Ingenting rommer alt

Made in China er en del av Espen Klouman Høiners doktorgradsprosjekt «Skuespillerens skapende rom – kunstneriske strategier for den autonome

made in china

Regi og tekst: Espen Klouman Høiner

Av og med Brent Busk teater: Sebastian Warholm, Gina Lindås Theodorsen, Mikkel Gundelach, Maria Lingfors, Maria Hildonen, Camilla Vatne Barrat-Due, Signe Becker, Espen Klouman Høiner, Brennende Busk

Musikk, lyd: Camilla Vatne Barrat-Due

Kostymer og visuelle elementer: Signe Becker

Lyddesign og teknikk: Ådne Meisfjord

Plakat: Axel Becker

Co-produksjon: Black Box teater og Rosendal Teater

Skogsområde ved Nesoddparken kunst- og kulturnæringssenter, fredag 7.juni 2024

skuespilleren i et tekstbasert og framtidsmytisk teater» ved Kunsthøgskolen i Oslo. Espen Klouman Høiner har lang fartstid som skuespiller og teaterskaper. Han har spilt i flere filmer. Han har blant annet både jobbet på Nationaltheatret og i Verk produksjoner. Og han er aktuell med flere podcast-episoder for Norsk Shakespearetidsskrift. Arbeidene hans er ofte undersøkende. I Vi folket (2019) og Den skinnende byen (2022) var det mytene rundt Amerika det ble forsket på. Her jobbet han også sammen med Camilla Vatne Barrat-Due og Signe Becker. Denne gangen er det det kinesiske landskapsmaleriet, Shanshui, som er utgangspunktet for undersøkelser. Denne tradisjonen bygger på motsetninger som samtidig er i kontinuitet og harmoni med hverandre, står det i programmet fra Black Box teater.

Været

Vi har et spesielt vær om dagen. Det har vært den varmeste mai-måneden mange av oss har opplevd, men i juni er det ekstreme byger av regn og hagl og ganske kaldt. Under slike forhold blir det utfordrende å spille uteteater. Da jeg møtte opp for å se Made in China torsdag kveld, ble det lyn, torden og så kraftige haglbyger at bakken ble hvit. Forestillinga ble avlyst og det var bare å dra hjem igjen og komme tilbake neste dag ikledd ullgenser, lue, votter og skjerf.

Hvordan mennesket påvirker naturen er noe Høiner har arbeidet med i for eksempel Den skinnende byen. Mennesket underlegger seg områder og utrydder andre arter. Tittelen Made in China gir assosiasjoner til billige produkter av plast, produsert på lite bærekraftig vis. Produksjon som påvirker klimaet negativt og som ja, fører til ekstremvær her hos oss.

I grønne skogen inne

Like før forestillingsstart henter Høiner oss og vi går til spillestedet i skogen. Vi setter oss på de medbrakte sitteunderlagene på en «kvistbenk». I småskogen foran oss står tre høyttalere på stativ med grønt plastdekke på seg. Camilla Vatne Barrat-Dues lydverk strømmer ut av dem. Det er blant annet lange, høye og skarpe toner som hinter til teknologi og menneskelig aktivitet, og det er mykere, bløtere toner. Alt ganske enkelt, ikke komplekst. Det gjør at lyden lettere blir en del av det allerede eksisterende lydverket som finnes i skogen. Kanskje de lydene som finnes der allerede og som blir en del av verket, kan kalles «Found sounds»? Før vi hører noe som kan minne om menneskelige parringsbrøl fra noen vi ennå ikke kan se, og før vi får presentert Høiners scenetekst fra høyttalerne, skjer det mye på lydfronten.

I grønne skogen inne 2

I Den skinnende byen oppdaga innvandrerne til Amerika at det bodde noen i det lovede landet fra før. Der vi sitter på kvisthaugen i skogen ser vi at skogen ikke bare tilhører menneskeskapt aktivitet. Det sitter en rødstrupe på ei grein og ser på oss. Ei svarttrostmor hopper på bakken et stykke inn i skogen. Blir de forstyrra i hekkinga si nå når vi er der? En liten sommerfugl, en svermer, flyr forbi. Mygg er det ikke så mye av denne kvelden, det er for kaldt og vått til det. Bokfinkhannene later til å ikke bry seg. De synger så høyt de kan for å beskytte reviret sitt som de stort sett gjør. Først den ene og så naboen litt lenger bort i skogen. Litt usikker nå – var det en munk? Eller? Den ligna litt på en lauvsanger. Uansett, mye lyd foregår. Som et etterspill etter menneskelige parringsbrøl i skogen suser det kraftig i ospene over oss. Det knirker i to gamle bjørker. Det rasler i bladene på ei ung eik. Og det er virkelig mange forskjellige lauvtrær her: rogn, ask, lønn. Det er mangfoldig – og det er ikke stille.

Jeg – og du

Høiners scenetekst er en slags skapelsesberetning. Teksten har et «Jeg» som er som en bevissthet som er i alt. Og teksten henvender seg også til et «du». I programmet står det at den leker med panpsykistisk sanselighet og tilnærmingsmåte. Panpsykisme betyr altså at alt har bevissthet.

Teksten framføres gjennom de tre høyttalerne som står synlig blant trærne i skogen foran oss. Etter at teksten har presentert det allestedsnærværende «jeget», blir elementer av det skapte presentert. Det kan nesten minne litt om Inger Christensens diktverk Alfabet, der elementene i verden ramses opp alfabetisk på poetisk og rørende vis. Hos Høiner får vi for eksempel denne rekken:

Jeg ser amonitter arv bilder blod bier bambusskudd brekkvann blåbukker brevduer drager diamanter diagrammer døgnfluer engler enhjørninger fuglekvitter faner gauper issoleier krukker kurver kapper kjerrehjul koordinater kentaurer lunger lintøy lamoffer likposer latter melsorter menneskelighet menneskesønner maskiner slipesteiner slekter slakt slag søsken scener speil saft syner

Amonitter er altså mennesker som levde i Midtøsten for rundt 10 000 år siden, leser jeg på nett. Hovedstaden i Jordan, Amman, er bygd over de første bosettingene deres.

Menneskelig aktivitet

Tida går der vi sitter på kvisthaugen og av og til må åpne paraplyen for å unngå å bli gjennomvåte. Men tida blir fylt og fin. En pelsball kommer til syne langt inne i skogen – er det bison eller bever? Den ruller, den gis liv – animeres. Den lager ikke lyd som vi kan høre. Etter hvert kommer en skinnende skapning, langt inne i skogen den også, på vår høyre side. Den er høyreist og kan minne om en drage eller dinosaurus. Mens den går forbi langt der inne, skimter vi inni skogen på vår venstre side, noen menneskelignende, hårete dyr som løper. En stor uformelig hvit, rosa og gul skapning beveger seg også i skogen. De tar ikke kontakt med oss, de bare er der sammen med trær, insekter og fugler, før de forsvinner igjen. Til slutt kommer en sverm med små mennesker med masker. Maskene gir dem et insektpreg. De stopper et stykke fra oss og blir stående en stund før de forsvinner.

Og så stillhet?

Høiners tekst slutter som i William Shakespeares Hamlet: «Resten er stillhet». Men her lover Høiner for mye. For stille er det absolutt ikke. Vi er blitt bevisst alle lydene i skogen. Det er svisj, sus, og knekk. Det er fuglesang og regndrypp.

Aktørene som har vært med, kommer til slutt for å ta applaus. Jeg er litt usikker på om det fungerer helt bra her. Det hadde kanskje vært en like god avslutning å ikke la dem komme fram, men bare la aktørene fortsette å være mytiske, mystiske figurer vi kanskje har sett, og kanskje er det ingenting vi har sett. For som Høiner skriver: «Ingenting rommer alt».

(Publisert 08.06.2024)