Hvor ble det av politikken?

Historien om Jeanne d’Arc (1412-1431) hører til blant de evig engasjerende fortellingene som ligger som en bærebjelke under den

Jeanne d’Arc

Av Lucas Svensson

Oversatt av Oda Fiskum

Regi: Eline Arbo

Scenograf: Olav Myrtvedt

Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten

Komponist: Thijs Van Vuure

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Dramaturg: Oda Radoor

Riksteatret, premiere 26.september 2022

vestlige og kristne sivilisasjonsberetningen. I Frankrike er hun et nasjonalt ikon, en helt som bærer fransk «gloire» på sine skuldre. I resten av Europa er hun en mytisk skikkelse. Historien hennes er beretningen om sterk overbevisning, uselvisk oppofring, heltemodig innsats og folkelig opprør mot undertrykkere. Samtidig er det en beretning om naiv tro (ikke bare i religiøs forstand), overdreven patos og nasjonalisme.

Jeanne d’Arcs historie har engasjert mennesker gjennom seks århundrer. Det har resultert i et stort antall filmer, teaterstykker, operaer, musikkstykker og bøker, fra Shakespeare til Luc Bessons film fra 1999, The Messenger. Nationaltheatrets oppsetning i 2011 ble møtt med kritikk, blant annet fordi den blandet utdrag fra flere kilder, inkludert Paul Claudels oratorium Jeanne d’Arc på bålet med musikk av Arthur Honegger. Viktigst for kritikken var blandingen av utdrag fra Schillers romantiske Jomfruen fra Orléans og de tilnærmet «dokumentariske» sitatene fra Robert Bressons film Rettssaken mot Jeanne d’Arc (1962). Siden den siterte de bevarte dokumentene fra rettssaken mot Jeanne d’Arc, er den antagelig så tett på det historisk korrekte vi kan komme.

Engasjerende historie

I 1425, som pur ung jomfru (det var en høyst relevant kategori i middelalderen), fikk den 13 år gamle jenta flere åpenbaringer fra ulike helgener som fortalte henne at hun skulle snu (det vi i dag kaller) Hundreårskrigen mellom aggressoren England og et splittet Frankrike. Eller, som Store norske leksikon omtaler det: «Fra 13-årsalderen mente hun flere ganger å høre røster fra himmelen, og hun hadde også åpenbaringer, og alt sammen gikk ut på at hun var kalt til å hjelpe Frankrikes konge mot hans fiender. Hun hevdet også å være jomfru, noe som etter datidens mentalitet styrket troen på at hun kunne frigjøre folk og riker.» Etter fire års mas overtalte hun foreldrene, og til slutt den avsatte tronarvingen (Frankrikes trone ble i 1422 gitt til den britiske kongen Henrik Vs ni måneder gamle sønn!). Jeanne fikk en liten hær, ble kledd opp i rustning, og i mai 1429 frigjorde hun byen Orléans. Så fulgte flere slag, som ble toppet med kroningen av den franske kongen, Karl VII, i Reims.

Seirene ble et avgjørende vendepunkt i Hundreårskrigen, fordi hun viste at det var mulig å slå engelskmennene, til tross for deres langbueskyttere. Teknikken med massiv beskytning snudde krigen, og ga franskmennene et forferdelig nederlag i slaget ved Agincourt i 1415. Der mistet franskmennene oppimot 10 000 soldater, mens engelskmennene slapp unna med 112 døde. Jeannes seire varte ikke evig, og 30. mai 1431 ble hun brent på bålet etter et mislykket angrep på Paris. Men hennes bidrag til Hundreårskrigen ble starten på slutten, som kom i 1453, etter 116 års krig.

Den uskyldsrene

Krig er ikke det første vi tenker på når stykket går i gang. Jeanne kommer alene inn på scenen, kledd i en enkel, løs, hvit kjole. På hodet har hun en kyse med påsydde fletter. Men det er ikke mye ungpikeaktig over Monica Dybwads fremstilling av Jeanne i det hun starter med en klagesang, akkompagnert av insisterende musikk. Etter hvert trer de fem mannlige medspillerne frem fra mørket. De går inn i rollen som kor og orkester, og fyller etter hvert alle rollene rundt Jeanne, uavhengig av om det er menn eller kvinner.

Jeanne forklarer sine åpenbaringer, hun strides med sine foreldre, og hun oppsøker tronarvingen. I nærmest rituelle scener gjennomføres jomfrutesten (et klart overgrep), og hun blir kledd opp i rustning. Mannsdominansen i ensemblet viser hva Jeanne måtte kjempe mot, både av sexisme, kjønnsbaserte fordommer og annen undertrykking. Scenograf Olav Myrtvedt har formet bakveggen som et relieff, med en stor hest, borglignende bygninger og knelende mennesker. Veggen får en sentral rolle i handlingen: Hesten og en større del av relieffet kan hver for seg skyves frem på scenen. Jeanne blir plassert på hesteryggen, og så følger slagene og befrielsen av Orléans.

Den historiske autentisiteten er det så som så med. Så er den heller ikke oppsetningens hovedmål. De historiske fakta er forenklet, men tross alt noenlunde korrekt gjengitt. Det blir imidlertid ganske komisk når inspisienten (?) før forestillingen starter, kommer inn og minner om å slå av mobiltelefonene: – Vi skal jo til middelalderen, og da var det straffbart med mobiltelefoner, sier han. Oppfordringen hadde vært morsom, hadde det ikke vært for at Jeanne d’Arc begynner forestillingen med å dra et mikrofonstativ over gulvet, og at de fem, mannlige medspillerne kommer ut av mørket stående både statisk og stille mens de spiller på elektroniske instrumenter.

Onani og rykninger

Middelalderstemningen kunne ikke vært fjernere, og den blir ikke bedre av at de mannlige skuespillernes kostymer er moderne, sorte dressjakker. Den blir heller ikke bedre av at Jeanne begynner med å onanere under den (uskyldsrent?) hvite kjortelen, og at hun drar opp en blodstenkt hånd når hun er ferdig. Hensikten er antagelig å markere at hun er 13 år gammel og har fått mensen? Men det å gjøre ungdommelig seksualitet til et så fremtredende poeng blir en avledning i et stykke som burde dreie seg om ideologi, religion, overbevisning og nasjonalisme. At Jeanne også tillegges brå, ukontrollerte bevegelser som minner om tvangsmessige rykninger, (gjerne omtalt som «tics»), bidrar til å redusere den religiøse overbevisningen, det kallet fra Gud som har fått henne til å handle. Det oppleves som om religion blir redusert til et spørsmål om psykiatri. På den annen side skal vi ha i mente at et psykiatrisk fenomen som tungetale ansees å være et sterkt vitnesbyrd om religiøs tro, så her er det et stort tolkningsrom.

I programmet skriver professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, Christine Amadou, at Jeannes religiøst begrunnede visjoner er mindre viktige for dem som interesserer seg for Jeanne d’Arc i dag. Hun kaller det et paradoks, og hevder at «Det moderne publikum er heller fascinert av hennes uredde holdning, viljen og evnen til å stå fast ved oppdraget sitt, om så med livet som innsats.»

Amadou skriver videre at «For Jeanne var imidlertid hele fundamentet de tre skikkelsene som ga henne åpenbaringene, de tvang henne til å handle som hun gjorde. (…) Fortellingen om Jeanne handler om hvordan hun i løpet av knappe to år vokser fra å være en usikker ungjente som blir overrumplet av et kall, til å bli en voksen kvinne – hærfører! – som står alene opp mot et massivt, mannsterkt og autoritært dommerpanel.»

Personlig eller politisk?

Det siste Amadou påpeker, det at Jeanne står opp mot et mannsdominert system, har antagelig liten betydning i de siste årenes popularitetsbølge der Jeanne d’Arc brukes av Frankrikes ytre høyre som en heltefigur de kan samle seg rundt. I programmet skriver regissør Eline Arbo «Jeg er interessert i mennesket Jeanne. (…) Det er de menneskelige aspektene jeg er interessert i.» Det er en holdning som er veldig typisk for den tiden vi lever i. Men den ensidige interessen for enkeltindividet er dessverre utdatert. I en tid da høyrekreftene er på fremmarsj og en krig har rast i hjertet av Europa i et halvt år, da er indre drivkraft og personlig motivasjon kanskje av mindre interesse enn de politiske og moralske aspektene? I det minste burde det være interessant å bruke Jeanne d’Arcs historie til å se på sammenhengene mellom individets sosiale bakgrunn og indre drivkraft konstra de politiske systemer som utnytter unge mennesker. Det er antagelig ikke så lang avstand mellom Jeanne d’Arc og vår tids selvmordsbombere.

Derfor mener jeg denne forestillingen trår feil. Den tar ikke de politiske og nasjonalistiske aspektene på alvor. Men jeg skal ikke anmelde oppsetningen for hva den kunne eller burde vært. Eline Arbos bearbeiding av Lucas Svenssons drama er tidvis en drivende oppsetning. Riksteatret har fått Nobels fredssenter til å lage et gratis introduksjonsforedrag som kan tjene som utgangspunkt for diskusjoner. Monica Dybwad er drivende god i tittelrollen, og gir Jeanne d’Arc en overbevisning som stråler gjennom all motstanden hun møtes med. De fem, mannlige skuespillerne fyller rollene med de virkemidlene de har fått utdelt, og dramaet spilles ut med stor effekt i spennet fra homoerotisk parodi til maskulin, «sixpack»-brautende dominans.

Det er uvisst hva den håndfullen publikummere som forlot salen ganske raskt etter starten på fredagens premiere i Oslo, reagerte på. Men det er – om ikke annet – en indikasjon på at det er et misforhold mellom regissørens bruk av sterke effekter (av typen onanering og menstruasjonsblod) og det budskapet teateret måtte ønske å fremme. Det er uvisst om det er dramatikeren eller regissøren som har formulert avslutningens monologiske krav: «(…) Dere trenger ikke å tro på at Gud sendte meg, jeg trenger ikke å tro på at Gud sendte meg, det er Gud som trenger å tro på meg». (Sitat fra manus.) Med dette blir individorienteringen hamret inn. Oppsetningen evner i liten grad å heve tematikken opp på et allment plan. Derfor blir Riksteatrets oppsetning av Jeanne d’Arc stående som en tapt mulighet.

(Publisert 28.08.2022)