I fest og motstand: Avignon 2024

Årets teaterfestival i Avignon befinner seg i et interessant spenn mellom motstand og fest. Tiago Rodrigues, festivalsjef siden 2023, har vært tydelig på at festivalen posisjonerer seg som feministisk, antirasistisk og demokratisk. Årets program virkeliggjør de store orda gjennom å slippe til kvinnelige regissører på de store scenene – Angelica Liddell og Marta Gornicka har begge forestillinger på æresscenen i pavepalasset. Den tydelig politiske agendaen har også blitt kritisert, særlig Rodrigues’ egen oppsetning, Hécube, pas Hécube, som har blitt omtalt som overdrevent pedagogisk.[1] Det er likevel vanskelig å ikke la seg begeistre av en festival som så eksplisitt feirer teaterets sentrale plass i hverdag og i kamp.

Størst av alt er ydmykelsen

DÄMON. El funeral de Bergman.

Tekst, regi, scenografi og kostyme: Angelica Liddell

Lys/Lyd: Mark Van Denesse / Antonio Navarro

Produksjon: Atra Bilis - Iaquinandi SL

Cour d’honneur du Palais des papes, 1. juli 2024

I DÄMON. El funeral de Bergman trollbinder Angelica Liddell publikum med sin inderlige frykt for kroppens forfall. Men selv om Bergman, Bach og Strindberg får virke er det først og fremst Liddells egenart som kunstner vi sitter igjen med når teknoen stilner og øynene igjen vender seg til mørket utenfor scenen.

Noe av det første som skjer i DÄMON: El funeral de Bergman er at Angelica Liddell, naken under en gjennomsiktig knappekjole, henter frem et vaskefat som hun fyller med vann. Hun snur seg med ryggen mot publikum, skrever over fatet, åpner rumpehullet med fingrene og vasker seg omhyggelig før hun kaster vannet på den varme murveggen til Pavepalasset. På dette tidspunktet i forestillingen forlater tilskuerne på raden foran meg teatret. Før forestillingen begynte hadde de tatt entusiastiske selfies med scenen som bakgrunn. Hendelsen understreker Liddells budskap: den spanske skuespilleren og provokatøren roper ut om det publikum ikke vil forholde seg til: kroppens forfall, ydmykelse og all dritten (bokstavelig talt) vi akkumulerer i nære relasjoner.

Hvem er redd for kritikeren?

DÄMON er en forestilling som utfordrer kritikerjobben, bokstavelig talt. I de neste 10 minuttene etter at Liddell har vasket seg på scenen roper hun ut sitater fra kritikere som har slaktet hennes tidligere forestillinger. Stadig med ryggen mot publikum løfter hun hodet mot stjernene og roper – etter hver fornærmelse – sliten, men kraftfull: «Armelle Héliot (Figaro)», «Fabienne Darge (Le Monde)», «Stéphane Capron (France Inter)», «HVOR ER DU?!». Anmeldelsene understreker det som synes å være den røde tråden i DÄMON: Døden er grusom, kjærligheten dreper, men bare ydmykelsen er uutholdelig. Liddell klipper ut sitater, utdrag og fuger fra Bibelen, Bergman, Strindberg og Bach, og limer dem inn i et handlingsforløp som får meg til å tenke på Cecilie Løveids dramatikk om begjær og kjønn. Første halvdel av forestillingen forblir et eneste langt skrik – til kritikere, gamle elskere, døde foreldre og Gud. Her er Liddell stort sett alene på scenen. Hun «avslører» det som finnes mellom partnere og familie, men som ikke synes når vi «går sammen til teateret»: Menn som vil drepe konene sine, mannlige sykepleiere som voldtar gravide kvinner, leger som hater pasientene sine. Det er en slags Bestialitetens historie à la Freud der det eneste ordet som lager ekko i Cour d’honneur er «ereccióna».

Så, midt i skrikene av bekjennelser blir Liddell avbrutt av at vinduene i pavepalasset lyser opp. En rødmalt mann setter seg med beinene dinglende i et vindu høyt der oppe. Kommer han til å falle? Et par andre vinduer åpner seg og edderkopper så store som mennesker kryper ned langs murveggen. Det er skuespillere fra Dramaten som er på vei inn i fortellingen! Nå roper Liddell ut ett av mantraene i forestillingen: «Følte du noe?». Igjen og igjen roper hun det mens fire menn i dress løper i ring på scenen med en seng for sykehuspasienter. Spørsmålet er ifølge Liddell det eneste som betyr noe – i livet altså – «følte du noe?». I den neste timen blir scenen omgjort til et inferno av oldinger i rullestoler, menn i dress og nakne damer.

Bergman er død, leve Bergman!

Et element som ikke lander helt hos meg er begravelsesritualet. Ingmar Bergman ønsket angivelig å bli begravet som pave Paul II, og i DÄMON får han æren av å begraves på nytt i Pavepalasset. Ikke nok med det – paven er der! – uten bukser eller boksere vel og merke. Han er hvilende og observerende i en rullestol som «føre[r] [ham] dit [han] ikke vil gå», som det heter i bibelsitatet som synes på veggen.[2]

Begravelsen er selve kjernen i forestillingen – undertittelen er El funeral de Bergman – og DÄMON er en hyllest til den svenske regissøren og til «genier» som Strindberg og Bach, som inspirerer Liddells egen kunst. På et tidspunkt roper hun «jeg er også en Bergman». Likevel handler DÄMON mest av alt om kropper som ikke orker mer, som er trette av å streve, drite, pule, lengte og av å bli ydmyket. Kanskje er det mest konstruktive som kommer ut av hyllesten til Bergman at den skaper en kontrast mellom hans ferdiglevde liv og brilliante kunst og Liddells egen erfaring av å være midt oppi strevet det er å skape. I denne kontrasten spiller ydmykelsen en viktig rolle fordi Liddell minner publikum om at Bergman også følte på kritikernes dømmende blikk. Ydmykelse blir dermed en overraskende konstruktiv følelse til å utforske kunst, kjærlighet og død, men den er konstruktiv fordi Liddell utfører denne utforskningen med sin egen kropp og stemme.

Hjertevarm tragedie

Hécube, pas Hécube

Tekst og regi: Tiago Rodrigues
Lys/Lyd: Pedro Costa/ Rui Monteiro
Produksjon: Comédie-Française
Kostyme: José António Tenente
Carrière de Boulbon, 2. juli 2024

Hécube, pas Hécube er fortellingen om en mor som lar seg inspirere av Evripides’ Hekabe for å fortolke egen kamp for rettferdighet. Det pedagogiske budskapet er uvant for oss som er vant til tragedie på tragediens premisser, men det funker som en måte å flette sammen det antikke og det moderne.

Det føles som vi skal på skoletur når vi setter oss inn i bussen som tar oss med til Carrière de Boulbon, scenen som ligger i fjellområdet La Montagnette, 15 km utenfor Avignon. Området ble første gang brukt som scene for Avignonfestivalen i 1985, i anledning Peter Brooks Le Mahabharta, en av de mest myteomspunne forestillingene i festivalens historie (den varte i 9 timer, enten 3x3 t. eller hele natta). I årets festival huser fjellknausen Tiago Rodrigues versjon av Hekabe, Evripides tragedie om trojanerdronninga Hekabe som mister alt – land, mann og barn – Trojakrigen. Når krigen er over blir Hekabe gjort til slave i grekerhærens teltleir sammen med den yngste dattera, Polyxene. Evripides’ originaltekst, som foreligger på norsk i Robert Emil Berges oversettelse (2018), har en slags to-akter struktur. I første del blir Polyxene ofret på Akilles’ grav. I andre del finner Hekabe liket av sønnen, Polydoros, i strandkanten nær teltleiren. Polydoros ble drept av familievennen Polymestor, som ville anskaffe seg gullet som Polydoros reiste med. Når Hekabe forstår hva som har skjedd blir hun bestemt på å hevne sønnen, koste hva det koste vil.

Klassisk litteratur i moderne drakt

Rodrigues har mye erfaring i å modernisere litteratur fra den europeiske kanon. I 2015 satte han opp sin versjon av Antonius og Kleopatra og i 2017 Anna Karenina (The way she died). I 2018 besøkte han Black Box teater i Oslo med By Heart, der publikum ble bedt om å memorere Shakespeares sonette nr. 30. Oppsetningen vi ser i Carrière de Boulbon denne kvelden er ikke egentlig Hekabe («pas Hécube»), men en forestilling om en skuespillertrupp som har et par uker igjen til premieren av Hekabe. Kjernekonflikten i Rodrigues’ versjon er at skuespilleren Nadia (Elsa Lepoivre), som skal spille Hekabe i den kommende premieren, ikke er til stede under leseprøvene fordi hun står midt oppi et personlig drama. Hennes 12 år gammel sønn Otis har vært institusjonalisert på et offentlig drevet hjem for autistiske barn. Det viser seg at flere av barna, Otis inkludert, har vært utsatt for mishandling av dem som jobber på institusjonen. Nadia begir seg ut på en kamp for å få domfelt dem som har sparket, slått og sultet Otis, et begjær etter rettferdighet og hevn som ligner Hekabes kamp for å få Polymestor dømt.

At flere av skuespillerne spiller doble roller understreker hvor aktuell Hekabe er for vår egen tid. Denis Podalydès, skuespilleren som spiller skuespilleren som spiller Agamemnon i den kommende premieren, er også sakføreren i Otis sin sak. Denne formen for metateater er sentral i Rodrigues arbeidsmetode med klassisk og nyskreven dramatikk. I et intervju fra februar i år forklarer han at det porøse forholdet mellom skuespillernes fortolkning av rollene de spiller, og deres egne liv er det sentrale i hvordan han arbeider.[3]

Hvem har skylda?

Mens Agamemnon og Hekabe får tydelige dobbeltgjengere i Nadia og sakføreren, er det mer tvetydig hvem i den moderne verden som representerer Polymestor (Loïc Corbery). Jeg sitter stadig og lurer på hvem Polymestor er Nadias liv. Tvetydigheten er viktig fordi det handler om skyld og straff. Tematiseringen av lov og rettferdighet er også sentral i antikkens litteratur. I Antigone er loven urettferdig, og i Medea får Jasons brudd med pakten han har inngått med Meda og gudene fatale konsekvenser. I Hekabe fungerer Agamemnon som en dommer mellom Polymestor og Hekabe. I Hécube, pas Hécube fremstår loven mer uforutsigbar i vår samtid enn i det antikke Hellas. De som er ansvarlige for Otis’ lidelser blir ikke straffet, men omplassert til andre hjem og de forblir tause om Nadias brev, selv om hun vinner en slags seier når hun går til pressen med fortellingen sin.

Til slutt dukker Polymestor anno 2024 opp. Han er byråkraten og representerer staten («jeg har blitt sviktet av staten!» roper Nadia på et tidspunkt). Her tar Rodrigues et tydelig standpunkt i forhold til skyld, og det er her forestillingen blir i overkant pedagogisk. I likhet med rettssaken mellom Polymestor og Hekabe i Evripides tekst, blir de ansatte som har mishandlet de autistiske barnene – spilt av de andre skuespillerne i koret (Gaël Kamilindi, Élissa Alloula, Séphora Pondi) – prøvet for retten. Hvem er skyld i det som har skjedd? Og hvordan kan rettferdighet oppnås? Det er kjernespørsmålene i Hécube, pas Hécube. Fordi Polymestor ikke en ansatt, men staten, er moralen at det er systemer, ikke menneskene det er noe galt med. Her går Rodrigues også aktivt i samtale med resepsjonen av det antikke teateret, i det han avviser at det er den fremmede – «barbaren» – som er skurken.

*Nesheim har intervjuet Rodrigues om festivalen og Hécube, pas Hécube 30. juni 2024, for kommende utgave av Norsk Shakespearetidsskrift.