte seks personer i det som omtales som det første incel-relaterte terrorangrepet. Det er her De Utvalgte har hentet tittelen til forestillingen fra, og på et tidspunkt viser de også videoklipp relatert til hendelsen. Et av disse er en snutt hvor terroristen filmer gjennom frontruten på en bil. Han befinner seg på en strand, og ser på et kjærestepar som sitter med ryggen på en benk like ved. «It’s not fair», hører vi mannen bak filmen si. Sinne, sjalusi og opplevelsen av å bli nektet noe man har «rett til», går igjen hos incels. Rodgers terrorhandlinger er et eksempel på hvor farlig kvinnehat kan bli. De Utvalgtes behandling av dette er ekstremt ubehagelig, og scenene fremkaller en uggen følelse i hele kroppen.
Tilbake i livmoren?
Urpremieren er en del av Teater Innlandets Politisk korrekt teaterfestival, som i år ble arrangert for andre gang. Det er i hvert fall tydelig at verken De Utvalgte eller festival lider av berøringsangst. De Utvalgte tar utforskingen av ensomme og mistilpassede menn til det ytterste, og kommer heller ikke med noen didaktiske løsninger eller moralske oppfordringer. Snarere beveger forestillingen seg mer ut i det absurde og regressive, mot ekstreme forsøk på forløsning. Mot slutten kler Torbjørn av seg, og avslører at han har en bleie på seg under politidrakten. Deretter vasker og steller Snorre – iført falske pupper og et plastforkle – Torbjørn i et lite mobilt badekar, fylt med såpevann. Men det stopper ikke der: Snorre, i en slags morskikkelse, forbereder et siste ritual. Den nakne og nyvaskede Torbjørn får på seg en tett latex-maske, med kun et lite pustehull som åpning. Deretter dynkes han med babypudder, så det lukter talkum i hele salen. Deretter blir han lagt på et latextrekk spent over en ramme. Trekket lukkes om kroppen hans og en støvsuger sørger for at han vakuumsegles, slik at trekket klistrer seg til, og former seg etter, skuespillerens kropp. Alle pustebevegelser blir enormt tydelige, og det ser virkelig helt vilt ut. Her er regresjonen et fullstendig faktum, man kan få et inntrykk av at han på et vis er tilbake i livmoren. For en utgang!
(Publisert 13.09.2022)
Vi publiserer en lengre festivalanmeldelse i Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 4 2022