Ibsensk femi-futurisme

En av skuespillerne sa i et avisintervju før premieren at oppsetningen ikke handler om kjønn. Det mener jeg er en sannhet med modifikasjoner.

Et dukkehjem

Av Henrik Ibsen

Bearbeidelse og regi: Annika Silkeberg

Scenografi, lys, kostymer og masker: Jenny André

Musikk og projeksjoner: Fredrik Arsæus Nauckhoff

Dramaturg: Idun Vik

Den Nationale Scene, Teaterkjelleren, 5. mars 2021

Min opplevelse er at den er laget med et feministisk perspektiv og at den dermed også handler om kjønn. Oppsetningen er dominert av kvinner, en kvinnelig synsvinkel og kvinnelig identitet. Og en feministisk tolkning er jo egentlig godt i samsvar med stykkets feministiske tematikk: kvinnens ufrihet i det patriarkalske ekteskapet. Men oppsetningen er vanskelig å tolke, den har ikke noe klart budskap, og det synes jeg egentlig er en styrke ved den.

Futuristisk high tech-miljø

Miljøet hvor handlingen utspiller seg, som jo er Noras og partnerens hjem, fremstår som et hypermoderne high tech-miljø med futuristiske assosiasjoner. Her er det ingenting som minner om hverken hjemmekos eller tradisjon. Alt er samtidsrelatert og funksjonalistisk innrettet. Fremst, mot publikum, står en minimalistisk, hvit kjøkkenbenk som fyller hele scenens bredde. I benken finns på den ene siden en vask og et gassbluss og i den andre enden står en liten bærbar pc. Bak en glassvegg med skyvedører er det et rom med to store trenings-tredemøller samt et par liggematter, bak dette et tredje rom med en rekke dusjer. Entreen til huset gjøres enten bakfra gjennom dusjrommet eller fra tilskuerrommet hvorfra skuespillerne må krabbe over kjøkkenbenken for å entre scenerommet. Alt er hvitt, kaldt og hyperfunksjonalistisk og helt uten historiske elementer, som et hjem ellers gjerne vil ha for å gjøre det menneskelig og koselig; av slikt finns det intet her. Det futuristiske preget understrekes av digitale projeksjoner på glassveggen, før og mellom aktene.

Også kostymer og maskeringen har et futuristisk preg. Kostymene synes rensket for historiske referanser, men med mange elementer fra treningsverdenen. Det kan synes som om karakterenes liv består i trening, i tillegg til å søke anerkjennelse og kjærlighet hos hverandre. Kostymene har et både feminint og futuristisk grunnpreg. I tillegg til treningstøy består kostymene av skjørt og kjoler i ulike variasjoner samt forseggjorte topper og jakker, alt sammen i underlige modeller. Personene bærer linser som gjør øynene deres større og sammen med sminke og langhårede parykker får de et dukkeaktig preg, som ikke nødvendigvis umenneskeliggjør dem, men heller gir dem et futuristisk preg i betydningen en ny type mennesker, noen vi ikke kjenner fra før. Men uansett, så er det et kvinnelig grunnmønster i måten karakterene fremstår og opptrer.

Feministisk synsvinkel

Oppsetningens feministiske synsvinkel kommer til uttrykk i en nedtoning av stykkets mannlige karakterer til fordel for en fremstilling av disse som kvinnelige eller feminine. Nora, spilt av Kristi-Helene Engeberg står naturligvis som den sentrale kvinnerollen. Hennes mann, Torvald Helmer omtales i oppsetningen som «partner». Rollen spilles av Reny Gaassand Folgerø som en kolerisk og treningsgal kvinne. Fru Linde kalles «venninne» og med inne-endelsen betones hennes kvinnelighet. Hun spilles av Idun Vik som en moden og reflektert kvinne. Noras nærmeste «venn» er dr. Rank, spilt av Knut Erik Engemoen med en slags trans-identitet. Hen har i hvert falt langt hår og går i kjoler og av og til stiletter. Den eneste karakteren som er fastholdt som en noenlunde tradisjonell mann er Noras «uvenn», sakfører Krogstad i Ibsens stykke. Han spilles markert og tydelig av Pål Rønning.

I Ibsens stykke står Nora i fokus, og slik fremstilles det også vanligvis på scenen. De andre rollene er sekundære og gir perspektiver til Noras psykologi og konflikt. I denne oppsetningen er de andre rollene mer likestilte med Nora. Og hovedtematikken blir muligheten og umuligheten av kjærlighetsrelasjoner mellom dem. Nora står naturligvis i en relasjon til sin partner, men dette forholdet synes nærmest å ha en forretningsmessig karakter, selv om partneren stadig bedyrer hvor høyt hun dyrker og elsker Nora. Nora har ikke noe spesielt pasjonert forhold til partneren, og når hun til slutt proklamerer at hun ikke lenger elsker henne, er dette ikke noen overraskelse. Derimot har Nora et pasjonert forhold til vennen dr. Rank. Disse har et sterkt kjærlighetsforhold, men ikke nødvendigvis med et erotisk preg. Et annet kjærlighetsforhold som fremheves er forholdet mellom Noras «uvenn» Krogstad og «venninnen» fru Linde. Disse to inngår en romantisk forbindelse som vises gjennom en tett, langsom og langvarig dans i bakgrunnen gjennom store deler av siste akt, som en parallell til sammenbruddet i Nora og Helmers forhold. Kjærlighetslengsel, kjærlighetens mulighet og umulighet er et hovedtema i oppsetningen.

Ibsens plott

Selv om oppsetningen virker veldig annerledes og ny i forhold til en tradisjonell oppfatning av Ibsens stykke, er hovedplottet hos Ibsen bevart. Det fortelles en historie om et par, hvor den ene og underordnede parten, som jo naturligvis er kvinnen Nora, har måttet begå signaturforfalskning for å skaffe penger til en helsebringende feriereise for sin mann. Av sakfører Krogstad som har formidlet lånet til henne, trues hun med en avsløring av dette for Torvald, som på sin side nekter å ansette Krogstad i banken han er direktør for. Til slutt kommer forfalskningen for dagen, og Nora håper at det vil få Torvald til å innse at det hun har gjort, var gjort i kjærlighet til ham. Torvald blir rasende, men slår helt om når han får kontrabeskjeden fra Krogstad om at han trekker anklagen tilbake. Torvald forstår at hans ære er reddet. Dette får Nora til å forstå at Torvald bare er opptatt av seg selv og egentlig aldri har sett – eller elsket – henne som den hun er. Hun tar til slutt konsekvensen av det og forlater ham og barna.

Oppsetningens regissør er svenske Annika Silkeberg. Hun har lang erfaring fra svensk og danske teater og kom til DNS som husregissør sammen med teatersjef Stefan Larson i 2020. Silkeberg har laget en vellykket modernisering av Ibsens tekst. I tillegg er det mange, hovedsakelig poetiske, omskrivninger og tilskrivninger, som glir fint inn i Ibsens grunntekst og fremhever kjærlighetsmotivet som hun åpenbart har villet fremme. Allikevel forekommer det meg at det ibsenske plottet ikke riktig kommer i samspill med regien og spillet – i hvert fall bare tidvis. Muligens fordi likestillingen av personene og den sterke betoningen av de ulike kjærlighetsrelasjonene ikke riktig stemmer med plottet i Ibsens tekst og dets iboende feminisme.

Vakre scener

Men oppsetningen har mange sterke og vakre scener. Motsetningen mellom Gaassands «partner» og Rønnings «uvenn» spilles ut i en grandios krangel mellom to kompetente skuespillere. Flere av scenene mellom Nora og vennen dr. Rank er intenst vakre, menneskelig og visuelt. Det gjelder for eksempel scenen hvor Nora prøver kostyme og danser tarantella, ikledd et uendelig langt rødt tyll-stoff, i slående visuell kontrast til det svart-hvite high tech-miljøet. Her synges og danses det naturligvis til helt ny musikk. Og den mest intense poetiske scenen er mot slutten, etter julefesten ovenpå, hvor Nora, Torvald og dr. Rank kommer tilbake til leiligheten. Her er det et nært og intimt poetisk samspill mellom Nora og Rank, begge sittende på kjøkkenbenken med føttene i vasken, mens en beruset og godlynnet Torvald serverer sjampagne og overdrysser de med snø i form av marshmallows. Etter denne scenen blir sluttscenen med oppgjøret mellom Nora og Torvald imidlertid et lite antiklimaks, blant annet fordi det virker underlig at Torvald/partneren, etter nærmest å ha velsignet forholdet mellom Nora og Rank, nå hisser seg voldsomt opp over Noras økonomiske bedrageri. Og at Nora deretter bryter ut av forholdet, med den begrunnelsen at hun ikke lenger elsker Torvald, virker ikke overbevisende. Forholdet mellom Nora og Torvald er en nøtt som oppsetningen ikke får knekket. (Publisert 08.03.2021)