
Inderlig dansekonsert
Forestillingen BANGER er en inderlig og gledesfylt dansekonsert, som kunne ha strammet til koreografien noe.
Sesongpremieren på Black Box teater er forestillingen BANGER av og med koreograf og danser Magnus Myhr og komponist og musiker Ingvild
Langgård. Myhr har flere soloforestillinger bak seg, som JEG SATT PÅ EN STEIN OG SÅ UTOVER «HAVET» (2014), I DET FJERNE, TROJA (2018) og HEARTFELT (2020), mens Langgård har utgitt egen musikk under navnet Phaedra og Runnershigh, samt skapt konsertforestillingene NEW SKIN (2017) og SKELETON WOMAN (2020) med scenograf Signe Becker. BANGER er deres første samarbeid og tar utgangspunkt i det forføreriske og til tider trøstende ved en god poplåt, og – regner jeg med – det å danse til popmusikk. Det er som om Langgård/Myhr vil få publikum til å lene seg tilbake og nyte det å være sammen, i en fortsatt post-pandemisk tid.
Feelgood
Inne på den svakt røyklagte Store scene står utøverne Sigrid Hirsch Kopperdal, Terje Tjøme Mossige og Myhr, og musikerne Morten Langlie, Øyvind Røsrud og Langgård samlet som et band ikledt både casual og pyntede kostymer som hoodie, shorts og jeans, blondetights, glitterhetter over hodet og en fargerik, puffermet kjole. De holder rytmen med noen enkle, synkrone gå-trinn og spiller feelgood-musikk med instrumenter som trommer, piano og keybord mens de smiler velkommende til publikum. Arbeidslamper henger ned ifra taket, et lysrør slynger seg over scenen og et par sølvfargete cowboyboots står i et hjørne. Når alle i publikum har satt seg begynner Langgård og Mossige å synge svulstige setninger på svensk, som: la oss danse / finne alt vi mistet / huske at vi lever nå / lever jeg, lever du / livet er for kort til å lengte. Det er forførerisk og iørefallende, og idet Røsrud har fullført sin saksofon-solo og låta er ferdig, applauderer publikum.
Synkrondans
Kopperdal, Mossige og Myhr henter hver sin tamburin og begynner å danse synkront i stillhet. De utfører enkle armbevegelser med ryggen til publikum, skifter retning og går ned på gulvet i krabbeposisjon før de sparker litt med bena. De beveger seg til en rytme jeg ikke hører, som om dansen er koreografert til rytmisk musikk, noe som gir den en usynlig struktur jeg setter pris på. Den samme sekvensen gjentas mens et lavt elektronisk lydbilde gradvis kommer på, med små forskyvninger i bevegelsesmaterialet, og innimellom kommer også utøvernes individuelle bevegelsesspråk frem. De ser ydmykt på hverandre og publikum, noe som gjør at de kjennes ekte og nære.
Tilbakelent cowgirl

Kopperdal ikler seg deretter cowboybootsene, før hun setter i gang en bølgebevegelse i overkroppen mens hun ser på publikum. Hun bølger seg laidback framover mot publikum, tramper litt og snur ryggen rolig til oss, som om hun har full kontroll på det hun gjør. Hun stiller seg ved trommesettet, bøyer i knærne og bølger smått forførerisk derifra, før hun reiser seg og rister litt med armene. Hun tar seg god tid i alt hun gjør, lar kroppen fullføre enhver bølge samtidig som blikket er nærværende og oppmerksomt. For meg ble Kopperdals tilbakelente cowgirl forestillingens høydepunkt.
Dansekonsert
Flere koreografer har benyttet seg av (avspilt) popmusikk, både for å få tilgang til et grandiost følelsesspekter og for å undersøke mer problematiske aspekter ved kommersiell kultur. I dette tilfellet gjøres det live, med original musikk av et knippe fremragende musikere, noe som skaper en ytterligere konsertopplevelse. Musikken er gjennomgående svært fengende og groovy, den er variert og fungerer også godt som bakgrunn for dansen. Musikerne tar også innimellom del i det performative arbeidet, særlig Røsrud som i sin kjole-kledte figur gjør en el-gitar solo med utagerende hopping. Tekst benyttes kun i begynnelsen av forestillingen, sannsynligvis for å skape rom til dansen.
Forestillingen har en nummerdramaturgi og de ulike dansene avløser hverandre. Jeg er litt usikker på hva dansesekvensene i siste halvdel av forestillingen skal produsere, da jeg opplever dem mindre definerte – på grensen til uferdige. I en sekvens refereres det tydelig til Michael Jackson i både bevegelsesmateriale og kostymer (hatt og slør), en del som kunne ha blitt gjort mer ut av, og slutten der alle synger sammen i kor, er et element som er brukt i mange forestillinger tidligere og blir litt for åpenbar. Men scenerommet er helt nydelig lyssatt og sammen med musikken skaper danserne likevel gledesfylte og inderlige øyeblikk denne torsdagskvelden.
(Publisert 30.01.2024)