I supermarkedet er du en handlingens mann

Et rødt gulv. Bakteppet er hvit lateksplastikk. Fra høyttalerne summer lavt en pianoversjon av Madonnas «Material girl». Lyset dempes og musikken, og en skikkelse i hvitt kommer frem i halvmørket. Hvite klær, helseaktige, et hvitt tørkle dekker ansiktet og hodet, spøkelsesaktig, nei, nesten et liksvøp. Vi har en lov, sier skikkelsen, den heter orgie.

Å kaste lys over moteverden

Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker er den første ikke-tyskspråklige produksjonen av Das Licht im Kasten. Den hadde urpremiere i Düsseldorf så sent om i fjor, så det er en overraskende rask import av østerriksk samtidsdramatikk til Norge. Stykket kaster lys over moteverdenen, klesindustrien, forbrukersamfunnet, vår trang til velvære, til nytelsen i øyeblikket. Den er som en tragedie i formen, for her er ingen løsning eller håp. Vi er fanget i innbilninger, bilder, selvbilder. Teksten har en høflig og vennlig tone, men det er ingen vennlig tekst. Forestillingen er en forsiktig tilnærming til Jelineks dramatikk. For et publikum uten kjennskap til en slik type teaterestetikk vil forestillingens i hovedsak lavmælte og vennlige publikumstilnærming nok oppleves som imøtekommende, opplysende, reflektert, dandert med presise og morsomme slagferdigheter, rett og slett underholdende.

Skuespillerne – Janne Kokkin, Stine Fevik, Kenneth Homstad, Vetle Bergan og Isak Holmen Sørensen – avleverer vanskelige og kompliserte tekstfragmenter som om de aldri hadde snakket annerledes. Et avslappet, men like fullt energisk nærvær fører til at to timer på Studioscenen går fort. Skjelbred og ensemblet har funnet flotte, gode bilder og situasjoner, til en sømløs utvikling forestillingen. Situasjonene vaker i overflatenes letthet og ordene skuespillerne sier antyder dybden og de tragiske mulighetene i ordene og situasjonene. Det er noe tiltalende enkelt over Skjelbreds Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker.

Das Licht im Kasten

Elfriede Jelinek, nå i syttiårene, er vel nærmest blitt et litterært ikon; østerriksk nobelprisvinner, en feminist med et sterk politisk og sosialt engasjement, en kvinne som bryter med konvensjoner av alle slag, hun utfordrer og konfronterer samfunnet og sitt publikum, og har til tider vært/er foraktet i sitt eget hjemland. Hun skriver romaner, lyrikk, drama, essays og er fortsatt aktiv. Jeg vil anbefale alle å ta en tur innom hennes egen nettside og gi seg i kast med tekstene hennes på tysk: www.elfriedejelinek.com.

Jeg har lest i den på Jelineks hjemmeside uten å være flytende i tysk. Hun tøyer og drar i alle mine kunnskaper og evner, men jeg får nå likevel med meg det meste på et vis. Das Licht im Kasten er en dramatisk samtale, en dialog mellom ulike teksttyper. Teksten er uten karakterer, handling eller sted. Den beveger seg fremover som påstander, observasjoner, verdivurderinger, refleksjoner, mytiske og hverdagslige anekdoter, fortellinger, inn og ut av kjøpesentre og motehus, alt pakket inn i en stadig språklek. Kontekstene oppstår mellom de ulike teksttypene, de ulike bildene, hun ord for ord og tålmodig bygger opp og legger frem. Og så er det plenty referanser, selvsagt – det såkalt intertekstuelle. Kant er en gjenganger i teksten og Euripides’ Bakkantinnene utgjør et slags mytologisk bakteppe. Nærmest som sluttmerknad nevner hun at hun også bygger på Barthes og Heidegger. Og dette er over min forstand. Særlig den tyskkunnige forstanden min. Men sanseligheten min oppfatter henne der hun vrir og vender på ordene som for å fravriste dem deres mangfoldige semantiske og fonetiske muligheter.

Å gi seg i kast med å oversette denne teksten er en formidabel oppgave, og Elisabeth Beanca Halvorsen viste mot da hun tok på seg oppgaven for bare noen måneder siden, etter at den opprinnelige oversetteren måtte trekke seg. Til forestillingen er to tredjedeler av originalteksten kuttet bort. Nå skal det sies av Jelineks tekst er lang, og selv med dette kuttet varer forestillingen i to timer. Som nevnt over, flyter ordene lett og uanstrengt gjennom skuespillerne. Jelinek i Halvorsens språkdrakt er tilgjengelig, om ikke alle referansene er det, den er underholdende og tidvis tankevekkende, men jeg savner mer av språkleken.

På den ene siden, deretter den andre

Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker er en vennlig forestilling. Scenografi, lys, maske og kostyme står i en lekende og dynamisk kontrast til alvoret i tematikken. Høyhælte sko tramper over scenegulvet iført kvinneklær og en ring av selvtillit. Ordene veksler mellom slagferdige vitser og lengre utlegninger om orgiastisk kjøpetvang. Det vises et dionysisk moteunivers og skjønnhetshelvete i hele sin strålende overflate. Jeg liker forestillingen godt. Isolert sett; altså selve forestillingen. Men jeg kan ikke fri meg for å savne det som ikke er der. Og det strekker seg utover behovet for å korte ned på teksten.

I Ole Johan Skjelbreds regi er de politiske og konfronterende elementene nærmest fraværende. Dels skyldes det tekstutvalget og dels regigrepene. I Ole Johan Skjelbreds forestilling finnes ikke den vestlige kvinnen som i gladelig nytelsestrang og skamfull rettferdighetsbegjær vet at hun bidrar til asiatiske kvinner og barns lidelse, lemlestelse og død i tekstilfabrikkene. Og forbrukerkulturens stadige fornyelseskrav – fyll opp handlekurven! Hun finnes i det minste ikke blant publikum, men blir gjemt bort, som en forborgen replikk i skuespillernes munner. Som om forestillingen ikke riktig angår publikum. Eller ikke våger å henvende seg direkte til kvinner (og samtidig tro at menn likevel makter å følge med (som om bikiniens todelte tilstand ikke er til å forstå)). Selv om skuespillerne i hovedsak spiller frontalt mot publikum, taler de ikke til dem (med et par unntak). Publikum er ikke deltakere i forestillingen, men tilskuere.

Hvem er kvinnesket?

Og jeg må stille et stort spørsmålstegn ved kjønnsammensetningen i ensemblet: Tre menn og to kvinner? Og det i en tekst som snakker fra kvinnemunn og henvender seg til kvinneerfaring. Av en kjent feministisk forfatterinne. Skuespillerne er iført kvinneklær og høyhælte sko, i en slags androgyn? kjønnsløs? kvinneham? Er det en dobbelironi jeg ikke får med meg? Og mot slutten av forestillingen kler Kenneth Homstads skikkelse seg naken. Hvorfor? Må Dionysos vite! Er det fordi mannskroppen er et nøytrum, ligner menneskekroppen? og under overflaten er vi alle mannesker? fordi kvinnekroppen er så kjønnslig? så feminin? En måte å holde de problematiske perspektivene i teksten på anstendig avstand?

En oppsummering: Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker er en god forestilling, og jeg anbefaler den på det varmeste. Den er energisk og imøtekommende, med dyktige aktører på og av scenen. Og det er godt å se en samtidstekst som Jelineks bli satt opp på et norsk teater. Det bør gjøres oftere. Jeg likte forestillingen godt. Og jo mer jeg liker den, desto mer misliker jeg den.

30.05.2018

LYSET SKAL BARE SKINNE PÅ MEG OG MINE ØNSKER

av Elfriede Jelinek

Norsk overs.: Elisabeth Beanca Halvorsen

Originaltittel:

DAS LICHT IM KASTEN

(STRASSE? STADT? NICHT MIT MIR!)

(«unempfindlischen Staub misshandle ich, tobend vor Unsinn!»)

Regi og scenografi: Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Aasheim

Lysdesign: Stein Jørgen Øien

Premiere Trøndelag Teater 26. mai 2018