Hvordan gjøre et dansepublikum engasjerte i klimasaken – gjennom dans?

Forestillingen RED FLAG er første del av en trilogi av danser og koreograf Geir Hytten, som utforsker miljøspørsmål gjennom dans, med utgangspunkt i

red flag

Koreografi: Geir Hytten

Musiker og komponist: Kristoffer Lislegaard

Lysdesigner: Benjamin Fjellman

Ytre øye: Inés Belli

Dansens Hus, 14. mars 2024

hans masteroppgave i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo (2022) om å «kroppsliggjøre affekt gjennom dans». Fra før har han de fire forestillingene Vi Synger (2016), YOUR FAN (2018), hello brother (2019) og grief will be our companion (2021) bak seg, der særlig de to siste tar for seg dagsaktuelle problemstillinger som nyliberalismens individfokus og økosorg knyttet til tapet av natur. I RED FLAG vil Hytten fokusere spesifikt på «scenen som et smittsomt fellesskap og kanskje en sosial bevegelse».

Når jeg kommer til Studioscenen, ser jeg at døren er åpen og jeg skjønner at innslippet er blitt satt i gang en stund før forestillingsstart. Inne på scenen sitter publikum i amfi på to sider rett ovenfor hverandre, slik at vi ser hverandre. Et lavt, elektronisk lydlandskap fyller rommet, mens utøver Jacob Ingram-Dodd sitter på gulvet i en mørkeblå, løs bukse og en rød boblevest og gjør små bevegelser som å skifte posisjon, bøye armene og se tilforlatelig rundt seg. De andre utøverne: Emilie Karlsen, Magdalene Solli, Louise Tanoto, Terje Tjøme Mossige og Hytten, ikledt tilsvarende løse, hverdagslige klær, går og står i ytterkantene av rommet, noe som skaper en fin åpenhet i situasjonen.

«Fastlåst» bevegelsesutforskning

Utøverne kommer inn en etter en; Tanoto setter seg på gulvet, ser på publikum og smiler lett, Hytten lener seg forsiktig inntil veggen og ser søkende rundt seg. Bevegelsesmaterialet er preget av små isolasjoner og retningsskift i overkropp, hode og nakke, som innimellom minner meg om urbane dansestiler som popping og locking. De beveger seg jevnt og kontinuerlig med bena rett under seg, ut ifra noe som ser ut som en felles praksis, men som ganske snart gir meg en følelse av noe begrenset og tilbakeholdt. Utøverne ser ut som om de er fastlåste i et bevegelsesmønster de ikke kommer seg ut av og jeg lurer på om de forsøker å kroppsliggjøre følelsen av å være handlingslammet i møte med klimautfordringene? I så fall fungerer teatraliteten som Solli tilfører materialet - bruk av ansiktsmimikk som å himle med øynene og sukke, godt. Scenen slutter med at utøverne kommer sammen og forflytter seg inntil veggen, før det blir helt mørkt.

Distansert disharmoni

Idet et sterkt sidelys kommer på, introduseres også et mer disharmonisk lydlandskap. Ingram-Dodd står alene i midten av rommet. Han begynner å bevege seg på en mer energisk måte enn tidligere, med raske retningsskift og enkelte rotasjoner rundt egen akse. De andre utøverne kommer inn igjen en etter en, og beveger seg med tilsvarende energisk kvalitet, noe som skaper et mer «frigjort» uttrykk. Men jeg undrer meg over hvorfor utøverne nå bryter med det åpne rommet de etablerte i begynnelsen av forestillingen. Ved å praktisere en av-og-på tilnærming til scenerommet, der de går og stiller seg «på plass» før de begynner å bevege seg, og tilsvarende «går ut» av scenen ved å stille seg bak amfiet og se på hverandre som om publikum ikke ser dem, skapes en større distanse mellom oss i publikum og utøverne.

Miljøspørsmål i dans

Mot slutten av forestillingen blir lydbildet mer harmonisk igjen, lyset dempes og utøverne går tilbake til bevegelsesmaterialet fra åpningsscenen. Imidlertid beveger de seg nå nærmere publikum, som en invitasjon til intimitet, noe jeg setter pris på. Så samles utøverne på den ene siden av scenen og blir stående lenge og svaie forsiktig fra side til side - et enkelt, men effektfullt bilde. Avslutningsvis beveger de seg ned til og langsmed gulvet, mens et lavt lys lyser på dem som i en solnedgang, helt til det blir mørkt og forestillingen er over.

Flere dansere og koreografer jobber med miljøspørsmål gjennom dans for tiden. For å nevne et par eksempler skaper BodyCartography Project ved Olive Bieringa og Otto Ramstad interaktive forestillinger utendørs, som Resisting Extinction (2021). STICKY Productions ved Maria Lothe, Hannah Parsons, Olivia Edginton og Ingvild Olsen inviterer i barneforestillingen Økohelter (2022), til en fysisk spekulasjon om økologiske superhelter. I RED FLAG befinner miljøengasjementet seg på et mer abstrakt nivå - da gjennom å skape affekt, slik at publikum altså skal smittes som i en sosial bevegelse.

Affekt

Affekt kan kort fortalt forklares som kropp til kropp kommunikasjon. Koreograf Ingri Fiksdal har gjennom mange år fordypet seg i og skapt affektive koreografier, blant annet gjennom en Ph.d. fra Kunsthøgskolen i Oslo (2019). I hennes forestillinger dekker utøverne ofte til de mest menneskelige delene av seg, som hender og ansikt, samt jobber tett med objekter og scenografi, som i et posthumanistisk perspektiv gjøres for å desentralisere menneskets hierarkiske forhold til andre arter og naturen. I RED FLAG fokuseres det imidlertid på den menneskelige kroppen, og hvilke affekter den kan skape. Selv om jeg setter pris på å se en bevegelsesbasert forestilling, er ikke bevegelsesmaterialet spesifikt nok til å produsere en affekt i meg. Sollis nevnte tolkning av materialet vekker en interesse og fascinasjon i meg. Men dessverre føler jeg meg aldri en del av det engasjerte fellesskapet Geir Hytten ønsker å skape.

Publisert 03.04. 2024