Ikke krevende nok

Petter Width Kristiansen er kreditert som stykkets opphavsmann. Kompaniet har ikke noe navn, og han gjør det ikke enkelt for de rundt 30 tilskuerne

«Den krevende marsjen»– del tre i Skar Wars-trilogien

Petter Width Kristiansen: konsept og regi

Håvard Steensen: tegner

Antti Bjørn: kostymene til Den Molekylære Balletten

Pelle Ask: skyggeteateransvarlig

Line Maher: kostymer

Jack Pullman: skyggeteaterteknikk

Martin Aaserud: lyddesign, masker og spesialeffekter

Fredrik Høstaker: Skyggeteaterutvikler

Kyrre Heldal Karlsen: lysdesign

Heidi Dalene: scenografi og spesialeffekter

Nicholas Khadji: Pyro/ Sikkerhetsansvarlig

Alf Ollett: scenografi, teknikk, snekker, elektriker

Carle Lange: rådgiver

Oliver T. Edwards: scenografi

Sinsen Sentral, Olav Schousvei 6C, Oslo

23. september 2019

som har møtt opp lørdag kveld til premieren på den tredje delen av Skar Wars-trilogien. Teaterstykket er både merkverdig, søvndyssende, og svært vakkert, og med Kristiansens tilknytning til Vinge og Müller tatt i betraktning – ikke overraskende – langvarig. Stykket varte i fire og en halv time. Det hadde holdt lenge med halvparten

Trilogiens tredje del

Trilogiens navn kommer fra den nedlagte Skar militærleir helt innerst i Maridalen, et godt stykke inn i Oslos grønne lunge Nordmarka. Der viste Kristiansen og en stor gruppe aktører første og andre del av trilogien, henholdsvis «For alt vi hadde og alt vi var» (2013) og «Plikten kaller» (2015).

Siden jeg ikke har sett de to første delene, kan jeg vanskelig uttale meg om «Den krevende marsjen» er en god avslutning av trilogien. Men etter å ha lest meg opp og snakket med to stykker på premieren lørdag som hadde sett tidligere stykker, skjønner jeg at dramaturgien var ganske sammenfallende med det som blir presentert denne gangen. Og at de tidligere oppsetningene hadde vært skjellsettende opplevelser for dem som så dem. Jeg har også fått med meg at den andre delen av trilogien måtte flyttes til «et nærmest bunkerliknende lokale» (sitat: Klassekampen) på Økern, noe som høres ganske likt ut med garasjeanlegget ved Sinsen.

Fascistisk ideologi

Publikum blir stående utenfor en garasjeport i høstmørket. Der blir vi overvåket av en fyr i kamuflasjebukser mens vi venter på å bli tatt med inn til forestillingen. Den hvite hesten traver frem og tilbake, inn og ut av porten, opp og ned gaten. Etter en stund kommer en militært inspirert, sortkledd aktør iført gassmaske med mammutlignende, små støttenner ut i porten. Han peker og velger ut de to første publikummerne. Det hjelper ikke om du er sammen med en eller flere andre, eller om du står først i køen. Hen peker myndig på den som skal hentes inn i mørket. Der blir det sjekket om du har bestilt billett, før du føres videre til en kontrollør som fører dine personlige data på et identitetskort. Noen få (ikke jeg) blir spurt om de er villige til å gi blod, og én har svart ja og blir senere trukket opp på scenen og tappet for fem ampuller med blod. Dette skjer tidlig i forestillingen, og blodet blir helt over en ekspanderende væske i en vase.

Før vi kommer så langt har det gått rundt tre kvarter, så publikum skjønner at tålmodighet vil være en tiltrengt dyd. Bare det å hente publikum inn tar rundt 20 minutter. Først får vi høre en tale fremført av en skuespiller som ikke akkurat imponerer med sine ferdigheter. Men det er kanskje meningen, for han presenteres som «Ministeren for kultur og tradisjon». Både settingen og de militærinspirerte kostymene antyder at teaterstykket foregår i en totalitær stat. Talen er en bearbeidelse av 17mai-talen Quisling holdt i 1943, til ti-årsjubileet for Nasjonal Samling. To tekster til har likelydende innhold: Det er et dikt fra en T-skjorte Kristiansen kjøpte på den amerikanske hovedbasen i Kabul (da han jobbet med Afghanistans nasjonalteater), og en tekst fra en manual for Hitlerjugend fra 1930-tallet. Det fascistiske anslaget er markant.

Søvndyssende og eksplosivt

Kulturministeren proklamerer at vi skal få se en skyggeteaterforestilling med utdrag fra nasjonaleposet «Testamentet». Den er forestillingens hovedingrediens, og skyggeteateret foregår i rommet ved siden av. Det er innredet med myke puter på en tribune uten ryggstø. Det er greit nok en stund, men når forestillingen varer i fire og en halv time blir det en prøvelse. Det skyldes først og fremst skyggeteateret, som i og for seg var både vakkert og fascinerende. Men ikke mer enn at flere rundt meg (meg selv inkludert) duppet av underveis.

Da forestillingen hadde pågått i rundt tre timer uten pause, sørget kompaniet for at vi fikk en alvorlig vekker før vi ble satt fri til en pause: Skyggeteateret blir avløst av en levende figur med en geværlignende gjenstand som kaster sin skygge på lerretet foran oss. Da hen begynte å sikte på lerretet var jeg glad jeg satt bakerst og ute på flanken, for plutselig lød et høyt smell samtidig som lerretet flerret. Hen skjøt konfettistriper på oss. Men en av publikummerne ble truffet i halsen og skrek opp med berettiget harme. Hun forsvant skrikende ut, men vi ble fortalt at ingen skade var skjedd. Men vi så heller ikke noe mer til henne.

Samtidskunst og Bauhaus-inspirasjon

Ut fra tidligere beretninger har jeg forstått at pyroeffekter og eksplosjoner er en del av det man kan forvente. Og denne gangen trengtes det, for som nevnt var skyggeteateret en ganske langdryg og søvndyssende affære. Det ble ikke særlig mye bedre etter pause. Da begynte det med at portene i scenefronten avdekket et lerret som ble infisert av en rød væske som gradvis brøt det ned. Det så ut som et abstrakt maleri i sakte forvitring. Men bak det første lerretet var det fire til, så det tok sin tid. I begynnelsen var det vakkert. Etter hvert var det like interessant som å se maling tørke.

Da alt var borte, kom en kompleks skulptur til syne. Også den var vakker, tatt rett ut av en utstilling av samtidskunst. Sakte begynte det å syde og boble, og det rant tyktflytende væske ut av åpninger og tentakler. Dette tok sin tid, og da det var ferdig tok det ytterligere fem minutter før sceneskiftet var ferdig og det ble åpnet for neste tablå. «Den molekylære balletten» (som er «den performative delen av det omfattende kunstprosjektet ^0^, initiert og drevet av Ann Holmgren og Nikolai Handeland») avsluttet forestillingen med et magisk, nesten trolsk landskap der vi ble presentert for figurer utkledd med Bauhaus-lignende kostymer. Det hele er veldig vakkert – en blanding av sanseteater for babyer og futuristisk trolldomsmagi á la filmskaper og billedkunstner Ingrid Torvund. Til slutt kommer «Den mekaniske ballerinaen» ut over scenekanten og vandrer opp blant publikum. Så kommer en maskekledd figur med geværlignende ting på ryggen og gjør det samme. Men hen skyter ikke på publikum. I stedet tar hen én og en publikummer i hånden og leder oss inn på scenen. Der blir vi overrakt en gave før vi slippes ut bakveien.

Forvirret og forvirrende

Forestillingen presenterer en ideologi som er forvirret og ikke har greid å bestemme seg for hva den vil. De ytre rammene er skremmende, med utvelgelsen og gangen inn i anleggets dyp, pluss de militærinspirerte kostymene og gassmaskene. I starten legges alt opp til at publikum skal føle seg truet og underkuet. Men dette følges ikke opp, og da vi sitter i et kjøkkenaktig rom og venter på kulturministerens tale, blir publikum behandlet med vennlighet. Slik er jo også totalitarismens ansikt, delt mellom fiendebilder, streng kustus og undertrykking på den ene siden, og oppbygging av tro, håp og entusiasme på den andre siden. Skyggeteaterforestillingen med nasjonaleposet har en form som fascinerer med de Per Inge Bjørlo- og Gustav Vigeland-inspirerte sjablongene (tenk smijernsportene til Vigelandsanlegget). Men det går for sakte og tar for lang tid. Den samme opplevelsen får jeg i ventetiden før «Den molekylære balletten», som blir en flott avslutning av en lang kveld.

Da jeg tumlet ut i natten en halv time før midnatt tenkte jeg at hvis dette hadde vært et forsøk på et politisk kupp ville det feilet før kulturministeren fikk åpnet munnen. Trangen til å protestere og organisere motstand meldte seg ganske raskt. Men det ble det aldri noe av fordi teaterkompaniet aldri greide å bryte gjennom teatraliteten og få meg til å glemme at alt var en illusjon. Hadde de greid det hadde jeg kanskje følt meg virkelig truet.