Edward Hogg (Hjalmar) og Grace Doherty (Hedvig) i The Wild Duck, Regi: Robert Icke. Almeida Theatre 2018. Foto: Marc Brenner

Illusjoner blir virkelige

(London): ‘Hva er sannhet?’ Robert Icke bruker både nyskrevne scener, filosofiske monologer og fortellinger om forfatterens eget liv for å belyse det sentrale spørsmålet i Vildanden.

The Wild Duck

av Henrik Ibsen

Bearbeidelse og regi: Robert Icke

Scenografi: Bunny Christie

Med: Kevin Harvey, Edward Hogg, Lyndsey Marshal m.fl.

Almeida Theatre, London 10. november 2018

Robert Icke er en av de regissørene det snakkes mest om i Storbritannia for tiden. Tidlig i karrieren arbeidet han med regissører som Trevor Nunn, Michael Attenborough og Rupert Goold, og siden 2013 har han vært associate director på Almeida. Der har han gjort flere viktige produksjoner. I 2016 vant han prisen for beste regissør på Olivier Awards for sin produksjon av Orestien. Han har også arbeidet på kontinentet. For eksempel gjorde han Oedipus ved Toneelgroep Amsterdam, og til våren skal han gjøre Arthur Millers The Crucible ved Theater Basel. I hans versjon av Vildanden som for tiden spilles på Almeida, er scenen tom og lyset på når skuespiller Kevin Harvey entrer scenen med en mikrofon, nærmest som en foredragsholder eller stand-up-komiker. Han henvender seg direkte til publikum med informasjon om Vildanden og Ibsen, og med spørsmål om hva sannhet, løgn og fiksjon er. Etter hvert setter han scenen. Han forklarer at han spiller Gregory Woods (Gregers Werle), og at han akkurat har kommet tilbake til byen. Nå skal han inn i et selskap hjemme hos sin far som han misliker, men først skal han møte sin gamle venn, James Ekdal (Hjalmar), på gaten utenfor. Deretter ankommer Edward Hoggs James, og scenen begynner med tekst fra Ibsens stykke ispedd en del nydiktninger og tilpasninger.

Overforklarende

Denne første scenen er illustrerende for formen til hele Robert Ickes produksjon av Vildanden på Almeida Theater i London. Det visuelle er gjennomgående enkelt, selv om det etter hvert kommer flere møbler inn ettersom handlingen forflytter seg til familien Ekdals leilighet. Handlingen fra Ibsen er tydelig bevart, men Icke har skrevet inn og om flere scener. Dermed foregår mye av første akt på gaten utenfor Werles hus istedenfor på selve festen. Et annet eksempel er at fortellingen om hvordan Vildanden ble skutt, reddet av Werles hund og overlevert til familien Ekdal sees i et slags flashback der Gamle Ekdal forteller den til Hedvig. Disse omskrivningene fungerer ofte godt fordi de gjør handlingen tilgjengelig for et moderne og utenlandsk publikum. Andre ganger blir det kanskje vel overforklarende. Et eksempel er når Gregers forklarer Hedvig inngående at bestefaren hennes drikker fordi han har vært i fengsel og at han var urettmessig dømt. I disse tilfellene blir detaljer og karaktertrekk som hos Ibsen kun er antydet, brettet ut og lagt åpne.

Moderne Gina

Mikrofonen er et gjennomgående dramaturgisk grep. Den er til stede gjennom hele forestillingen, og karakterene plukker den ofte opp og snakker direkte til publikum. Dette kan skje som små drypp midt i dialoger, slik som når Gina forteller Hjalmar at det kun var intim kontakt mellom henne og Werle én gang, mens hun til publikum innrømmer at det skjedde flere ganger. Andre ganger har karakterene lengre utlegninger direkte til publikum. Dette gjelder ofte Gregers som gjerne vil overbevise også publikum om sine ideale fordringer. Men også Gina får en slik lang monolog til publikum der hun forteller om sitt forhold til Werle og hvor vanskelig det har vært å leve med Hjalmar. Slik direkte henvendelse til publikum fungerer egentlig godt. I motsetning til flere av omskrivningene, blir disse sjeldent overforklarende. Snarere bidrar de til å gi karakterene større dybde og tydeligere motivasjoner. Særlig gjelder dette Gina som i Ickes tolkning har større ‘agency’ enn hos Ibsen. Her er det tydelig at forholdet til Werle var noe Gina selv valgte å gå inn i, og at hun faktisk mest sannsynlig elsket han høyere enn hun noen gang har elsket Hjalmar. Dette er en tolkning som fungerer svært godt og som gjør Gina til en mer interessant og kanskje også mer moderne kvinneskikkelse. Dette understrekes også av Lyndsey Marshall som spiller Gina med stor overbevisning. Mot slutten av forestillingen kombinerer hun desperasjon og pragmatisme på en hjerteskjærende måte.

“Det er fremdeles vanskelig å vite hva som er best av de to ondene livsløgn eller ideal fordring. Men i dette ligger forestillingens styrke”

Gode skuespillere

Skuespillerprestasjonene er jevnt over svært gode. Kevin Harveys Gregers er lett å like i åpningen. Han framstår som vennlig, rolig og uselvisk, og det er lett for publikum å identifisere seg med hans søken etter sannhet. Utover i forestillingen snus dette imidlertid på hodet. Harvey beholder den rolige og vennlige holdningen selv når ting begynner å gå virkelig galt i familien Ekdal. Da virker han nærmest manisk og ubehagelig. Edward Hoggs Hjalmar er akkurat så barnslig selvopptatt som rollen krever, og avvisningen av Hedvig er grusom. Allikevel er det også mulig å føle medlidenhet med denne versjonen av Hjalmar. Særlig gripende er det når han danser med Gina også etter at han har fått vite om forholdet til Werle. Det er tydelig at følelsene hans ber ham om å bli, mens det er hodet og forventningene han føler er rettet mot ham, som tvinger ham til å dra. I denne forestillingen må man også trekke fram unge Grace Doherty som spiller Hedvig med nøyaktig presisjon og et stort følelsesmessig repertoar for alderen. Særlig hennes forhold til Nicholas Farrells Gamle Ekdal er troverdig og rørende.

Hogg (Hjalmar), Warden (Gregers) og Harlan (Gina). Foto: Marc Brenner

Illusjoner som betyr noe

Man må imidlertid nevne to uforglemmelige øyeblikk av coup de thèâtre som er det som virkelig gjør denne forestillingen god. Gjennom siste del av første akt har en pappeske stått på gulvet, og man har nevnt at Vildanden befinner seg inne i den. I det publikum skal til å gå ut i pausen, kommer Hedvig inn, åpner esken og tar ut den levende anda som faktisk har vært der hele tiden. Hun småprater med den og bærer den med seg ut. Noe tilsvarende skjer mot slutten av andre akt. Familien Ekdals loft har hele tiden blitt representert med en stige som leder opp bak et svart teppe. Men når teppe heises opp, viser det seg at det faktisk er en skog av grantrær der oppe pyntet med lys. Det er inn mellom disse trærne Hedvig beveger seg med pistolen. Begge øyeblikkene er forbausende rørende. Gjennom hele stykket behandles loftet og Vildanden nærmest som illusjoner, noe familien Ekdal tyr til fordi de ikke har ‘ekte’ eller ‘ordentlige’ ting å bry seg om. Men i disse to øyeblikkene er faktisk anda og skogen de mest ekte og de vakreste elementene forestillingen har å by på.

Dermed stiller Robert Ickes versjon av Vildanden spørsmålet ‘Hva er sannhet?’ på en inntrengende og ubehagelig måte, og det gis ikke noe klart svar. Relling (Rick Warden) er som vanlig kynikernes talsmann, men han er i denne versjonen alltid full og utilregnelig, og hans filosofi virker ikke som noe bedre alternativ enn Gregers idealisme, som vi kan se de tragiske konsekvensene av. Forestillingen gjør oss ikke noe klokere: det er fremdeles vanskelig å vite hva som er best av de to ondene livsløgn eller ideal fordring. Men nettopp i dette ligger også forestillingens styrke. Ved å ta sterke valg og la alle karakterers argumenter komme så tydelig fram, og ved å vise oss at det som virker mest som en illusjon, kanskje kan være det som er mest verdt å bry seg om, tvinger forestillingen oss til å tenke over spørsmålet og oppdage den ubehagelige sannhet at vi kanskje ikke helt vet hvordan vi skal forholde oss til sannheten. Dette framstår for meg som et svært relevant spørsmål å gruble på i disse ‘post-truth tider’. (Publisert 19.11.2018. endret 20.11.2018)

Powered by Labrador CMS