Ildfluenes herre

På dagen ett år etter at Norge stengte ned må man i store deler av verden fremdeles skru på datamaskinen for å få sett teater.

Dream

Regissør: Robert McNicholas

Manus: Pippa Hill

Musikk: Esa-Pekka Salonen og Jesper Nordin

Koreograf (movement director): Sarah Perry

Royal Shakespeare Company

Kan sees på dream.online frem til 20. mars 2021

Koronarestriksjonene gjorde 2020 til et forferdelig år for scenekunsten, men førte også til en oppblomstring i mer kreativ bruk av digitale scener og virkemidler. Med forestillingen Dream fortsetter Royal Shakespeare Company sin utforskning av bevegelsessporingsteknologi i teatret, med blandede resultater.

Fem minutter før forestillingen begynner er vi drøyt 5000 tilskuere i «drømmelobbyen» – oppsetningens digitale foaje. Det er med andre ord et stort publikum som begir seg inn i det virtuelle landskapet der Dream, et frittstående stykke inspirert av Shakespeares En midtsommernatts drøm, utspiller seg. I løpet av den knappe halvtimen forestillingen varer blir vi med smådjevelen Puck (EM Williams) inn i en fortryllet skog fylt med ildfluer. Der introduserer han oss for de fire alvene Moth (Durassie Kiangangu), Peaseblossom (Jamie Morgan), Cobweb (Maggie Bain) og Mustardseed (Loren O’Dair). Skogen er også levende, og når den snakker er det med stemmen til Nick Cave, som her gjør tidenes gjesteopptreden. «The whistling wind is full of joy and mirth», jubler Puck, men snart brygger det opp til apokalyptisk storm, og Puck må komme seg i sikkerhet sammen med alvene.

Den pikselerte skogen
Med denne forestillingen har Royal Shakespeare Company latt seg inspirere av film- og spillteknologi, som i programmet blir omtalt som «banebrytende». Dream er nemlig ingen vanlig direkteoverføring – figurene vi ser i den fortryllede skogen er digitale avatarer for skuespillerne, som iført motion capture-drakter spiller ut stykket i et spesialbygd scenerom i Portsmouth Guildhall sør i England. Dette settes så sammen med forhåndsanimerte filmsekvenser, og resultatet er et tredimensjonalt digitalt landskap der skuespillernes avatarer kan bevege seg i sanntid. Royal Shakespeare Company tok i bruk denne teknologien for første gang i 2016, i en oppsetning av Stormen der skogsånden Ariel ble til ved hjelp av motion capture (et klipp av dette finnes her.)

I Dream tar Puck oss med inn i et frodig skoglandskap som til tross for sine pikselerte blader og tidvis hakkende grafikk fremstår både troverdig og overaskende stofflig – jeg tok meg selv i å «kjenne igjen» områder i det virtuelle landskapet. Puck beveger seg lekende lett over bulkete steiner og animerte elveløp, og trår bare tidvis feil slik at den virtuelle foten ikke treffer den virtuelle bakken på troverdig vis. Jovisst fremstår alveskogen kunstig, men som scenetekst er En midtsommernatts drøm svært bevisst sin egen kunstighet, og stykkets lek med drøm og virkelighet, fortryllelse og forvandling gjør det til det av Shakespeares verker som best lar seg overføre til en heldigital arena.

Et annet aspekt ved Dream som gjør det til noe mer enn en vanlig strømmeopplevelse er tilskuernes mulighet til å «delta» i forestillingen. Ved å klikke på skjermen kan publikum styre skogens svermende ildfluer i ønsket retning, og dermed lede skuespillerne videre inn i det fortryllede landskapet. «About the wood, go swifter than wind, and light it with thy fiery glow-worm’s eyes», ber Puck, og låner med dette dronning Titanias replikker fra Shakespeares originalstykke.

Dynamisk lydbilde

De fire skogsalvene har ulik visuell utforming, men gestaltes alle sammen av skuespillere; Puck, som i Dream er blitt forfremmet til hovedperson, ser ut som en blanding av filledokke og steinstatue. Moth likner en stor rustrød sommerfugl, mens Peaseblossom er en humanoid samling greiner og blomster. Cobweb er et eneste stort øye med spindelvev festet til øyevippene, og Mustardseed er et ansikt laget av kvist.

Lydsporet består av klimprende ambientmusikk fremført av Philharmonia Orchestra under den finske dirigenten Esa-Pekka Salonen. Dream inneholder utdrag fra flere klassiske musikkstykker, blant annet svenske Jesper Nordins «Ärr», og det er Nordin som står bak Gestrument, det interaktive musikkvertøyet som gjør at musikken i Dreams fremstår så mangefasettert. Drømmende harpetoner følger skuespillernes bevegelser, men er hele tiden perfekt synkronisert med orkesteret. Resultatet er et dynamisk lydbilde som når sitt klimaks under den voldsomme stormen.

Kunst eller undervisning?

Det er vakkert utført, men som tilskuer sitter man med følelsen av å se på en film. Selv om karakterene følger skuespillernes bevegelser til punkt og prikke, gjør fraværet av ansiktstrekk og mimikk at figurene aldri blir noe mer enn nettopp det de er – digitale avatarer. At skuespillerne fremfører replikkene sine iført munnbind merkes også på lydkvaliteten.

Det er kanskje derfor vi 20 minutter ut i den halvtimelange forestillingen forlater det animerte skogslandsskapet og får se hvordan EM Williams gestalter Puck iført Virtual Reality-briller og prikkete motion capture-drakt. Det er riktignok interessant å se hvordan Williams interagerer med sine medskuespillere og hva dette har å si for det som foregår i det virtuelle landskapet, men det forsterker også inntrykket av at vi er vitne til en ren demonstrasjon av motion capture-teknologien, ikke et skuespill.

Hovedproblemet ligger i at teknologien ikke er godt nok utviklet til at man lar seg rive med. Bruken av motion capture fremstår mer som et artig ekstraelement enn et tilfredsstillende kunstnerisk virkemiddel. Etter oppsetningen kan det kreative teamet bak Dream fortelle at tilgjengelighet er drivkraften bak utviklingen av denne teknologien. Vi får høre at det blant de over 5000 tilskuerne er mange skoleklasser, så kanskje kan en gjennomdigital, interaktiv oppsetning av En midtsommernattsdrøm være både lærerik og lett tilgjengelig for barn og unge med Shakespeare på pensumlisten. Dream er uansett en spennende lek med teknologi i teatret, men denne må nok opp på et høyere nivå for å kunne tilføre noe kunstnerisk. I mine øyne fremstår teatrets «gammeldagse» spesialeffekter, med tau og seler, speil og røyk, som langt mer imponerende. (Publisert 17.03.2021)